50 viktige spørsmål om mannlighet og kvinnelighet

besvart av utgiverne av "Gjenopprettelsen av Bibelsk

Mannlighet og Kvinnelighet". 

Av John Piper og Wayne Grudem. Forord av Dr. Larry Crabb Jr.

Innhold

Forord 

1. Å utfylle hverandre

2. 50 spørsmål

3. Fotnoter

Forord

Jo dypere jeg beveger meg inn i menneskers liv, jo tydeligere gjenkjenner jeg de unike kamper og gleder som følger våre tilværelser som mann og kvinne. Når vi gjør forskjellene mellom kjønnene utydelige eller bagatelliserer dem til overfladiske stereotyper, så begrenser vi vår mulighet til å glede oss over Guds brilliante skaperevne.

Etter min vurdering er en av de sentrale behov i den vestlige kultur en klar definisjon av maskulinitet og femininitet. Flere personlige og sosiale problemer enn vi antar har sine utspring i mangelen på å leve i vår unike kjønnsmessige rikdom.

I denne lille boken har Wayne Grudem og John Piper tatt for seg noen av de viktigste spørsmålene som har behov for å bli stilt om mannlighet og kvinnelighet, og de har gjort dette med tydelighet, balanse og en tankevekkende urokkelig tillit til bibelsk materiale. En grundig studie av deres svar vil føre oss et godt stykke videre mot forståelse av det herlige ansvar det er å leve som mann og kvinne.

Dr. Larry Crabb Jr.

Forfatter, Psykolog og Leder av

Instituttet for Bibelsk Rådgivning og Sjelesorg

1. Å utfylle hverandre (Komplementaritet)

Emnet vi står overfor i dette heftet er hvordan menn og kvinner skal forholde seg til hverandre ifølge Bibelen. Vi er spesielt opptatt av hvordan de forholder seg til hverandre i hjemmet og i menigheten. Det standpunkt vi tar stadfester de utfyllende forskjeller mellom menn og kvinner og forklarer inngående hvordan konsekvensene av disse forskjellene innvirker på måten menn og kvinner forholder seg til hverandre på.

Vi forsvarer det som Dr. Larry Crabb kaller "å glede seg over forskjellene," nemlig, at "kjønnene er klart forskjellige i det som de fundamentalt var bestemt til å gi og i det som skaffer dem den største glede i forholdet …. På det mest grunnleggende tjener en mann kvinnen forskjellig fra hvordan kvinnen tjener mannen."1

Vi slutter os til Chuck Colson når han klager over de ødeleggende tendensene til kjønnsblanding som gjennomsyrer hele vår kultur. Vi står sammen med ham når han sier: "Gud skapte to klart forskjellige typer mennesker – mann og kvinne, maskulin og feminin – med forskjellige roller og evner for rasens utbredelse og oppfostring …." Vi er enige i at "det angriper en grunnleggende sannhet om skapelsen" når en kvinnelig journalist forlanger adgang til herregarderoben, når homoseksuelle menn adopterer barn og bruker surrogat BH’er for å amme, når kvinnelige fengselsvoktere kroppsvisiterer mannlige innsatte, og når populære rockestjerner snur enhver kjønnsmessig forskjell på hodet.2

Dette er grunnen til at vi kaller oss selv de som utfyller hverandre. Vår visjon for mannlighet og kvinnelighet er formet av en lidenskap for virkeligheten – den vakre virkelighet av utfyllende forskjellighet som Gud i begynnelsen skapte til vår glede, da Gud skapte oss likeverdige til mann og kvinne, i sitt bilde.

Dersom ett uttrykk må brukes for å beskrive vår stilling, så foretrekker vi de som utfyller hverandre, siden det antyder både likeverdighet og fordelaktige forskjeller mellom menn og kvinner. Vi føler oss ikke hjemme i uttrykket "tradisjonalist" fordi det forutsetter en uvillighet til å la Skriften utfordre tradisjonelle adferdsmønstre, og vi avviser unektelig betegnelsen "hierarkister" fordi det overbetoner strukturert myndighet mens det ikke gir noen antydning om likeverd eller skjønnheten i gjensidig avhengighet.

Bindsterke verk har blitt skrevet om dette emnet, inkludert vår egen Recovering Biblical Manhood and Womanhood (Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet). Men de fleste mennesker har ikke tid til å lese flere bøker om hvert av de presserende emnene i det moderne liv. Det vi ofte trenger er et konsist svar på et bestemt spørsmål. Det er det dette heftet er ment å skulle gi.

2. 50 Spørsmål

I 1987 dannet en gruppe kristne, som var dypt bekymret over visse tendenser både i det sekulære samfunn og mer spesifikt i den evangelisk kristne verden, en organisasjon som ble kalt Rådet for Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet (RBMK). Det uttalte formålet for den nye organisasjonen var å "fremstille Bibelens undervisning om de utfyllende forskjellene mellom menn og kvinner, skapt likeverdige i Guds bilde, fordi denne undervisningen er avgjørende for lydighet mot Skriften og for sunnheten i familien og kirken."

For å fremføre sine anliggender og mål offentlig, utstedte disse kristne en kunngjøring som ble kalt Danverserklæringen (den ble forberedt på et RBMK møte i Danvers, Massachusetts i desember 1987). Så begynte det nylig dannede rådet å utgi en serie hefter som presenterte forskjellige aspekter ved emnet bibelsk mannlighet og kvinnelighet. I 1991 ble disse heftene kombinert med mange andre utredninger og forklarende artikler for å danne et 566 siders bind, Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet: (Recovering Biblical Manhood and Womanhood) Et Svar på den Evangeliske Feminismen (Crossway Books, Wheaton, Illinois, 1991). Boken inneholder 26 kapitler, skrevet av 22 forskjellige menn og kvinner. Den ble kåret til Årets Bok 1991 av leserne av magasinet Christianity Today.

Dette heftet, 50 Viktige Spørsmål, er bearbeidet fra kapittel 2 i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet. Den tilbyr en oversikt over visjonen om mannlighet og kvinnelighet som blir presentert i det større verket ved å gi overbevisende oppsummerende svar på de fleste vanlige innvendinger mot denne visjonen. Fordi hvert forsøk på å besvare ett spørsmål (om dette eller andre viktige spørsmål) avler nye spørsmål, så er denne listen av spørsmål på ingen måte uttømmende. Ikke desto mindre så håper vi å gi nok skisser slik at leserne kan spore våre hensikter til deres utpekte mål: til det gode for kirken, den globale misjon og til Guds ære.

1. Hvorfor anser dere emnet om mann og kvinneroller å være så viktig?

Vi er ikke bare opptatt av adferdsrollene til menn og kvinner, men også over den underliggende karakter i selve mannligheten og kvinneligheten. Bibelsk sannhet og tydelighet i denne saken er viktig fordi villfarelse og forvirring over seksuell identitet fører til: (1) ekteskapsmønstre som ikke skildrer forholdet mellom Kristus og menigheten3 (Ef. 5:31-32); (2) foreldrepraksis som ikke oppdrar gutter til å bli maskuline og jenter til å bli feminine; (3) homoseksuelle tendenser og økende forsøk på å rettferdiggjøre homoseksuelle forhold (se spørsmål 41); og (4) ubibelske kvinnelige lederskapsroller i kirken som gjenspeiler og fremmer forvirringen over den sanne meningen med mannlighet og kvinnelighet.

Guds gave med utfyllende mannlighet og kvinnelighet var oppmuntrende fra begynnelsen (1. Mos. 2:23). Den er dyrebar hinsides enhver vurdering. Men i dag blir den aktet for intet og forsvinner like raskt som regnskogene vi trenger, men ikke elsker. Vi tror at det som står på spill i den menneskelige seksualitet er selve livets sammensetning slik Gud vil at det skal være for sitt folks hellighet og for deres frelsende oppdrag overfor verden. (Se "Forklaringen" av Danverserklæringen i Kapittel 3.)

2. Hva mener dere (i spørsmål 1) med "ubibelsk kvinnelig lederskap i kirken"?

Vi er overbevist om at Bibelen lærer at bare menn skal være pastorer og eldste. Det vil si, menn skulle bære det primære ansvar for Kristuslikt lederskap og undervisning i kirken. Derfor er det ubibelsk, tror vi, og derfor skadelig, for kvinner å påta seg denne rollen. (Se spørsmål 13).

3. Hvor i Bibelen får dere idéen om at bare menn skal være pastorer og eldste i kirken?

De tydeligste tekster som forholder seg direkte til menns lederskap i kirken er 1.Tim. 2:11-15; 1.Kor. 14:34-36; 11:2-16. Det femte, sjette og niende kapittel i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet presenterer detaljert fortolkningsstøtte for hvorfor vi tror disse tekstene gir varig bekreftelse på et eldstelederskap av åndelige menn. Videre så antyder den bibelske forbindelsen mellom familie og menighet sterkt at mannens lederoppgave hjemme naturlig fører til det primære lederskap av åndelige menn i menigheten. (Se kapittel 13.)

4. Hva med ekteskapet? Hva mente dere (i spørsmål 1) med "ekteskapsmønstre som ikke skildrer forholdet mellom Kristus og menigheten"?

Vi tror Bibelen lærer at Gud ønsker at fellesskapet mellom mann og kone skal skildre forholdet mellom Kristus og hans menighet. Ektemannen skal være modell for det kjærlige, oppofrende lederskapet til Kristus, og hustruen skal være en modell for den glade underordning som kirken frivillig gir seg til.

5. Hva mener dere med underordning (i spørsmål 4)?

Underordning henviser til hustruens guddommelige kall til å ære og stadfeste sin manns lederskap og hjelpe til med å utføre det i henhold til sine gaver. Det er ikke en absolutt overgivelse av hennes vilje. Vi snakker heller om hennes tilbøyelighet til å gi etter for sin ektemanns ledelse og hennes anlegg for å følge hans lederskap. Kristus er hennes absolutte autoritet, ikke ektemannen. Hun underordner seg "i ærefrykt for Kristus" (Ef. 5:21). Kristi overordnede autoritet kvalifiserer hennes manns myndighet. Hun bør aldri følge sin mann inn i synd. Ikke desto mindre, selv om hun må stå sammen med Kristus mot sin manns syndige vilje (for eksempel 1.Pet. 3:1, hvor hun ikke gir etter for sin ektemanns vantro), så kan hun fremdeles ha en holdning av underordning – et anlegg for å bøye seg. Hun kan vise ved sin holdning og adferd at hun ikke liker å måtte stå imot hans vilje og at hun lengter etter at han skal forsake synden og lede i rettferdighet slik at hennes anlegg for å ære ham som hode igjen kan frembringe harmoni.

6. Hva mener dere når dere kaller mannen "hode" (i spørsmål 5)?

I hjemmet er den bibelske hoderollen ektemannens guddommelige kall til å ta det primære ansvaret for Kristuslikt lederskap, beskyttelse, og omsorg. (Se spørsmål 13 om betydningen av "primær.")

7. Hvor i Bibelen får dere ideen om at ektemenn skal være ledere i sine hjem?

De tekstene som mest direkte henviser til lederskap og underordning i ekteskapet er Ef. 5:21-33; Kol. 3:18-19; 1.Pet. 3:1-7; Titus 2:5; 1.Tim. 3:4,12 og 1. Mos. 1-3. Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet gir detaljert eksegetisk (fortolkningsmessig) støtte for hvorfor vi tror disse avsnittene lærer at hoderollen innebærer det primære lederskap og at dette er mannens ansvar. Dessuten, med disse tekstene for øyet, er mønsteret som går gjennom den bibelske fremstilling av familielivet, sannsynligvis ikke et rent kulturelt fenomén gjennom tusener av år, men gjenspeiler Guds originale hensikt, selv om den er ødelagt av synden.

8. Når dere sier at en kone ikke skal følge sin mann i synd (spørsmål 5), hva er da igjen av hoderollen? Hvem skal fortelle hvilken handling i hans lederskap som er syndig nok til å rettferdiggjøre hennes nei til å følge ham?

Vi hevder ikke at vi lever uten tvetydigheter. Heller ikke sier vi at hoderollen består i en serie forskrifter til hustruen. Lederskap er ikke synonymt med det å ta beslutningen. Faktisk er det slik i et godt ekteskap at lederskap består hovedsakelig i å ta ansvar for å etablere et gjensidig mønster av samspill som gir honnør til både ektemann og hustru (og barn) som et forråd av forskjelligartet visdom for familielivet. Hoderollen bærer det primære ansvaret for det moralske mønster og planlegging i hjemmet, men utviklingen av dette mønsteret vil inkludere hustruen (som kan være klokere og mer intelligent). Ingen av disse tingene blir gjort ugyldig på grunn av noen tvetydigheter i konfliktmessige grensetilfeller.

Lederskapsstrukturer i nasjonen, kirken og hjemmet blir ikke meningsløse selv om Kristus alene er den absolutte myndighet over dem alle. Det Nye Testamentets befaling om å underordne seg kirkeledere (Hebr. 13:17) er ikke meningsløs selv om vi blir fortalt at eldste som skal tale falskt vil stå frem (Apg. 20:30) og følgelig heller skal irettesettes (1.Tim. 5.20) enn å etterfølges når de gjør slikt. Befalingen om å underordne seg de sivile myndigheter (Rom. 13:1) er ikke meningsløs, selv om det finnes slikt som samvittighetsnekt (Apg. 5:29). Heller ikke blir realiteten i en manns milde, sterke lederskap i hjemmet opphevet bare fordi hans myndighet ikke er over Kristi autoritet i hans hustrus hjerte. I de tilfellene hvor hans lederskap mislykkes i å vinne hennes glade respons, så vil vi overgi oss til Guds nåde og søke langs den bibelske visdoms vei gjennom bønn og rådgivning. Ingen av oss slipper unna (de noen ganger pinefulle) tvetydighetene i det virkelige liv.

9.Tror dere ikke at det å betone hoderolle og underordning gir drivkraft til den økende konemishandling?

Nei. For det første fordi vi betoner en Kristuslik, selvoppofrende hoderolle som har hustruens beste for øye og betrakter henne som medarving til livets nåde (1.Pet. 3:7), og vi betoner omtenksom underordning som ikke gjør ektemannen til en absolutt herre (se spørsmål 5). For det andre så tror vi at konemishandling (og mishandling av ektemenn) har dype røtter i svikten hos foreldre til å meddele sine sønner og døtre betydningen av sann maskulinitet og sann femininitet. Forvirringen og frustrasjonen omkring seksuell identitet bryter ofte ut i skadelige adferdsmønstre. Løsningen på dette er ikke å minske kjønnsforskjellene (som så vil bryte ut på truende måter), men å undervise i hjemmet og i menigheten hvordan sann mannlighet og kvinnelighet uttrykker seg selv i de kjærlige og utfyllende rollene i ekteskapet.

10. Men tror dere ikke på "gjensidig underordning" slik Paulus underviser i Ef. 5:21, "Underordne dere under hverandre"?

Jo, det gjør vi. Men "slik Paulus underviser" om gjensidig underordning er ikke slik alle underviser det i dag. Alt avhenger av hva du mener med "gjensidig underordning." Noen av oss legger større vekt på gjensidighet her enn andre.4 Men selv om Paulus mener fullstendig gjensidighet (hustruer underordner seg sine menn og mennene underordner seg sine koner), så betyr ikke dette at ektemenn og hustruer skal underordne seg under hverandre på samme måte. Nøkkelen består i å huske at forholdet mellom Kristus og kirken er mønsteret for forholdet mellom ektemann og hustru. Er Kristus og kirken gjensidig underordnet? De er ikke det dersom underordning betyr at Kristus underordner seg under kirkens myndighet. Men de er det dersom underordning betyr at Kristus underordnet seg selv til lidelse og død for kirkens beste. Dette er imidlertid ikke slik kirken underordner seg Kristus. Kirken underordner seg Kristus ved å stadfeste Hans autoritet og følge Hans ledelse. Så gjensidig underordning betyr ikke å underordne seg under hverandre på samme måte. Derfor går ikke gjensidig underordning på akkord med Kristi hoderolle over kirken og den burde ikke gå på akkord med hoderollen til en gudfryktig ektemann.

11. Dersom hode betyr "opphav" i Ef. 5:23 ("mannen er kvinnens hode"), slik noen lærde sier at det gjør, ville ikke det forandre hele deres måte å betrakte dette avsnittet på og avskaffe tanken om ektemannens lederskap i hjemmet?

Nei. Men før vi behandler denne hypotetiske muligheten burde vi si at betydningen "opphav" i Ef. 5:23 er lite sannsynlig. Lærde vil måtte ønske å lese den vidtgående behandlingen av dette ordet i Appendix 1 i Recovering Biblical Manhood and Womanhood. Men realistisk så vil legfolk gjøre sitt valg ut fra det som gir mening her i Efeserbrevet. Vers 23 er grunnen, eller argumentet for vers 22; derfor begynner det med ordet for. "Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. For mannen er kvinnens hode …" Når hoderollen til ektemannen blir gitt som grunnen til hustruens underordning, så er den mest naturlige forståelse at hoderollen antyder en slags form for lederskap.

Dessuten har Paulus et bilde foran seg når han sier at ektemannen er hustruens hode. Ordet hode henger ikke i løse luften og venter på at en eller annen betydning skal bli tillagt det. Paulus sier: "For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." (Ef 5:23). Bildet Paulus har for seg er en kropp med et hode. Dette er veldig viktig fordi det leder til "ett kjød" enheten mellom mann og kone i de etterfølgende versene. Et hode og dets kropp er "ett kjød." Derfor forsetter Paulus i versene 28-30 med å si: "Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. For vi er lemmer på hans legeme." Paulus bærer gjennom det hele bildet av Kristus som Hodet og kirken som Hans Legeme. Kristus nærer og pleier kirken fordi vi er lemmer på Hans legeme. Så mannen er lik et hode for sin kone, slik at når han nærer og pleier henne, så nærer og pleier han i realiteten seg selv, som hodet som er "et kjød" med sitt legeme.

Dersom hode betyr "opphav", hva er da mannen opphavet til? Hva får kroppen fra hodet? Det får næring (det er nevnt i vers 29). Og det kan vi forstå fordi munnen er på hodet, og næring kommer inn gjennom munnen og til legemet. Men det er ikke alt det kroppen får fra hodet. Den får ledelse, fordi øynene er i hodet. Og det får årvåkenhet og beskyttelse, fordi ørene er på hodet.

Med andre ord, dersom ektemannen som hode er ett kjød med sin kone, sitt legeme, og hvis han derfor er opphav til ledelse, mat og årvåkenhet, så er den naturlige konklusjon at hodet, mannen, har et primært ansvar for lederskap, forsørgelse og beskyttelse. Så selv om du gir hode betydningen "opphav", så er den mest naturlige fortolkning av disse versene at mannen er kalt av Gud til å ta primært ansvar for Kristuslikt tjenende lederskap, beskyttelse og forsørgelsen av hjemmet, og hustruer er kalt til å ære og bekrefte sine ektemenns lederskap og hjelpe til med å gjennomføre det i henhold til sine gaver.5

12. Står ikke deres betoning av lederskapet i kirken og hoderollen i hjemmet i motsetning til det Kristus vektlegger i Luk 22:26 " … Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren"?

Nei. Vi prøver å holde nettopp disse to tingene i bibelsk balanse, nemlig lederskap og tjenerskap. Det ville være imot Kristus dersom vi sa at tjenerskap opphever lederskap. Jesus avvikler ikke lederskap, Han definerer det. Det greske ordet han bruker for "leder" i Lukas 22:26 er brukt i Hebr. 13.17, som sier: "Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det." Ledere skal være tjenere som offervillig sørger for folket. Men dette gjør dem ikke til noe mindre enn ledere, slik vi ser det i ordene lydig og rett dere etter. Jesus var ikke noe mindre leder over disiplene da Han lå på sine knær og vasket føttene deres enn da Han ga dem Misjonsbefalingen.

13. I spørsmål 2 og 6 sa dere at mannens kall er å bære det "primære ansvaret" for lederskap i kirken og i hjemmet. Hva mener dere med "primær"?

Vi mener at det er forskjellige typer og grader av lederskap som kvinner kan og ofte bør ta ansvaret for. Det er forskjellige slags undervisning, administrasjon, organisering, tjenester, innflytelse og initiativ som hustruer burde ta på seg hjemme og som hustruer burde ta på seg i kirken. Den mannlige hoderollen i hjemmet og eldsteoppgaven i kirken betyr at menn bærer ansvaret for de generelle mønstrene i livet. Hoderollen foreskriver ikke i detalj hvem som gjør hvilken oppgave. Etter fallet kalte Gud først Adam til regnskap (1. Mos. 3:9). Dette var ikke fordi kvinnen ikke bar noe ansvar for synden, men fordi mannen bar det primære ansvaret for livet i hagen – inkludert synden.

14. Dersom ektemannen skal behandle sin kone slik Kristus gjør med kirken, betyr det at han skal styre over alle detaljer i hennes liv og at hun må klargjøre alle sin handlinger med ham?

Nei. Vi kan ikke presse analogien mellom Kristus og ektemannen så langt. I motsetning til Kristus så synder alle ektemenn. De er begrensede og feilbarlige i sin visdom. Ikke bare det, men også, i motsetning til Kristus, så forbereder en ektemann ikke bare en brud for seg selv, men også for en annen, nemlig Kristus. Han handler ikke bare som Kristus, han handler også for Kristus. På dette punktet kan han ikke være Kristus for sin kone, uten at han blir en forræder mot Kristus. Han må lede på en slik måte at hans kone blir oppmuntret til å stole på Kristus og ikke på ham selv. Det utelukker i praksis nedlatende overvåking og snever oversikt.

Selv når han handler som Kristus så må ektemannen huske at Kristus ikke leder kirken som sin datter, men som sin hustru. Han forbereder henne til å bli en "med-arving" ikke en tjenestepike (Rom. 8:17). Ethvert lederskap som, i navn av å være Kristuslikt lederskap, er tilbøyelig til å fostre personlig umodenhet eller åndelig svakhet i en hustru gjennom overdreven kontroll, eller undertrykkende dominans har mistet poenget med analogien i Efeserbrevet 5. Kristus fostrer ikke en slik hustru.

15. Synes dere ikke at disse tekstene er eksempler på et midlertidig kompromiss med den patriarkalske status quo, mens hovedvekten i Skriften heller mot utjevning av de kjønnsbaserte rolleforskjellene?

Vi erkjenner at Skriften noen ganger regulerer uønskede forhold uten å innføre dem som permanente idealer. For eksempel sa Jesus til fariseerne: "Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik." (Matt. 19:8). Et annet eksempel er Paulus’ forskrift om hvordan kristne saksøker hverandre, selv om "dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere." (1.Kor. 6:1-8). Et annet eksempel er forskriftene for hvordan kristne slaver skulle forholde seg til sine herrer, selv om Paulus lengtet etter at enhver slave skulle bli mottatt av sin herre "ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror." (Filem:16).

Men vi setter ikke den kjærlige hoderollen til ektemenn eller gudfryktige eldste i samme kategori som skilsmisse, saksøking eller slaveri. Det er tre grunner til at vi ikke gjør dette:

(1) Den mannlige og kvinnelige personlighet, med sine utfyllende rollesærtrekk, har sine røtter i Guds skapelseshandling (1. Mos. 1 og 2) før de syndige forvrengningene av status quo ble etablert (1. Mos. 3). Dette argumentet er det samme, tror vi, som evangeliske feminister ville bruke for å forsvare heteroseksuelt ekteskap mot (det stadig mer rådende) argumentet at Bibelens betoning av likestilling egentlig fører til homoseksuelle allianser. De ville si Nei, fordi Bibelens vektlegging av likeverd ikke er ment å skulle oppheve naturens skapte orden. Det er også vårt grunnleggende argument.

(2) Bibelens hovedvekt på frelsen har ikke som mål å avskaffe hoderollen og underordningen men å forvandle dem til deres opprinnelige hensikter i skaperordningen.

(3) Bibelen inneholder ingen kritikk av en kjærlig hoderolle og gir ingen oppmuntringer til å forlate den. Derfor er det feil å fremstille Bibelen som overveiende kjønnsutjevnende med noen få patriarkalske tekster som er tatt ut av sammenhengen. Tekster i Skriften som er kontra-hoderollen finnes ganske enkelt ikke. De bare ser ut til å eksistere når Skriftens siktemål å forløse hoderollen og underordningen blir fremstilt som om det undergraver dem. (Se spørsmål 50 for et eksempel på denne fortolkningsmessige misfoståelse).

16. Er ikke argumentene som er skapt for å forsvare utestengning av kvinner fra pastor eller presteoppgaven i dag en parallell til argumentene kristne brukte for å forsvare slaveriet i det nittende århundre?

Se begynnelsen på vårt svar på dette problemet i spørsmål 15. Opprettholdelsen av ekteskapet er ikke en parallell til opprettholdelse av slaveriet. Slaveriets eksistens har ikke sitt opphav i noen skapelsesmessig orden, men ekteskapet har det. Paulus’ forordninger for hvordan slaver og herrer skulle forholde seg til hverandre forutsetter ikke det gode i slaveriet som sådant. Tvert om ble sæden til slaveriets opphevelse sådd i Filem. 16 ("ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror."), Efes. 6:9 ("herrer: la være å bruke trusler. [mot slavene]"), Kol. 4:1 ("Dere herrer: Gjør det som rett og rimelig er mot deres tjenere"), og i 1.Tim. 6:1-2 (hvor herrer er "brødre"). Hvor som helst disse sæd av likeverd slo ut i full blomst, ville selve slaveriet som institusjon ikke lenger være slaveri.

Men Paulus’ forordninger om hvordan ektemenn og hustruer forholder seg til hverandre i ekteskapet forutsetter det gode i selve institusjonen ekteskapet – og ikke bare dets gode, mens også dets basis i Skaperens vilje fra tidens begynnelse (Ef. 5:31-32). Og videre, ved å lokalisere grunnlaget for ekteskapet i Guds vilje ved skapelsen, gjør Paulus dette på en slik måte at det viser at hans forordninger for ekteskapet også strømmer ut fra denne skaperordning. Han siterer 1. Mos. 2:24, "de to skal være ett kjød," og sier, "jeg taler om Kristus og kirken." Fra denne "hemmelighet" trekker han ut mønsteret for forholdet mellom ektemannen som hode (fra analogien til Kristus) og hustruen som hans legeme eller kjød (fra analogien til kirken) og utleder fra dette det hensiktsmessige i mannens lederskap og hustruens underordning. Således er Paulus’ forordninger angående ekteskapet like grunnfestet i skapelsesordenen som selve institusjonen ekteskapet. Dette kan ikke sies om slaveriet. Derfor, mens det er sant at noen slaveeiere i det nittende århundre argumenterte på en måte som er en parallell til vårt forsvar av spesifikke roller i ekteskapet, så var parallellen overfladisk og misvisende.

Mary Stewart Van Leeuwen sa at det nittende århundrets kristne, som støttet slaveriet, hevdet, på grunnlag av 1.Tim. 6:1-6, at "selv om slaveriet som institusjon ikke gikk tilbake til skapelsen … så betød det faktum at Paulus baserte dets opprettholdelse på en åpenbaring fra Jesus selv, at enhver som ønsket å avskaffe slaveriet (eller til og med forbedre slavenes arbeidsforhold) trosset bibelske tidløse normer for samfunnet."6 Problemet med dette argumentet er at Paulus ikke bruker Jesu undervisning til å "opprettholde" slaveriet, men for å regulere oppførselen til kristne slaver og herrer innenfor en institusjon som allerede eksisterte, delvis på grunn av synden. Det Jesus vektlegger er den indre frihet og kjærlighet som er villig til å gå den ekstra milen i tjeneste, selv når kravene er urettmessige (Matt. 5:41). Derfor er det galt å si at Jesu ord gir et grunnlag for slaveri på samme måte som skapelsen gir et grunnlag for ekteskapet. Jesus gir ikke noe grunnlag for slaveriet, mens skapelsen gir et urokkelig fundament for ekteskapet og dets utfyllende roller for ektemann og hustru.

Til slutt, dersom de som reiser disse spørsmål er opptatt av å unngå feilene til dem som forsvarte slaveriet, så må vi huske dette: Det er en reell mulighet for at det er de evangeliske feminister av i dag som likner mest på det 19. århundres forsvarere av slaveriet: De bruker nemlig argumenter fra Bibelen for å rettferdiggjøre det å føye seg etter et veldig sterkt press fra samtidens samfunn (som var for slaveriet den gang, og feminismen i dag).

17. Siden det Nye Testamentets undervisning om hustruens underordning i ekteskapet er å finne i den delen av Skriften som er kjent som "hustavlene" (Haustafeln), som ble delvis overtatt fra det første århundrets kultur, burde vi ikke da erkjenne at det Skriften lærer oss er at vi ikke skal støte den nåværende kultur, men å tilpasse oss den så langt som mulig og derfor være villig til å forandre vår praksis for hvordan menn og kvinner forholder seg til hverandre, heller enn å holde fast på et midlertidig mønster fra det første århundre?

Dette er en mer sofistikert form av den type spørsmål som allerede er stilt (15 og 16). Noen få tilleggskommentarer kan være til hjelp. Først av alt, som forklaring, så henviser "hustavlene" til Efeserne 5:22-6:9, Kolosserne 3:18-4:1, og i noen grad til 1.Peter 2:13-3:7, som inneholder forskrifter for medlemmer i storfamilien: hustruer/ektemenn, barn/foreldre og slaver/herrer.

Det første problemet med dette argumentet er at parallelle tekster i samtiden til "hustavlene" ikke er så lik hustavlene vi har i det Nye Testamentet. Det er ikke slik at Paulus ganske enkelt overtok innhold og form fra tilsvarende tekster i samtiden. Nei, både hva form og innhold angår finner vi klare forskjeller mellom "hustavlene" i NT og tilsvarende tekster fra samtiden som vi er kjent med.7

Det andre problemet med argumentet er at det maksimaliserer det som er tilfeldige likheter (dvs. det lille i Paulus’ undervisning som likner på tekstene i samtiden) og at det minimaliserer det som er avgjørende viktig (den radikalt kristne basis i det som Paulus sier om ekteskapet i "hustavlene"). Vi har vist i spørsmål 15 og 16 at Paulus neppe er ureflektert når han skriver noe som likner litt på det som skrives i samtidige tekster utenom NT. Han baserer sin undervisning om hoderollen på Kristi forhold til kirken. Dette betrakter han som en "hemmelighet" som er åpenbart i 1. Mos. 2.24 og - derfor - i selve skapelsen som sådan.

Vi tror ikke at det ærer Paulus’ ærlighet eller Skriftens inspirasjon å hevde at Paulus tydde til påstander om at hans formaninger var rotfestet i selve skapelsesordningen og i Kristi verk for å kunne rettferdiggjøre at han støttet en midlertidig tilpasning til sin egen kultur. Det er langt mer sannsynlig at apostelens teologiske dybde og gudommelige inspirasjon ledet ham til ikke bare å være veldig kritisk i det han overtok fra verden, men også å støtte sine etiske bud med skapelsesargumenter bare der de hadde evig gyldighet. Derfor tror vi at det er god grunn til å stadfeste den varige gyldighet i Paulus’ mønster for ekteskapet: La ektemannen, som hode i hjemmet, elske og lede slik Kristus gjør med kirken, og la hustruen bekrefte dette kjærlige lederskap slik kirken ærer Kristus.

18. Men hva med den frigjørende måten Jesus behandlet kvinner på? Sprenger Han ikke våre hierarkiske tradisjoner og åpner for at kvinner gis adgang til alle oppgaver i kirken?

Vi tror at Jesu tjeneste hadde revolusjonerende konsekvenser for måten syndige menn og kvinner behandler hverandre på. "Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?" (Luk 13:16). Alt det Jesus lærte og gjorde var et angrep på den stolthet som gjøre at menn og kvinner behandler hverandre på en nedsettende måte. Alt Han sa og gjorde var en oppfordring til ydmykhet og kjærlighet som renser lederskapet for selvopphøyelse og befrir underordning fra å bli forstått som underdanighet. Han satte mannens lystige blikk i samme bås som hor og truet det med helvete (Matt. 5:28-29). Han fordømte den lunefulle måten menn kvittet seg med sine hustruer på gjennom skilsmisse (Matt. 19:8). Han kaller oss til regnskap for hvert uforsiktig ord vi ytrer (Matt. 12:36). Han befaler oss å behandle hverandre slik vi ville like at andre behandlet oss (Matt. 7:12). Han sa til de ufølsomme øversteprestene: " … skjøger går før dere inn i Guds rike." (Matt 21:31). Han var ledsaget av kvinner, han underviste kvinner, og kvinner bar vitnesbyrd om Hans oppstandelsesliv. Og mot enhver sosial sedvane som nedverdiger eller mishandler menn og kvinner kan Jesu ord anvendes: "Og hvorfor bryter så dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter?" (Matt 15:3).

Men hvor sier eller gjør Jesus noe som kritiserer skapelsesordningen hvor menn bærer et primært ansvar for å lede, beskytte, og forsørge? Ingenting han gjorde stiller spørsmål ved denne gode ordning. Det følger ganske enkelt ikke av dette at siden kvinner tjente Jesus og lærte av Jesus og løp for å fortelle disiplene at Jesus var oppstått, så må dette bety at Jesus motsatte seg det kjærlige hodeansvaret til ektemenn eller begrensingen av eldstefunksjonen til åndelige menn. Vi vil ikke påstå at siden Jesus valgte tolv menn til å være sine apostler med myndighet, så må Jesus ha stått for en eldstefunksjon av bare menn i kirken. Men dette argumentet vil være minst like gyldig som å påstå at alt annet Jesus gjorde betyr at Han var motstander av en eldstefunksjon med bare menn eller av ektemannens hoderolle. Forsøket på å vise at Jesu tjeneste er en del av et større bibelsk fremstøt mot kjønnsbaserte rollemønstre kan bare opprettholdes ved å anta (fremfor å påvise) at Han mente å oppheve hoderollen og underordningen fremfor å opprettholde dem. Det som er klart er at Jesus rensket ut all stolthet og frykt fra lederrollen og at han også æret kvinner på en radikal måte som individer som er verdige den høyeste respekt under Gud.

19. Viser ikke den viktige rollen kvinner hadde i tjenesten hos Paulus at hans undervisning ikke betyr at kvinner skulle utelukkes fra tjenesten?

Jo. Men spørsmålet gjelder ikke hvorvidt kvinner skulle utelukkes fra tjenesten. De skal ikke det. Det er hundrevis av tjenester åpne for menn og kvinner. Vi må være litt mer forsiktige med hvordan vi stiller våre spørsmål. Ellers blir sannheten fordunklet fra starten av.

Spørsmålet her er hvorvidt noen av de kvinnene som sto sammen med Paulus i tjenesten oppfylte roller som ville være i uoverensstemmelse med en begrensning av eldsterollen til menn. Vi tror at svaret på det er Nei. Thomas Schreiner har tatt seg av dette temaet mer grundig i Kapittel 11 i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet. Men vi kan kanskje illustrere det med to viktige kvinner i Paulus’ tjeneste.

Paulus sier at Evodia og Syntyke "har kjempet med meg i evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere" (Fil 4:2-3). Det blir gitt vidunderlig ros til Evodia og Syntyke her for deres tjeneste sammen med Paulus. Med det finnes ingen tvingende grunner til å anta at tjenestens art var i strid med de begrensninger som vi påstår blir fremmet i 1.Tim. 2:12. Man må anta dette for å kunne føre en sak mot disse begrensningene. Paulus ville selvfølgelig si at "menighetstjenerne" (diakonene) som er nevnt i Fil. 1:1 sammen med "tilsynsmenn" (biskoper) var hans medarbeidere når han var der. Men dersom det er slik, så kan man være en "medarbeider" av Paulus uten å være i en posisjon hvor man har myndighet over menn. (Vi antar fra 1.Tim. 3:2 og 5:17 at det som skiller en diakon fra en eldste er at ansvaret for undervisningen og ledelsen tilhørte den eldste og ikke diakonen.)

Føbe blir lovprist som en "menighetstjenerinne" eller "diakon" for kirken i Kenkreæ som "har vært til hjelp [eller beskytterinne] for mange, også for meg." (Rom 16:1-2). Noen har prøvd å argumentere med at det greske ordet for "hjelp" <prostasis> egentlig betyr "leder." Dette er tvilsomt, siden det er vanskelig å forestille seg, på noe som helst vis, hva Paulus ville mene med å si at Føbe ble hans leder.8 Han kunne selvfølgelig mene at hun var en innflytelsesrik beskytterinne som ga ham og hans følge et tilfluktssted eller at hun brukte sin innflytelse for evangeliets sak og for Paulus i særdeleshet. Hun var en veldig viktig person og spilte en vesentlig rolle i tjenesten. Men for å utlede fra dette noe som er i strid med vår forståelse av 1.Tim 2:12, så må man her anta myndighet over menn, siden det ikke kan bevises.

20. Men Priskilla underviste Apollos, gjorde hun ikke? (Apg. 18:26). Og hun blir til og med nevnt før sin ektemann Akvillas. Viser ikke det at den tidlige kirkens praksis ikke utelukket kvinner fra kirkens læreembete?

Vi er ivrige etter å anerkjenne Priskilla som en Pauli medarbeider i Kristus. (Rom. 16:3)! Hun og hennes ektemann var svært innflytelsesrike i menigheten i Korint (1.Kor. 16.19) så vel som i Efesus. Vi kjenner mange kvinner i kirken i dag som er lik Priskilla. Ingenting i vår forståelse av Skriften sier at når en ektemann og hans hustru besøker en ikketroende (eller en forvirret troende – eller hvem som helst) så må hustruen være stille. Det er lett for oss å forestille oss dynamikken i en slik diskusjon hvor Priskilla bidrar med å forklare og illustrere dåpen i Jesu navn og den Hellige Ånds verk.

Vår forståelse av hva som er passende for menn og kvinner i den type ramme er ikke en overforenklet eller oppkonstruert liste av regler for hva en kvinne eller mann kan si eller gjøre. Det er snarere en appell til det vanskelige og fintfølende vern av den personlige dynamikk som gir honnør til Akvillas lederrolle uten å tråkke på Priskillas visdom og innsikt. Det er ingenting i denne teksten som ikke kan forklares ut fra denne forståelsen av hva som skjedde. Vi hevder ikke å kjenne ånden og balansen i hvordan Priskilla og Akvillas og Apollos forholdt seg til hverandre. Vi hevder bare at en feministrekonstruksjon av forholdet ikke har større hjemmel enn vår. Priskillas påståtte rett til å holde en myndig undervisningstjeneste kan ikke bygges på en hendelse som vi vet så lite om. Det er bare ren gjetning å anta at rekkefølgen på navnene deres tilkjennegir Priskillas lederskap. Lukas kan ganske enkelt ha ønsket å gi større ære til kvinnen ved å sette hennes navn først (1.Pet. 3:7), eller hatt en annen grunn som er ukjent for oss. Å si at Priskilla illustrerer den myndige undervisningen til kvinner i det Nye Testamentet er den type vaklende og uberettigede slutning som blir trukket om og om igjen av evangeliske feminister og deretter kalt bibelsk hovedvekt imot kjønnsbaserte rolleforskjeller. Men mange ugyldige slutninger skaper ikke en vesentlig overvekt.

21. Sier dere at det er i orden for kvinner å undervise under visse omstendigheter?

Når Paulus sier i 1.Tim. 2:12 "Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet," så forstår vi ham ikke slik at han mener et absolutt forbud mot at kvinner kan undervise. Paulus underviser de eldre kvinnene om å "være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene" (Tit. 2:3-4)., og han henviser til den undervisning som Eunike og Lois ga til sin sønn og dattersønn Timoteus (2.Tim. 1:5, 3.14). Ordspråkene lovpriser idealhustruen fordi "Hun åpner sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge." (Ord 31:26). Paulus bifaller at kvinner er profeter i menigheten (1.Kor. 11:5) og sier at menn "lærer" noe ved slik profeti (1.Kor. 14:31) og at medlemmene (antagelsesvis menn og kvinner) skulle "lære og formane hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud." (Kol 3:16). Og så er det selvfølgelig Priskilla som ved Akvillas side korrigerer Apollos (Apg. 18:26).

Det er vilkårlig å tro at Paulus hadde enhver form for undervisning i tankene i 1.Tim. 2:12. Undervisning og læring er så vide begreper at det er umulig at kvinner ikke underviser menn og menn ikke lærer fra kvinner på en eller annen måte. Det finnes en måte man lærer av naturen på (1.Kor. 11:14) og av et fikentre på (Matt. 24:32) og av lidelse på (Hebr. 5:8) og lærer av menneskelig oppførsel på (1.Kor. 4:6, 1.Pet. 3.1).

Dersom Paulus ikke hadde enhver tenkelig form for undervisning og læring i tankene, hva mente han da? Sammen med det faktum at rammen her er menigheten samlet til bønn og undervisning (1.Tim. 2:8-10, 3:15), så er den beste ledetråden koplingen mellom "lære" og "å være mannens herre." Vi vil si at den undervisning som er upassende for en kvinne er å lære menn i sammenhenger eller på måter som ikke ærer menns kall til å bære det primære ansvar for undervisning og lederskap. Dette primære ansvaret skal bæres av pastorer og eldste. Derfor tror vi at det er Guds vilje at bare menn skal bære ansvaret for dette embete.

22. Kan ikke en pastor gi tillatelse til en kvinne å undervise i Skriften overfor menigheten, og så fortsette å utøve tilsyn mens hun underviser?

Det er riktig for alle undervisningsembeter i kirken å stå under godkjenning fra forstanderne og tilsynsmennene (eldste) i kirken. Imidlertid ville det være galt av lederskapet i kirken å bruke sin myndighet til å godkjenne en kvinne i en faktisk funksjon som undervisende eldste i menigheten, bare ikke i navnet. Med andre ord er det to slags kriterier som skal oppfylles for at en kvinnes undervisning skal være bibelsk godkjent. Man må ha støtte fra de åndelige tilsynsmennene i kirken (=eldste). Det andre er å unngå sammenhenger og type undervisning som setter kvinnen i en stilling hvor hun faktisk fungerer som åndelig hyrde for en gruppe menn, og å unngå den type undervisning som i selve sin karakter fremkaller stort og kraftig press på menns samvittigheter på grunnlag av guddommelig autoritet.

23. Hvordan kan dere være for at kvinner profeterer i menigheten men ikke for at kvinner skal være pastorer og eldste? Er ikke profeti i selve kjernen av disse tjenestene?

Nei. Pastor/eldste rollen er primært ledelse og undervisning (1.Tim. 5:17). I listen over kvalifikasjoner for eldste er den profetiske gaven ikke nevnt, men evnen til å lære andre er det (1.Tim. 3:2). I Efeserne 4:11 er profeter nevnt atskilt fra hyrder og lærere. Og selv om menn lærer fra profetier som kvinner gir, så skiller Paulus den profetiske gave fra lærergaven (Rom. 12:6-7; 1.Kor. 12:28). Ingen steder blir kvinner nektet å profetere. Paulus regulerer ganske enkelt måten de profeterer på, slik at de ikke går på akkord med prinsippet om menns åndelige lederskap (1.Kor. 11:5-10).

Profeti i tilbedelsen i den tidlige kirke var ikke den slags myndig, ufeilbarlig åpenbaring som vi assosierer med de skrevne profetier i det Gamle Testamente.9 Det var en meddelelse i menneskelige ord basert på en spontan, personlig åpenbaring fra den Hellige Ånd (1.Kor. 14:30) med den hensikt å oppbygge, oppmuntre, trøste, overbevise og rettlede (1.Kor. 14:3, 24-25; Apg. 21:4; 16:6-10). Den var ikke nødvendigvis fri fra menneskelige feil, og trengte derfor å bli prøvet (1.Tess. 5:19-20; 1.Kor. 14:29) på grunnlag av den apostoliske (bibelske) undervisning (1.Kor. 14:36-38; 2.Tess. 2:1-3). Profeti i den tidlige kirke tilsvarte ikke dagens preken eller en formell gjennomgåelse av Skriften. Både kvinner og menn kunne reise seg og dele det som de trodde Gud hadde lagt dem på hjertet til menighetens beste. Prøvingen av dette ordet og det ordinære undervisningsembetet var ansvaret til de eldste/lærerne. Denne sistnevnte rolle er det Paulus tildeler kun menn.10

24. Sier dere dermed at dere godtar kvinners frihet til offentlig å profetere som beskrevet i Apg. 2:17, 1.Kor. 11:5 og Apg. 21:9?

Ja.11

25. Siden det sies i 1.Kor. 14:34 at "kvinner skal tie i menighetssamlingene" så ser det ikke ut til at deres holdning er helt bibelsk på grunn av hvor mye dere virkelig tillater kvinner å tale. Hvordan gjør dere rede for dette direkte forbudet mot at kvinner skal tale?

Grunnen til at vi tror at Paulus ikke mener at kvinner skal være helt stille i menigheten er at i 1.Kor. 11:5 så tillater han kvinner å be og profetere i menigheten: " Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode." Men noen kan spørre: "Hvorfor velger dere å la 1.Kor. 11:5 begrense betydningen av 1.Kor. 14:34 i stedet for motsatt?"

For å begynne vårt svar, så legger vi merke til at både i 1.Kor. 14:35 og i 1.Kor. 11:6 gjelder Paulus’ bekymring det som er "skammelig" eller "usømmelig" for kvinner (<aischron> i begge versene og bare her i 1.Kor.). Spørsmålet dreier seg ikke om hvorvidt kvinner er skikket eller intelligent eller klok eller velutdannet. Spørsmålet gjelder hvordan de forholder seg til mennene i kirken. I 1.Kor. 14:34 taler Paulus om underordning, og i 1.Kor. 11:3 taler han om mannen som hode. Så spørsmålet om skamfullhet er i bunn og grunn et spørsmål om å gjøre noe som ville gjøre skam på menns rolle som ledere for forsamlingen. Dersom all tale var forbundet med skam på denne måten, da kunne ikke Paulus ha sett gjennom fingrene med en kvinnes bønn og profeti slik han gjør i 1.Kor. 11:5 når spørsmålet om skamfullhet er nettopp det som blir behandlet. Men Paulus viser i 1.Kor. 11:5-16 at det som gjelder ikke er at kvinner ber og profeterer offentlig, men hvordan de gjør det. Det vil si, gjør de det med et antrekk og en atferd som tilkjennegir deres bekreftelse av hoderollen til menn som er kalt til å lede kirken?

På en tilsvarende måte kan vi se inn i sammenhengen i 1.Kor. 14:33-36 for å finne liknende holdepunkter for den slags tale Paulus kan ha i tankene når han sier at det er "skammelig" for en kvinne å tale. Vi legger igjen merke til at spørsmålet er ikke evnen eller visdommen til kvinner til å tale intelligent, men hvordan kvinner forholder seg til menn (<hupotasso> – "la dem underordne seg"). En eller annen form for vekselvirkning finner sted som Paulus tror går på akkord med menns kall til å være de fremste lederne i kirken. Kapittel 6 i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet viser i detalj at den upassende vekselvirkningen har å gjøre med prøvingen av profetier som det henvises til i 1.Kor. 14.29. Kvinner inntar en rolle her som Paulus tror er upassende. Dette er den virksomheten hvor de er ment å være stille.12 Med andre ord, det som Paulus påkaller er ikke kvinners totale stillhet, men et slags engasjement som tilkjennegir, på forskjellige vis, deres glade bekreftelse av lederskapet til de menn som Gud har kalt til å være beskyttere og tilsynsmenn for flokken.

26. Tar ikke Paulus’ uttalelse om at "Her er ikke …. mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus" bort kjønn som grunnlaget for forskjellige roller i kirken?

Nei. De fleste evangelikale er fremdeles enige om at denne teksten ikke er en godkjenning av homoseksualitet. Med andre ord, de fleste av oss presser ikke Paulus’ "ikke mann og kvinne" ut over det som vi vet fra andre avsnitt at han ville godta. For eksempel vet vi fra Rom. 1:24-32 at Paulus ikke mener at den skapte orden for de mannlige og kvinnelige rollene skal forkastes av Gal. 3:28.

Sammenhengen i Gal. 3:28 gjør det overmåte klart på hvilken måte menn og kvinner er like i Kristus; de er på samme måte rettferdiggjort ved troen (v. 24), på samme vis fri fra slaveriet under loven (v. 25), på samme vis Guds barn (v. 26), på samme vis ikledd Kristus (v. 27), på samme måte hører de Kristus til, og er likeverdige arvinger til Abrahams løfter (v. 29).

Denne siste velsignelsen er spesielt viktig, nemlig, det likeverdige i å være en medarving sammen med de menn som løftet gjelder. I 1.Pet. 3:1-7 er velsignelsen i det å være medarvinger til "livets nåde" forbundet med formaningen til kvinner om å underordne seg under sine ektemenn (v. 1) og til deres ektemenn om å behandle sine hustruer "med forstand … som det svakere kar." (v. 7) Med andre ord, Peter så ingen konflikt mellom "ikke mann eller kvinne" prinsippet når det gjelder vår arv og "hoderolle-underordningsprinsippet" når det gjelder våre roller. Galaterne 3:28 opphever ikke kjønnsbaserte roller som er innstiftet av Gud og frikjøpt av Kristus.

27. Hvordan forklarer du Guds tilsynelatende godkjenning av kvinner i det Gamle Testamente som hadde profetiske eller ledende roller?

Først så må vi ha i tankene at Gud ikke har noen motvilje mot å åpenbare sin vilje til kvinner. Heller ikke holder Han dem for å være upålitelige budbærere. Skjelningen mellom rollene for menn og kvinner i tjenesten har ikke sitt utgangspunkt i kvinners manglende evne til å formidle eller overlevere sannheten, men i det primære ansvaret som menn har i Guds ordning til å lede og undervise. Det at det forekommer kvinner som profeterer og leder rokker ikke ved denne ordningen. Tvert om er det ting i hvert av tilfellene som peker mot at kvinnene fulgte sine uvanlige mønstre på en måte som ga sin tilslutning til og æret det ordinære lederskapet til menn, eller anklaget dem for å ha sviktet sine lederansvar.

Profetinnen Mirjam for eksempel, fokuserte sin tjeneste, så langt vi kan se, på Israels kvinner (2.Mos. 15:20). Debora, en profetinne, dommer og mor i Israel (Dom. 4:4;5:7), sammen med Jael (Dom. 5:24-27), var en levende anklage mot svakheten til Barak og andre menn i Israel som burde ha vært mer modige ledere (Dom. 4:9). (Dommertiden er et særdeles usikkert grunnlag å bygge et bilde av Guds ideal for lederskap på. I de dagene var ikke Gud uvillig til å skape situasjoner som ikke var i overensstemmelse med hans åpenbarte vilje for å oppnå et eller annet klokt formål. [Jfr. Dom. 14:4].)

På samme måte anvendte Hulda øyensynlig ikke sine profetiske gaver i en offentlig forkynnertjeneste men gjennom private konsultasjoner (2.Kong. 22:14-20). Og Anna, profetinnen i begynnelsen av den nytestamentlige historie, fylte sine dager med bønn og faste i tempelet. (Luk. 2:36-37).

Vi må også huske på at når Gud gir kraft eller åpenbaring til et menneske så er ikke det noe sikkert tegn på at denne personen er en perfekt modell som vi skal følge i ethvert henseende. Dette er for eksempel tydelig ut fra det faktum at noen av dem Gud velsignet i det Gamle Testamente praktiserte flerkoneri (for eksempel Abraham og David). Ikke engang den profetiske gave er et bevis på en persons lydighet og godkjenning fra Gud. Så rart som det kan høres, så viser Matt. 7:22, 1.Kor. 13:2 og 1.Sam. 19:23-24 at det forholder seg slik. Dessuten, i hver av sakene med kvinnene ovenfor så har vi et tilfelle av åndelig krise, ikke en innsettelse i det ordinære gammeltestamentlige presteembete, som var menns ansvar.

28. Tror dere at kvinner er mer godtroende enn menn?

I 1.Tim. 2:14 leser vi: "Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse." Paulus gir dette som en av grunnene til hvorfor han ikke tillater kvinner "å opptre som lærer eller å være mannens herre." Historisk har dette blitt tolket slik at kvinner er mer godtroende eller lettlurte enn menn og derfor mindre egnet til å ha det læremessige tilsyn over kirken.

Denne tolkningen kan være riktig (se spørsmål 29). Imidlertid er vi tiltrukket av en annen forståelse av Paulus’ argument. Vi tror at Satans hovedmål ikke var Evas spesielle godtroenhet (dersom hun hadde noe slikt), men heller Adams rolle som hode, han som var innsatt av Gud til å være ansvarlig for livet i hagen. Satans spissfindighet er at han kjente til den skapte orden som Gud hadde fastsatt for familiens beste, og han utfordret den bevisst ved å overse mannen og ta opp sine anliggender med kvinnen. Satan plasserte henne i stillingen som talsmann, leder og beskytter. I det øyeblikket falt både mannen og kvinnen fra sin uskyld og lot seg trekke inn i et relasjonsmønster som har vist seg å være destruktivt til denne dag.

Dersom dette er den riktige forståelsen, da var det dette Paulus mente i 1.Tim. 2:14:" Adam ble ikke dåret (det vil si, Adam ble ikke prøvd påvirket av bedrageren og hadde ingen direkte kontakt med ham), men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse (det vil si, hun var den som inngikk i drøftingen med bedrageren og ble ledet inn i forførelse og overtredelse ved sin direkte påvirkning fra ham)."

I dette tilfelle er ikke hovedpoenget at mannen ikke lar seg forføre eller at kvinnen er lettere å forføre; poenget er at når Guds ordning for lederskap blir fornektet så fører det med seg skade og ødeleggelse. Menn og kvinner er begge mer sårbare for villfarelse og synd når de forlater den orden som Gud har villet.

29. Men det ser jo ut som om Paulus virkelig trodde at Eva på en eller annen måte var mer sårbar for bedrag enn Adam. Gjør ikke dette Paulus til en grov mannsjåvinist?

Nei. Når noen spør om kvinner er svakere enn menn, eller smartere enn menn, eller mer lettskremte enn menn, eller noe i den stilen, så er kanskje den beste måten å svare på dette: kvinner er svakere på noen måter og menn er svakere på andre måter; kvinner er smartere enn menn på noen måter og menn er smartere på andre måter; kvinner er mer lettskremte under noen omstendigheter og menn er mer lettskremte i andre. Det er farlig å sette negative verdier på de såkalte svakheter hver av oss har. Guds hensikt med alle "svakheter" som karakteristisk tilhører mannen er å fremkalle og belyse alle kvinnens sterke sider. Og Guds hensikt for alle "svakheter" som typisk tilhører kvinnen er å fremkalle og belyse menns sterke sider.

Selv om 1.Tim. 2:14 betyr at kvinner under noen omstendigheter vil være mer sårbare for bedrag, så ville ikke dette ha noe avgjørende å si for likeverdet til mann og kvinne. Å skryte av at den ene kjønnet er sterkere enn det andre er dårskap. Menn og kvinner, slik Gud skapte oss, er forskjellige på hundrevis av måter. Å være skapt like i Guds bilde betyr i det minste dette: at når de såkalte svakhets- og styrkekolonnene for mannlighet og kvinnelighet blir summert, så vil verdien nederst for begge være den samme. Og når du tar de to kolonnene og stabler dem oppå hverandre, så ønsker Gud at de skal være et fullkomment supplement til hverandre.

30. Dersom en kvinne ikke tillates å undervise menn på en ordinær, offentlig måte, hvorfor er det da tillatt for henne å undervise barn, som er langt mer påvirkelige og forsvarsløse?

Dette spørsmålet antar noe som vi ikke tror på. Som vi sa i spørsmål 21, så bygger vi ikke vår visjon på den antagelsen at Bibelen tildeler kvinner deres rolle på grunn av læremessig eller moralsk udugelighet. Forskjellen i roller mellom menn og kvinner i tjenesten har ikke sin grunn i noen antatt inkompetanse, men i Guds skapte orden for manns- og kvinnerollen. Siden små gutter ikke forholder seg til sine kvinnelige lærere som mann til kvinne, så lider ikke lederskapsdynamikken, som er fastsatt av Gud, skade. (Imidlertid ville denne dynamikken bli skadet dersom mønsteret i vår stab og i vår undervisning formidlet at bibelundervisning bare er kvinners oppgave og ikke det primære ansvaret til fedre og åndelige menn i menigheten.)

31. Er dere ikke skyldig i en selektiv bokstavtroskap når dere sier at noen befalinger i en tekst er eviggyldige, mens andre, slik som "kvinnene skal ikke kle seg med hårfletninger" eller "la kvinnene tildekke håret," er kulturelt betinget og ikke absolutte?

Alt liv og alt språk er kulturelt betinget. Vi deler med alle oversettere utfordringen i å bedømme hvordan bibelsk undervisning skal anvendes i dag i en helt annerledes kultur. Når vi hevder den evige gyldighet til en befaling, så vil vi prøve å vise ut fra sammenhengen at den har sitt grunnlag i Guds vesen, i evangeliet, eller i skapelsen slik Gud har forordnet den. Vi studerer disse tingene etter hvert som de avdekkes utover i Skriften. Skal vi påvise at den bestemte formen i noen befalinger er begrenset til en bestemt situasjon eller kultur, må vi 1) søke etter holdepunkter i tekstsammenhengen om at det forholder seg slik; 2) sammenlikne andre skriftsteder som tar for seg samme emne for å se om vi har å gjøre med en begrenset anvendbarhet eller med et evigvarende krav; og 3) prøve å vise at den kulturelle eiendommelighet i befalingen ikke er grunnet i Guds vesen, evangeliet, eller den skapte orden.

I de tekster hvor Paulus og Peter underviser om hvordan menn og kvinner forholder seg til hverandre i menigheten og i hjemmet, finnes det forordninger, ikke bare om underordning og lederskap, men også om forskjellige former for feminin påkledning. Her er de angjeldende versene i vår bokstavelige oversettelse:

På samme vis skal kvinner pryde seg selv i respektabel klesdrakt med anstendighet og fornuft, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller dyre klær, men, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner gudfryktighet, ved gode gjerninger. (1.Tim. 2:9-10) La ikke deres pryd være i det ytre med flettet hår og påhengt gull eller fine klær, men i hjertets skjulte menneske ved den uforgjengelige (edelsten) av en ydmyk og stille ånd, som er dyrebar for Gud (1.Pet. 3:3-5).

Det ville være galt å si at disse befalingene ikke er relevante i dag. En tydelig, tidløs lære i dem er at fokus i det å pynte seg skal være på "gode gjerninger" og på den "skjulte person" snarere enn på den ytre kledning og hår og smykker. Heller ikke er det noen grunn til å oppheve det generelle budet om å være anstendig og ærbar, eller advarselen mot skryt og selvopptatthet. Det eneste spørsmålet er om det å ha fletter, bære gull eller perler egentlig er syndig den gang og nå.

Det er en klar indikasjon fra sammenhengen om at dette ikke var poenget. Peter sier: "Deres pryd skal ikke være den utvortes …. påhengte …. klær." På gresk så sies det ikke "fine" klær (NB88 og NBS78), men bare påhengte klær, eller som en annen oversettelse sier: "ha på seg kjoler." Nå vet vi at Peter ikke fordømmer bruken av klær. Han fordømmer misbruk av klær. Dette antyder derfor, at det samme kan sies om gull og hårfletninger. Poenget er ikke å advare mot noe som er ondt i seg selv, men å advare mot å misbruke det som et uttrykk for selvopphøyelse eller verdsligsinnethet. Ta med deg at budene som angår hoderolle og underordning er rotfestet i skapelsesordningen, (i 1.Tim. 2:13-14) mens de spesielle former for beskjedenhet i klesdrakt ikke er det. Dette er grunnen til at vi ikke kjenner oss skyldige i anklagen om selektiv bokstavtroskap.

32. Men argumenterer ikke Paulus for at kvinner skal dekke til hodet under tilbedelsen ved å henvise til skapelsesordningen i 1.Kor. 11:13-15? Hvorfor er ikke dette bindende i dag mens undervisningen angående underordning og hoderollen er det?

Nøkkelspørsmålet her er hvorvidt Paulus sier at skapelsesordningen foreskriver et hodeplagg eller om skapelsen foreskriver at vi bruker kulturelt passende uttrykk for maskulinitet og femininitet, noe som nettopp tilfeldigvis var et hodeplagg for kvinner i denne bestemte rammen. Vi tror at det sistnevnte er tilfellet. Nøkkelversene er: "Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud med utildekket hode? Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange hår er gitt henne til slør." (1.Kor. 11:13-15).

Hvordan lærte naturen at langt hår vanæret mannen og ga kvinnen et slør? Naturen har ikke utrustet kvinner med mer hår enn menn. Faktisk er det slik at om naturen får sin gang, så vil menn få mer hår enn kvinner fordi det vil dekke ansiktet deres i tillegg til hodet. Det må være en annen måte naturen lærer om dette emnet på! Vi tror at sedvanen og naturen samhandler i denne pedagogikken. På den ene side dikterer sedvanen vanligvis hvilke hårfrisyrer som for det meste er maskuline eller feminine. På den andre siden dikterer naturen at menn føler skam når de bærer symboler på femininitet. Vi kan føle på kraften i dette ved å spørre mennene i våre menigheter: "Lærer ikke naturen deg at du ikke skal ha på deg kjole i kirken?" Naturens lære er den naturlige tendens for menn og kvinner til å føle skam når de forlater de kulturelt aksepterte eller etablerte symbolene for maskulinitet og femininitet. Naturen lærer oss ikke hva symbolene skal være.

Når Paulus sier at en kvinnes hår "er gitt henne til slør" (v. 15), så mener han at naturen har gitt kvinnen håret og tilbøyeligheten til å følge rådende skikker for å fremvise sin femininitet, som i dette tilfellet innbefattet å la sitt hår vokse til et dekke for sitt hode. Så Paulus’ poeng i dette avsnittet er at forholdet mellom manns og kvinnerollen, som har sitt utspring i skapelsesordningen (1.Kor. 11:7-9), skulle finne et passende kulturelt uttrykk i gudstjenesten. Naturen lærer dette ved å gi menn og kvinner dype og forskjellige tilbøyeligheter ved bruken av maskuline og feminine symboler.

33. Hvordan er det samsvar mellom å forby eldsterollen til kvinner i våre menigheter og så sende dem ut som misjonærer for å gjøre ting som er forbudte hjemme?

Vi står i ærefrykt overfor den tro, kjærlighet, det mot og den hengivenhet som har drevet tusener av ugifte og gifte kvinner ut i misjonens tjeneste. Historien som blir fortalt av Ruth Tucker i Voktere av Misjonsbefalingen: ’Historien om Kvinner i Moderne Misjon’13 er storslått. Vår bønn er at det vil inspirere tusener av kvinner – og menn! – til å gi seg selv til det enorme arbeidet med verdensevangeliseringen.

Er dette selvmotsigende av oss? Er det sant at vi sender kvinner som misjonærer for å gjøre "ting som er forbudte" hjemme? Dersom det er slik, så er det et bemerkelsesverdig faktum at det store flertallet av kvinner som opp gjennom århundrene har blitt misjonærer også ga sin støtte til menns ansvar i lederoppgaver slik vi gjør det (Tucker s. 38). Og de menn som sterkest har rekruttert og forsvart kvinner i misjonen har gjort dette, ikke fordi de var uenige med vår visjon om mannlighet og kvinnelighet, men fordi de så et grenseløst arbeid åpent innenfor evangelisering – hvor kvinner kunne gjøre noen ting bedre enn menn.

For eksempel så Hudson Taylor at da en kinesisk kateket arbeidet sammen med en "misjonærsøster" i stedet for med en europeisk mannlig misjonær "faller hele arbeidet med å undervise og forkynne og representere misjonen for utenforstående på ham; han regnes som leder for misjonen, og må handle selvstendig."14 Den paradoksale misjonærstyrken å være "svak" ble oppdaget gang på gang. Med en utrolig oppvisning av styrke ba Mary Slessor om å få reise alene til uutforskede områder i Afrika fordi "som kvinne ville hun være en mindre trussel for innfødte stammefolk enn en mannlig misjonær ville være, og derfor tryggere."15

Et annet eksempel er A.J. Gordon, pastoren fra Boston, misjonær, statsmann og grunnlegger (i 1889) av Gordon-Conwell Teologiske Seminar. Han påvirket sterkt kvinner til misjonstjeneste, og påberopte seg spesielt de profeterende døtre i Apg. 2:17. Men på tross av sin overstrømmende støtte til den bredeste form for misjonstjeneste for kvinner, så han på 1.Tim. 2:12 slik vi gjør det:

Innrøm derfor, at forbudet er mot offentlig tale; hva kan det bety? Å lære og lede er de spesielle oppgavene til kirkeforstanderen. Læreren og pastoren, som er nevnt i gavene til menigheten (Ef. 4:11), betrakter Alford å være de samme; og pastoren er vanligvis betraktet som identisk med biskopen. Nå finnes det ingen tilfeller i det Nye Testamentet hvor en kvinne blir satt over kirken som biskop og lærer. Mangelen på et slikt eksempel vil lede oss til å avstå fra å utnevne en kvinne som pastor i en kristen forsamling. Men dersom Herren har fastslått denne begrensningen, så tror vi at det er grunnet, ikke i hennes mindre begunstigede stilling innenfor nådens privilegier, men i hindringen til en slik tjeneste som ligger i selve naturen.16

Vi innrømmer at det kan være vanskelig å anvende Paulus’ befalinger til en etablert kirke på en kirke som er i ferd med å dannes. Vi innrømmer at det er uklarheter i å skille rådgivning av Priskilla typen fra den offisielle undervisningsrollen i 1.Tim. 2:12. Vi strever selv med å være trofaste både mot Bibelen og kulturen på samme vis som Hudson Taylor gjorde i et brev til Miss Faulding i 1868:

Jeg vet ikke når jeg vil være i stand til å komme tilbake, og jeg kan ikke la kirkelige anliggender vente på meg. Du kan ikke ta en pastors oppgave i navnet, men du må hjelpe (Wang) Lae-djun i saker som angår godtakelse og utelukkelse så godt du kan. Du kan tale personlig med kandidatene, og være til stede ved møtene i kirken, og kan til og med, gjennom andre, foreslå hvilke spørsmål som skal stilles dem som ønsker å døpe seg. Etter møtet kan du så snakke privat med Lae-djun om dem, og foreslå hvem du mener han kan godta neste gang de møtes. Slik vil han få den hjelpen han trenger, og det vil ikke være noe som noen kan anse som upassende.17

Vi ønsker ikke å hindre den store verdensevangeliseringens sak ved å henge oss opp i hvilke av de hundrevis av roller som kan være så nær opp til pastor/eldste at det vil være upassende for en kvinne å inneha den. Det er åpenbart for oss at kvinner er medarbeidere i evangeliet og skulle arbeide side om side med menn (Fil. 4:3; Rom. 16:3,12). For å fullføre Misjonsbefalingen i vår tid, er vi villige til å risikere noen mindre ideelle rolletildelinger.

Vi håper at vi ikke sender menn og kvinner til å gjøre ting som er forbudt her hjemme. Vi sender ikke ut kvinner til å bli pastorer eller eldste i menigheter. Heller ikke har det store flertallet av kvinnelige evangelister og menighetsplantere søkt dette for sin egen del. Vi tror ikke at det er forbudt for kvinner å fortelle om evangeliet og vinne menn og kvinner for Kristus. Vi tror ikke Gud forbyr kvinner å arbeide blant de millioner av fortapte kvinner i verden, som ifølge Ruth Tucker "var den hovedsaklige rettferdiggjørelse av ’Kvinnenes Misjonsbevegelse’."18 Selv om en kvinne sto for et mer restriktivt syn enn vårt, betyr det faktum at over to tredjedeler av verdens fortapte er dyrebare kvinner og barn, at det finnes flere anledninger i evangelisering og undervisning enn det vi noensinne kan utnytte.

Vår lidenskap er ikke å bli vakthunder over hvor kvinner kan tjene. Vår lidenskap er å gjøre felles sak med alt Guds folk, og på Guds måte, å "fortelle blant hedningene hans herlighet." (Sal 96:3).

34. Nekter dere kvinner retten til å bruke de gavene Gud har gitt dem? Når Gud gir en åndelig gave innebærer ikke det at Han godkjenner dens bruk til oppbyggelse av menigheten?

Å ha en åndelig gave er ingen fullmakt til å bruke den slik vi finner det for godt. John White har rett når han skriver: "Noen mennesker tror at det er umulig at den Hellige Ånds kraft kan ha uhellige konsekvenser i en persons liv. Men det kan skje."19 Åndelige gaver er ikke bare gitt av den Hellige Ånd, de er også regulert av den Hellige Skrift. Dette er tydelig fra 1.Kor. hvor mennesker med gaven til å tale i tunger ble bedt om ikke å bruke den offentlig når det ikke fantes noen gave til å tyde, og profeter ble bedt om å slutte å profetere når noen andre hadde en åpenbaring (14:28-30). Vi nekter ikke kvinner retten til å bruke de gaver Gud har gitt dem. Dersom de har gaven til å undervise eller administrere eller evangelisere, så ønsker Gud at disse gavene skal brukes, og han vil gi honnør til overgivelsen av å bruke dem innenfor de retningslinjer som er gitt i Skriften.

35. Dersom Gud virkelig har kalt en kvinne til å være pastor, hvordan kan du da si at hun ikke burde være en?

Vi tror ikke at Gud virkelig kaller kvinner til å være pastorer. Vi sier ikke dette fordi vi kan overprøve noens personlige erfaringer, men fordi vi tror at personlig erfaring alltid må bli vurdert ut fra de åpenlyse kriterier i Guds Ord, Bibelen. Dersom Bibelen lærer at Gud vil at bare menn skal bære det primære pastorale ansvaret for undervisning og ledelse, så følger derav at Bibelen også lærer at Gud ikke kaller kvinner til å være pastorer. Kirken har visst fra dens tidligste dager at en persons følelse av guddommelig ledelse ikke i seg selv er et tilstrekkelig kriterium for å bedømme Guds kall. Det finnes ganske visst en guddommelig utsending av utvalgte tjenere (Rom. 10:15); men det er også den guddommelige advarsel til dem som trodde de var kalt, men ikke var det: "Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling" (Jer 23:32).

Det som er oppfattet som et guddommelig kall til pastoroppgaven hos noen oppriktige kristne kvinner er sannsynligvis et kall til tjeneste, men ikke til å være pastor. Veldig ofte kommer den guddommelige trangen til å tjene over kristne uten at en bestemt tjenesteretning er gitt av den Hellige Ånd. På dette punktet burde vi ikke bare se på våre gaver, men også på Skriftens undervisning angående hva som er passende for oss som menn og kvinner.

36. Hva er betydningen av autoritet når dere snakker om den i forhold til hjemmet og menigheten?

Dette spørsmålet er helt avgjørende fordi det Nye Testamentet viser at de grunnleggende relasjoner i livet passer sammen når det gjelder myndighet og føyelighet. For eksempel virker forholdet mellom foreldre og barn på basis av den retten foreldrene har til å kreve lydighet (Ef. 6:1-2). Den sivile regjering har myndighet til å lage lover som regulerer adferden til borgerne (Rom. 13:1-7, Tit. 3:1; 1.Pet. 2:13-17). De fleste offentlige institusjoner har strukturer som gir noen medlemmer retten til å styre andres handlinger. Militæret og forretningslivet er det som først kommer oss i tankene (Matt. 8:9, 1.Pet 3:18-20). Kirken er, selv om den består av et presteskap av troende, styrt av tjener-ledere som folket er kalt til å følge (1.Tess. 5:12; Hebr. 13:7,17; 1.Tim. 3:5,5:17). Og i ekteskapet er hustruen kalt til å underordne seg det selvoppofrende lederskapet til sin ektemann (Ef. 5:22-23; Kol. 3:18-19; 1.Pet. 3:1-7). Og tilslutt, opphavet for all autoritet er Guds autoritet, som er absolutt.

Det som blir klart så snart vi prøver å gi en definisjon på denne autoriteten, er at dens form forandrer seg fra en type forhold til et annet. Vi vil definere myndighet i sin alminnelighet som retten til (Matt. 8:9) og makten til (Mark. 1:27; 1.Kor. 7:37) og ansvaret for (2.Kor. 10:8; 13:10) å gi rettledning til andre. Denne kan fullkomment anvendes på Gud i alle Hans relasjoner. Men det anvendes på svært forskjellige måter i de forskjellige menneskelige relasjoner.

For eksempel, når det gjelder makten til å rettlede andre, så er staten utstyrt med sverdet (Rom. 13:4); foreldrene er gitt riset (Ordspr. 13:24); et firma kan sparke en ansatt (Luk. 16.2); og i kirken kan eldste utstøte medlemmer (Matt. 18:17; 1.Kor. 5:1-8). På samme vis varierer graden av rett til å rettlede andre med hvert enkelt forhold. For eksempel har foreldre rett til å bli direkte involvert i de mest bagatellmessige detaljer i deres barns liv, lære dem hvordan de skal holde gaffelen riktig og sitte rett ved bordet. Men regjeringen og menigheten har ikke slike vidtgående rettigheter.

For kristne vil rett og makt måtte vike og ansvaret dominere. "Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener" (Matt 20:25-26). Myndighet blir en byrde å bære, ikke en rett man kan hevde. Det er en hellig plikt å forvalte den til det beste for andre. Å utstøte et kirkemedlem er en smertefull siste utvei. Et barn som har fått ris er innhyllet i omsorg. Arbeidsgivere viser nåde. Men ingen av disse tingene er en opphevelse av myndighetsstrukturene, bare en forvandling av dem ettersom kjærlig ansvarsfullhet søker å overvinne rettigheter og makt.

Forvandlingen av myndighet er mest gjennomgripende i ekteskapet. Dette er grunnen til at vi foretrekker å snakke om lederskap og hoderolle i stedet for myndighet. Bibelen gir ikke fullmakt til ektemenn å bruke fysisk makt for å tvinge hustruer til underordning. Når Ef. 5:25-27 viser Kristus som fører sin brud mot hellighet, så viser det Hans lidelse for hennes skyld, ikke hennes lidelse for Ham. Ektemannens myndighet er en Gudgitt byrde som skal bæres med ydmykhet, ikke en naturlig rett som man skal briske seg med i hovmod.

Minst tre ting hindrer en ektemann fra å bruke sin myndighet (lederskap!) til å rettferdiggjøre makt: 1) den unike intimitet og forening som ligger i uttrykket "et kjød" – " … Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det …" (Ef 5:29-31); 2) den spesielle ære som blir befalt i 1.Pet. 3:7 som til en medarving til livets nåde; 3) siktemålet å komme frem til felles modenhet i Kristus, ikke barnslig avhengighet..

På denne måte er autoritet i sin alminnelighet retten, makten og ansvaret til å lede andre. Men uttrykket for og balansen i disse elementene vil variere i de forskjellige forhold i livet i henhold til Skriftens lære.

37. Dersom en menighet innfører en forsamlingsmessig form for styre hvor forsamlingen, og ikke de eldste er den høyeste myndighet under Kristus og Skriften, skal da kvinner ha tillatelse til å stemme?

Ja. Apg. 15:22 sier: "Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten å velge ut noen menn blant seg og sende dem til Antiokia." Dette ser ut til å være det bibelske uttrykket for presteskapet av alle troende (1.Pet. 2:9; Åp. 1:6; 5:10; Matt 18:17). Grunnen til at vi ikke tror at dette er i uoverensstemmelse med 1.Tim. 2:12 er at kirkens myndighet ikke er det samme som myndigheten til individene som utgjør kirken. Når vi sier at forsamlingen har myndighet, så mener vi ikke at hver enkelt mann eller kvinne har denne myndigheten. Derfor har man ikke nødvendigvis kjønn, som en del av den individuelle personlighet for øye, i felles menighetsavgjørelser.

38. I Rom. 16:7 skrev Paulus: "Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger. De har et godt navn blant apostlene, de er også før meg kommet til Kristus." Var ikke Junias en kvinne? Og var hun ikke en apostel? Og betyr det at Paulus var villig til å anerkjenne at et kvinne kunne inneha en betydelig myndig stilling over menn i den tidlige kirken?

La oss ta disse tre spørsmålene ett om gangen.

1. Var Junias en kvinne? Det kan vi ikke vite. Beleggene er ikke entydige. Vi gjorde et fullstendig søk gjennom all gresk litteratur fra Homer (9. årh. f.Kr.?) inn i det femte århundre e.Kr. som nå er tilgjengelig på data ved hjelp av Thesaurus Linguae Graecae (Prøve-CD ROM #C, Univ. of Cal. at Irvine, 1987), og som inneholder 2.889 forfattere og 8.203 verker. Vi spurte datamaskinen etter alle former for Iounia- slik at vi kunne finne alle mulige grammatikalske kasus. (Vi søkte ikke etter den mulige første bøyning av den maskuline genitivsformen Iouniou, som grammatikalsk, formmessig kunne komme fra et hankjønns Iounias, fordi det finnes ingen måte å bestemme om Iouniou kommer fra mannsnavnet Iounios; slik at alle disse genitivsformene ville være ubrukelige til å opprette et maskulint Iounias.)

Resultatet av vårt datasøk er dette: Foruten den ene forekomsten i Rom. 16:7 var det tre andre.

(1) Plutarch (ca. 50-120 e.Kr.), skrev I sin Marcus Brutus’ Liv om spenningen mellom Brutus og Cassius: " … selv om de var forbundet gjennom sine familier, Cassius hadde giftet seg med Junia, Brutus søster (Iounia gar adelphé Broutou sunoikei Kassios).20

(2) Epifanius (315-403 e.Kr.), biskop over Salamis på Kypros, skrev et Kartotek over Disipler, hvor han inkluderer denne linjen: "Iounias, som Paulus nevner, ble biskop i Apameia i Syria" (Index disciplulorum, 125.19-20). På gresk er "som" et maskulint relativt pronomen (hou) og viser at Epifanius trodde at Iounias (Junias) var en mann.

(3) Johannes Chrysostomus (347-407 e.Kr.), sa da han prekte over Rom. 16:7, med hensyn til Junias: "Å, hvor stor denne kvinnes hengivenhet var, at hun til og med skulle bli regnet som verdig til å bli nevnt som en apostel!"21

Det vi kan lære fra disse tre anvendelsene av navnet, er at Junias ble brukt som et kvinnenavn i tiden rundt det Nye Testamentet (Plutarch). Kirkefedrene var øyensynlig splittet i synet på hvorvidt Paulus brukte navnet Junias på den måten, Epifanius antar at det er hankjønn, Chrysostomus antar at det er hunkjønn. Kanskje Epifanius’ uttalelse kan tillegges større vekt, siden han ser ut til å ha mer spesifikk kunnskap om Junias (at han ble biskop i Apameia), mens Chrysostomus ikke gir mer informasjon enn vi selv kan utlede fra Rom. 16:7).22

Men kanskje enda viktigere enn alle disse, er et latinsk sitat av Origenes (død 252 e.Kr.), i den tidligste bevarte kommentaren til Romerbrevet: Han sier at Paulus henviser til "Andronikus og Junias og Herodian, som han alle kaller frender og medfanger (Andronicus, et Junias, et Herodion, quos omnes et cognatos suos, et concaptivos appellat)" (Origenes’ kommentar til Romerbrevet, bevart i en latinsk oversettelse av Rufinus ca. 345-410 e.Kr., i J.P. Migne, Patrologia Graeca, vol.14, col. 1289). Navnet Junias er her et latinsk hankjønnsord i nominativ entall som antyder – dersom denne gamle oversettelsen er pålitelig – at Origines (som var en av antikkens dyktigste vitenskapsmenn) trodde at Junias var en mann. Sammen med sitatet fra Epifanius gjøre dette sitatet at vekten av beviser fra antikken støtter dette synet.

Maskuline navn som ender på –as er ikke uvanlige selv i det Nye Testamente: Andreas (Matt. 10:2), Elias (Matt. 11.14), Esaias (Joh. 1:23), Sakarias (Luk 1:5). A.T. Robertson (Grammatikk i det Nye Testamentet [New York: Hodder and Stoughton, 1914], ss. 171-173) viser at tallrike navn som ender på –as er kortformer av klart maskuline navn. Det tydeligste eksempelet i det Nye Testamentet er Silas (Apg. 15:22) fra Silvanus (1.Tess. 1:1; 1.Pet. 5:12).

Så det er ingen grunn til å være dogmatisk med hensyn til hva navneformen antyder. Den kan være femininum eller den kan være maskulinum. Ingen kan i hvert fall hevde at Junia var et vanlig kvinnenavn i den gresktalende verden, siden det finnes bare disse tre kjente eksemplene fra hele den antikke greske litteratur. Dessuten, det faktum at Andronikus og Junias, lik Priskilla og Akvillas (16:3), blir nevnt som et par krever ikke at de er mann og kone, fordi i 16:12 blir to kvinner hilst som et par: "Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren." Andronikus og Junias kunne bli hilst som to menn, siden Tryfena og Tryfosa blir hilst som to kvinner.

2. Var Junias en apostel? Muligens, men det er ikke sikkert. Grammatikalsk kan "har et godt navn blant apostlene" bety at apostlene aktet Andronikus og Junias høyt. På denne måten ville de ikke selv være apostler. Men dette er usannsynlig fordi Paulus selv er en apostel og ville sannsynligvis ikke henvise til dem i tredje person. På den annen side, siden Andronikus og Junias var kristne før Paulus, så kan det være at deres langvarige tjeneste (som rakk lenger tilbake i tid enn Paulus’ tjeneste) er nettopp det Paulus har i tankene når han sier "har et godt navn blant apostlene." De kan gjerne ha vært velkjente blant apostlene før Paulus ble omvendt. Her kan vi nok en gang ikke være sikre.

3. Hadde Junias en høy stilling i den tidlige kirken? Sannsynligvis ikke. Ordet apostel blir brukt om Kristi tjenere på forskjellige myndighetsnivå i det Nye Testamentet. Åpenbaringen 21:14 henviser til "Lammets tolv apostler" (jfr. Matt. 19:28; Apg. 1:15-26). De tolv hadde en unik oppgave med å bære vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Paulus regnet seg selv med i den priviligerte gruppen ved å insistere på at han hadde sett og blitt kalt av den oppstandne Kristus. (Gal. 1:1, 12; 1.Kor. 9:1-2). Veldig nært knyttet til denne enestående indre sirkel var Paulus’ misjonærpartnere Barnabas (Apg. 14:14) og Silvanus og Timoteus (1.Tess. 2:6), i tillegg til Jakob, Herrens bror (Gal. 1:19) og kanskje andre (1.Kor. 15:7).

Tilslutt blir ordet apostel brukt i en videre betydning som "utsending", for eksempel om Epafroditus i Fil. 2:25, og om flere "menighetens utsendinger" i 2.Kor. 8:23. Derfor, hvis Andronikus og Junias var apostler, så var de sannsynligvis i den tredje gruppen og tjente i en slags omreisende virksomhet. Dersom Junias er en kvinne, ville dette synes å plassere henne i samme kategori som Priskilla, som sammen med sin mann, i det minste ser ut til å ha foretatt en del reisevirksomhet sammen med apostelen Paulus. (Apg. 18:18). Tjenesten ville være betydningsfull, men ikke nødvendigvis i samme kategori som en myndig leder over alle menighetene slik som Paulus. (2.Kor. 10:8; 13:10).

39. Paulus ser ut til å basere det primære ansvaret for mannen til å lede og undervise på det faktum at mannen var skapt først, før kvinnen (1.Tim. 2:13). Hvordan kan dette være et gyldig argument, når dyrene ble skapt før mannen, men ikke har noe primært ansvar for å lede ham?

Det tekstmessige grunnlaget for dette argumentet i 1.Mosebok er denne forutsetning gjennom hele boken: at den "førstefødte" i en menneskefamilie har den spesielle retten og det særskilte ansvaret for lederskapet i familien. Når hebreerne ga et spesielt ansvar til den "førstefødte", så falt det dem aldri inn at dette ansvaret ville bli opphevet dersom faren tilfeldigvis eide kveg før han fikk sønner. Med andre ord, da Moses skrev 1. Mosebok, så visste han at de første leserne ikke ville slå sammen dyr og mennesker som likeverdige kandidater til ansvaret for de "førstefødte". Det burde ikke vi heller.

Med engang dette anliggende med dyrene er ute av bildet, så er spørsmålet de evangelikale feministene må komme til rette med dette: hvorfor skulle Gud velge å skape mann og kvinne i rekkefølge? Det vil ikke være tilstrekkelig bare å si: "Rekkefølge trenger ikke å bety fortrinnsrett til lederskap." Spørsmålet er: "Hva betyr rekkefølgen?" Hvorfor skapte ikke Gud dem samtidig ut av det samme støvet? På grunnlag av alle de tekstmessige pekepinner som er samlet av Ray Ortlund Jr. i sitt kapittel om 1. Mosebok 1-3 i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet, så tror vi den mest naturlige konklusjon av Guds beslutning om å føre Adam inn på scenen før Eva er at han er kalt til å bære lederansvaret. Dette faktum er bekreftet av det Nye Testamentet når Paulus bruker det faktum at "Adam ble skapt først, deretter Eva" (1.Tim. 2:13) for å trekke en konklusjon angående mannlig lederskap i kirken.

40. Er det ikke sant at grunnen til at Paulus ikke tillot kvinner å undervise var at kvinner ikke var godt nok utdannet i det første århundre? Men den grunnen kan ikke anvendes i dag. Siden kvinner er like velutdannet som menn i dag, burde vi ikke da tillate både kvinner og menn å være pastorer?

Denne innvendingen stemmer ikke med de data som finnes i den bibelske teksten av minst tre årsaker:

(1) Paulus oppgir ikke mangel på utdannelse som en grunn for å si at kvinner ikke skal "opptre som lærer eller å være mannens herre" (1.Tim. 2:12), men peker tvert imot tilbake til skapelsen (1.Tim. 2:13-14). Det er vanskelig å bygge et argument på en grunn som Paulus ikke ga, i stedet for en grunn han virkelig ga.

(2) Formell utdannelse i Skriften var ikke påkrevet for kirkelederskapet i den Nytestamentlige menigheten – selv flere av apostlene hadde ikke formell opplæring i Bibelen (Apg. 4:13), mens basisferdighetene i lesing og skriving og derfor evnen til å lese og studere Skriften var tilgjengelig for menn og kvinner på likt grunnlag (se Apg. 18:26; Rom. 16:1; 1.Tim. 2:11; Tit. 2:3-4). Papyrusruller viser "utbredt lesekyndighet" blant gresktalende kvinner i Egypt, og, i det romerske samfunn var "mange kvinner velutdannet og åndsutrustet" (Oxford Classical Dictionary, ed. N. Hammond and H. Scullard [second edition; Oxford: Clarendon Press, 1970], s. 1139).

(3) Dersom noen kvinne i den nytestamentlige menighet var velutdannet, så må det ha vært Priskilla, allikevel skrev Paulus 1.Tim. 2:12 til Efesus (1.Tim. 1:3), hjemmemenigheten til Priskilla og Akvillas. Først hadde Paulus bodd i hjemmet til Priskilla og Akvillas i Korint i atten måneder i 50 f.Kr. (Apg. 18:2,11), så hadde de reist sammen med Paulus til Efesus i 51 e.Kr. (Apg. 18:18-19, 21). Selv på den tiden kjente Priskilla godt nok til Skriften slik at hun kunne rettlede Apollos (Apg. 18:26). Så hadde hun sannsynligvis lært fra Paulus selv i enda tre år til, mens han bodde i Efesus og underviste "hele Guds råd" (Apg. 20:27, jfr. v. 31, og 1.Kor. 16:19), og uten tvil fulgte mange kvinner i Efesus hennes eksempel og lærte også av Paulus. Akvillas og Priskilla hadde reist til Rom noe senere (Rom. 16:3), omkring 58 e.Kr., men hadde åpenbart vendt tilbake, for de var i Efesus igjen på slutten av Paulus liv (2.Tim. 4:19), omkring 67 e.Kr. Derfor er det mest sannsynlig at de var tilbake i Efesus i 65 e.Kr. omtrent på den tiden Paulus skrev 1.Timoteus brev (forfølgelsen av kristne begynte i Rom i 64 e.Kr.). Men ikke engang den velutdannede Priskilla, eller noen annen velutdannet kvinne i Efesus, hadde tillatelse til å lære menn i menighetens offentlige samling. I det han skriver til Efesus sier Paulus: "Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet." (1.Tim. 2:12). Årsaken var ikke mangel på utdannelse, men skapelsens orden.

41. Hvorfor tar dere opp homoseksualitet når dere diskuterer forskjellene i manns og kvinnerollene i hjemmet og menigheten (som i spørsmål 1)? De fleste evangelikale feminister er jo like sterkt imot homoseksuell praksis som dere er.

Vi tar opp homoseksualitet fordi vi tror at feministenes minimalisering av kjønnsrolleforskjellene bidrar til forvirringen av seksuell identitet som, spesielt i andre og tredje generasjon, bidrar til mer homoseksualitet i samfunnet.

Noen evangelikale som en gang ikke anerkjente homoseksualitet har blitt drevet av sine feministargumenter til å anerkjenne homoseksuelle forbindelser. For eksempel Gerald Sheppard, en professor i gammeltestamentlig litteratur ved Emmanuel College ved Universitetet i Toronto, ble oppfostret i en konservativ evangelisk tradisjon og studerte ved en evangelisk presteskole. I senere år har han argumentert for ordinasjon av kvinner til pastorrollen. Han har også gått enda lenger ved å si: "Når det gjelder en langt mer kontroversiell sak, så er forekomsten av homofile og lesbiske kristne og pastorer i menighetene for meg et tilsvarende emne … jeg tror at Evangeliet – slik bevisste evangeliske anerkjenner det – burde lede oss til i det minste en godkjenning av homofile og lesbiske partnerskap regulert av en bibelsk etisk parallell til den som tilbys heteroseksuelle forhold."23

Et annet eksempel er Karen J. Torjesen, som argumenterer med at å fjerne rangordningen i kjønnsmessige relasjoner sannsynligvis vil bety at det heteroseksuelle ekteskapets forrang må vike:

Det ser slik ut hos Paulus, at spørsmål angående kjønn er teologisk knyttet til rangordning, og derfor er emnene bibelsk feminisme og lesbiskhet ugjendrivelig knyttet sammen. Vi trenger å kjempe med muligheten for at våre konflikter når det gjelder den passende bruk av den menneskelige seksualitet, heller kan være konflikter basert på et behov for å legitimere den tradisjonelle sosiale struktur som tildeler menn og kvinner bestemte og ulike posisjoner. Kan det være at den fortsatte godkjenning av det heteroseksuelle ekteskapets forrang, kanskje også muligens er bekreftelsen av behovet for kjønnene til å forbli i hierarkisk strukturerte forhold? Er trusselen mot "ekteskapets ukrenkelighet" i virkelighet en trussel mot rangordningen? Er det dette som gjør seksuelle forhold mellom samme kjønn så truende, så skremmende?24

Konferansen til den Evangeliske Kvinnebevegelsen (EWCI) var i 1986 splittet på grunn av spørsmålet om det skulle være "godkjennelse av nærværet til den lesbiske minoriteten i EWCI."25 Vi er glad for at mange evangeliske kvinner tok avstand fra godkjennelsen av lesbiskhet. Men det som er viktig er hvordan mange evangelikale feminister betraktet godkjenningen som "et steg i retning av modenhet innenfor organisasjonen" (for eksempel Nancy Hardesty og Virginia Mollenkott). Med andre ord så betrakter de det som uunngåelig at bevegelsen bort fra rolleforskjeller grunnet i den skapte orden må lede til forkastelsen av den normgivende heteroseksualitet. Det ser ut for oss som om de evangelikale feminister som ikke omfavner homoseksualitet vil få stadig større problemer med å flykte unna denne logikken.

Også Paul Jewett ser ut til å tilkjennegi en bevegelse bort fra bibelsk feminisme i retning av å godta visse uttrykk for homoseksualitet. I sitt forsvar for like roller for menn og kvinner i Mannen som Han og Hunkjønn i 1975, sa han at det var uvisst "hva det betydde å være en mann til forskjell fra en kvinne eller en kvinne til forskjell fra en mann."26 Det så for oss ut til å være et dårlig varsel, med tanke på å bevare heteroseksualitetens forrang. I 1983 gjennomgikk han det historiske forsvaret for homoseksualitet av John Boswell, som argumenterte med at Paulus’ mening i Rom. 1:26-27 var at det eneste som ble fordømt var homoseksuell atferd fra heteroseksuelle, ikke av homoseksuelle som handlet etter sin "natur." Jewett forkastet denne fortolkningen med ordene: "For Paulus var ikke ’naturen’ som en homoseksuell handler etter bare hans personlige natur, men den felles menneskelige natur som han som et individ er en del av."27

Dette var gledelig, men nok en gang så det merkelig ut for oss at han ville si at homoseksuell atferd er en synd mot "den felles menneskelige natur" i stedet for den maskuline eller feminine natur. Så, i 1985, lot det til at Jewett forlot det bibelske mønster for heteroseksualitet i en anmeldelse av Robin Scroggs bok, Det Nye Testamente og Homoseksualitet. Scroggs argumenterer med at de avsnitt som omhandler homoseksuell atferd i Det Nye Testamentet "er irrelevante og gir oss ingen hjelp i dagens opphetede debatt" fordi de ikke omhandler homoseksuelt "avvik," som er en naturlig legning, men homoseksuell "perversjon."28 Jewett sier: "Dersom dette er betydningen av de originale kilder – og kunnskapen er tilstrekkelig, argumentet grundig og, derfor, konklusjonen ganske overbevisende – så er det som Det Nye Testamente er imot noe ganske forskjellig fra en homoseksuell legning som noen mennesker har fra sine første leveår."29

Ikke bare har vi sett evangelikale feminister båret av sted på logikken av deres standpunkter i retning av å godkjenne homoseksualitet, men vi ser også det kliniske bevis for at det ikke finnes noe slikt som et "homoseksuelt barn." George Rekers, Professor ved Avdelingen for Nevropsykiatri og Atferdsvitenskap på Medisinsk Fakultet ved University of South Carolina, har anført dette i mange tidsskrifter og noen populære verker. (For eksempel, Form Ditt Barns Seksuelle Identitet [Grand Rapids: Baker Book House, 1982]; Den Kristne i en Tidsalder av Seksuell Fordunkling [Wheaton: Tyndale House, 1981]. Se også Rekers Kapittel 17 i Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet.) Det Reker mener er at det er en dynamikk i hjemmet som bestemmer den seksuelle legningen til barn. Spesielt viktig er en fars faste og kjærlige bekreftelse av en sønns maskulinitet eller en datters femininitet.30 Men, spør vi, hvordan kan denne slags bekreftelse bli utviklet i en atmosfære hvor rolleforskjellene mellom maskulinitet og femininitet stadig blir benektet eller minimalisert? Dersom den eneste betydningsfulle rolleforskjell er basert på dyktighet og ikke har noen basis i natur, hva vil da foreldre gjøre for å forme den seksuelle identiteten til sine små barn? Dersom de sier at de ikke vil gjøre noe, så sier vanlig sunn fornuft og mange psykologiske studier at barna vil bli forvirret omkring hvem de er og vil derfor ha en langt større sannsynlighet for å utvikle en homoseksuell legning.

For oss er det mer smertelig å se hvor tydelig bibelsk feminisme er en uvitende medsammensvoren i å oppløse strukturen i utfyllende mannlighet og kvinnelighet. Denne strukturen er grunnlaget, ikke bare for det bibelske ekteskapet og bibelske kirkeordninger, men også for selve heteroseksualiteten.

42. Hvordan vet dere at deres fortolkning av Skriften ikke er mer påvirket av deres bakgrunn og kultur enn hva forfatterne av Skriften faktisk hadde til hensikt?

Vi er veldig klar over vår feilbarlighet. Vi føler på kulturens krefter, tradisjonen og våre personlige tilbøyeligheter i tillegg til djevelens bedragerske piler. Vi har våre personlige anlegg og har uten tvil blitt påvirket av en rekke genetiske og miljømessige faktorer fra vår fortid og nåtid. Skriftfortolkningens historie gir oss ikke håp om at vi vil få det siste ordet om dette temaet, og vi håper at vi ikke er hinsides korrigering. Men vi er overbevist om at en viss grad av frihet fra usannheter er mulig, fordi Bibelen oppmuntrer oss til ikke å bli preget av denne tidsalder men til å bli forvandlet ved at vårt sinn fornyes (Rom. 12:1-2).

Hvorvidt feminister er mer påvirket av det veldige kulturelle presset fra vår tids likhetsrelativisme, eller om det er vi som er mer påvirket av århundrer med patriarkat og vår egne maskuline handlekraft er vanskelig å si. Det gjør oss ikke særlig godt å trekke hverandre i tvil på grunnlag av disse delvis underbevisste innflytelser. Det går tydelig frem av litteraturen av vi alle har våre tendenser.

Ikke desto mindre er tiltroen til de overbevisninger vi har basert på fem fakta: 1) Vi gransker regelmessig våre motiver og søker å tømme oss selv fra alt som vil fordunkle den sanne oppfatningen av virkeligheten. 2) Vi ber om at Gud må gi oss ydmykhet, lærevillighet, visdom, innsikt, redelighet og ærlighet. 3) Vi gjør det vi kan for å underordne våre tanker til den ubøyelige og uforanderlige grammatikalske og historiske virkelighet i de greske og hebraiske tekster i Bibelen, og bruker de best tilgjengelige studiemetoder som finnes for å komme så nær opp til de bibelske forfatternes mening som mulig. 4) Vi prøver våre konklusjoner i forhold til skriftfortolkningens historie for å avsløre enhver form for kronologisk snobberi eller kulturell nærsynthet. 5) Vi prøver våre konklusjoner i den kirkelige tjenestens virkelige verden og er på utkikk etter gjenklang fra modne og gudfryktige mennesker. I ydmyk forvissning om at vi behandler Skriftene med omhu legger vi nå vår visjon frem for offentligheten for at alle kan se og debattere den i offentlige fora.

43. Hvorfor er det akseptert å synge salmer skrevet av kvinner og anbefale bøker skrevet av kvinner, men ikke tillate dem å si de samme tingene høyt?

Vi sier ikke at en kvinne ikke kan si de samme tingene høyt. Når Paulus sier: "… bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger …" (Ef. 5:18-19), så ser vi for oss kvinner i forsamlingen som leser eller synger for menigheten det Gud har gitt dem (i noen tilfeller kanskje en slags "profeti" som er nevnt i 1.Kor. 11:5). Dessuten fryder vi oss over det uunngåelige faktum at mennene så vel som kvinnene vil lære, bli oppbygget og oppmuntret ved denne poetiske tjenesten.

Vi vil heller ikke si at det en kvinne skriver i bøker og artikler ikke kan tales offentlig. Spørsmålet for oss er hvorvidt hun skal tjene som en del av det primære lederskap med ansvaret for læren (eldstefunksjonen) i et fellesskap med kvinner og menn. Vi har selvfølgelig ikke utelukket verken små eller verdensvide undervisningstjenester hvor de underviser andre kvinner. Heller ikke har vi utelukket tilfeldige foredrag og periodiske taler (til forskjell fra den anerkjente bibelundervisningen i menigheten) hvor kvinner taler til menn i tillegg til kvinner, for eksempel ved Misjonskonferanser eller andre lokale og nasjonale konferanser og sammenkomster.

Vi bruker tilleggsordene tilfeldig og periodisk fordi regelmessigheten i det å undervise en gruppe mennesker er en del av det som utgjør forskjellen mellom offisielt undervisende lederskap, som er nektet kvinner i 1.Tim. 2:12, og den uoffisielle rettledningen gitt av Priskilla og Akvillas i Apg. 18:26. Vi er klar over at disse foredragene og talene kan bli fremført i en ånd og holdning som vil angripe prinsippet om mannlig lederskap. Men de trenger nødvendigvis ikke å gjøre det. Dette er tydeligst når kvinnen offentlig bekrefter dette prinsippet med innsikt og glede. Vi er også klar over uklarhetene som er tilstede når vi gjør denne skjelningen mellom de typer offentlig tale som er passende og de som ikke er passende. Vår forventning er ikke at vi alle vil komme til akkurat den samme oppfatning om hvor vi skal trekke disse grensene, men at vi sammen skal kunne komme til å bekrefte de samme underliggende prinsippene. Lydig, aktuell anvendelse av etisk undervisning (for eksempel Jesu undervisning om fattigdom og velstand, sinne og tilgivelse, rettferdighet og ikke-gjengjeldelse) har alltid vært belastet med vanskelige valg.

44. Er ikke det å gi kvinner tilgang til alle embeter ganske enkelt en spørsmål om rettferdighet som selv vårt samfunn anerkjenner ?

Vi er oppmerksom på at i stadig økende grad blir spørsmålet stilt i sammenheng med rettferdighet. For eksempel sier Nicholas Wolterstorff: "Spørsmålet som kvinner i kirken reiser er et spørsmål om rettferdighet …. Kvinner ber ikke om en håndfull veldedighet fra oss menn. De ber om at de i kirken – i kirken av alle steder – mottar det de har krav på. De spør om hvorfor kjønn er relevant ved tildeling av oppgaver, roller, embeter, ansvar og muligheter i kirken."31

Vi tror utvetydig at kjønn er relevant for å bestemme hva som er rettferdig i forhold til roller og ansvar. Kanskje den beste måten å vise hvorfor er å sitere fra en artikkel fra Minneapolis Star-Tribune fra 7. Mars 1989 (s. 11A), med tittelen "Homofile voksne bør ikke bli nektet fordelene i ekteskapspakten." Forfatteren, Thomas B. Stoddard fortalte historien om to lesbiske, Karen Thompson og Sharon Kowalski fra Minnesota. "Thompson og Kowalski er ektefeller i ethvert henseende" skriver han, "unntatt det juridiske." "De utvekslet ekteskapsløfter og ringer; de bodde sammen inntil 13. november 1983 – da ble Kowalski alvorlig kvestet da bilen hennes ble rammet av en fyllekjører. Hun mistet evnen til å gå og til å snakke mer enn noen få ord om gangen, og trenger stadig pleie. Thompson gikk rettens vei for å få formynderskapet over sin partner, men Kowalskis foreldre motsatte seg søknaden og fikk formynderskapet alene. De flyttet Kowalski til et pleiehjem 500 km unna Thompson og forbød alle besøk."

Stoddard bruker denne historien til å illustrere de smertelige resultatene av den "uhyre urettferdighet" det er å "frarøve millioner av homofile amerikanske voksne det ekteskap de ønsker å velge." Hans argument er at homofile ekteskap "skaper familier og fremmer sosial stabilitet. I en stadig mer kjærlighetsløs verden burde de som ønsker å forplikte seg til et samlivsforhold grunnet på hengivenhet, bli oppmuntret, ikke foraktet. Regjeringen har ingen legitime interesser i hvordan denne kjærligheten blir uttrykt."

Dette reiser et veldig fundamentalt spørsmål: Hvordan forholder vår naturlige eksistens seg til den moralske plikt? Eller: Hvilke moralske restriksjoner legges på oss fordi vi er født som mann og kvinne? Er det Guds hensikt at vår mannlighet stiller oss overfor moralske krav som er forskjellige fra de moralske krav som Gud konfronterer en kvinne med i kraft av hennes kvinnelighet?

Svaret er ikke enkelt. På den ene side ville vi rope, Nei! De ti bud gjelder likt for både menn og kvinner uten forskjell. Men på den annen side ville de fleste av oss også rope, Ja! Det er en synd for en mann å gifte seg med en mann. Men det er ikke synd for en kvinne å gifte seg med en mann (Rom. 1:26-27). Dersom dette forholder seg slik, så kan vi ikke si at det vi er at naturen (kjønn) er uvesentlig i det å bestemme vår moralske plikt i forhold til andre mennesker.

Når en mann står overfor en kvinne, så er den moralske plikt han står overfor ikke identisk med den plikt han har når han står overfor en mann. Gud har innrettet det slik at den naturlige og moralske verden krysser hverandre, bl.a. ved vår seksualitet.

Inntil den nylige fremveksten av homoseksuell stolthet ville knapt noen ha anklaget Gud for å diskriminere kvinner ved å gi kun menn retten til å gifte seg med dem. Historisk sett virket det ikke urettferdig at Gud ville ekskludere halve menneskeheten som lovlige ektefeller til kvinner på grunnlag av kjønn. Det så både "passende" og "naturlig" og "rett" ("rettferdig") ut at en hel rekke ekteskapelige følelser og handlinger skulle bli nektet menn og kvinner i deres forhold til den øvrige halvpart av menneskeheten.

Grunnen til at det ikke ble noen verdensvid oppstand mot denne enorme begrensning av vår frihet var at det sannsynligvis ikke stemte med det som de fleste av oss følte var passende og ønskelig på noen som helst måte. I sin nåde har Gud ikke tillatt den indre medfødte stemmen å bli så fordreid at folk flest ikke har en moralsk dømmekraft i dette spørsmålet.

Det kan være at evangelikale feminister ville si at kjønn er relevant i det å definere rettferdighet i forhold til ekteskap fordi naturen lærer ved mannens og kvinnens anatomi og fysiologi hva som er rett og rettferdig. Men vi spør: Er det virkelig det eneste grunnlaget i naturen for ekteskap? Står vi kun tilbake med anatomiske forskjeller som grunnlag for heteroseksuelt ekteskap? En av tesene i dette heftet er at den naturlige skikkethet menn og kvinner har for hverandre i ekteskapet er forankret i noe mer enn anatomien. Det er en dyp feminin og maskulin personlighet avbildet i våre så forskjellige kropper. Som Emil Brunner sier det:

Vår seksualitet trenger ned til det dypeste metafysiske grunnlaget for vår personlighet. Som et resultat av dette er de fysiske forskjeller mellom mann og kvinne en lignelse med fysiske og åndelige forskjeller av en mer grunnleggende art.32

Eller som Otto Piper sa: "Selv om [forskjellen mellom kjønnene] har en seksuell basis, så dekker den faktisk alle aspekter av personlig liv."33

Hvis evangelikale feminister, som ikke støtter retten til homoseksuelle ekteskap, ville si seg enige i at grunnlaget for deres standpunkt ikke er ren anatomi, men også de dypere forskjeller i mannlighet og kvinnelighet, så kunne de kanskje forstå hvorfor vi er tilbakeholdende med å kaste slike dypere forskjeller over bord når vi tenker gjennom den type rettferdighet som ligger til grunn i andre tilsvarende emner foruten spørsmålet om hvem som kan gifte seg med hvem. Vårt standpunkt er at Skriften og naturen lærer at personlig mannlighet og kvinnelighet virkelig er relevant når vi skal bestemme hvem vi skal gifte oss med og m.h.t. hvem som har det primære lederskapet i forholdet.

45. Er det ikke sant at Gud blir kalt vår "hjelper" utallige ganger i Bibelen med det samme ordet som er brukt for å beskrive Eva da hun ble kalt en "hjelper" som var egnet for mannen? Utelukker ikke det enhver forestilling om en særskilt underordnet rolle for henne, eller gjør det henne ikke til og med mer myndig enn mannen?

Det er sant at Gud ofte blir kalt vår hjelper, men ordet i seg selv antyder ikke noe om rang og autoritet. Sammenhengen må avgjøre hvorvidt Eva skal "hjelpe" slik en sterkere person bistår en svakere, eller som en som assisterer en kjærlig leder. Sammenhengen gjør det ganske usannsynlig at hjelper skulle leses i analogi med Guds hjelp, for i 1.Mos. 2:19-20 blir Adam først ledet til å lete etter sin "hjelper" blant dyrene. Men dyrene er ikke bra nok, fordi de ikke var "hans like." Så Gud skaper kvinnen "av mannen." Nå finnes det en skapning som er "hans like," deler hans menneskelige natur, som er ham like i Gudlik personlighet. Hun er uendelig forskjellig fra et dyr, og Gud kaster lys over hennes verdi for mannen ved å vise at intet dyr kan fylle hennes rolle. Men ved å gå via "hjelpsomme" dyr til kvinnen, lærer Gud oss at kvinnen er mannens hjelper i betydningen lojal og egnet medhjelper i livet i hagen.

Spørsmålet ser ut til å forutsette at fordi et ord (som hjelper) har visse betydninger (som "Gudlikhet") på noen steder, så må det ha det overalt. Dette ville være som å si at fordi Gud er beskrevet som en som "arbeider" for oss, så er ingen mennesker som "arbeider" ansvarlig overfor sin sjef, siden det ordet ikke kan ha den meningen når det er brukt om Gud.

46. Ordrett sier 1.Kor. 7:3-5: "La ektemannen gi til hustruen det han skylder, likeledes hustruen til ektemannen. Hustruen har ikke autoritet over sin egen kropp, men ektemannen (har); og likeledes har heller ikke ektemannen autoritet over sin egen kropp, men kvinnen (har). Ikke skill dere fra hverandre uten kanskje etter enighet for en periode slik at dere kan gi tid til bønn …" Viser ikke dette at ensidig autoritet fra mannens side er galt?

Jo. Men la oss utvide vårt svar for å få mest mulig ut av denne teksten og vokte den fra misbruk.

Denne teksten kan bli forferdelig misbrukt av ukjærlige menn som tar den som en tillatelse til tankeløse seksuelle fordringer, eller til og med utuktig og ydmykende erotisk aktivitet. Man kan forestille seg en manns sarkastiske stikk: "Bibelen sier at du ikke bestemmer over kroppen din, men jeg. Og den sier at du skylder meg det jeg vil ha." Grunnen til at vi sier at dette vil være et misbruk er fordi teksten også gir kvinnen myndighet til å si: "Bibelen sier at du ikke bestemmer over kroppen din, men jeg, og jeg sier deg at jeg ikke ønsker at du skal bruke kroppen din til å gjøre slik mot meg." (v. 4b). En annen grunn til at vi vet at dette ville være et misbruk er at Paulus sier at beslutninger på dette følsomme område skal gjøres "i enighet" (v. 5).

Denne teksten er ikke en fullmakt til seksuell utnyttelse. Det er en anvendelse av budet: "Kappes om å hedre hverandre!" (Rom 12:10) på seksuallivet. Eller: " … akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv." (Fil 2:3). Eller: "La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet." (Gal 5:13). Fokus er ikke på hva vi har rett til å ta, men på det vi skylder å gi. Paulus sier ikke: "Ta det du vil ha." Han sier: "Berøv ikke hverandre noe." Med andre ord, når du har mulighet til å møte din ektefelles behov, gjør det.

Det er en vidunderlig gjensidighet og vekselvirkning som løper gjennom denne teksten fra vers 2 til vers 5. Verken ektemann eller hustru blir gitt større rett over den andres kropp. Og når man overveier en pause i den seksuelle aktiviteten, så tilbakeviser Paulus en ensidig beslutning gjort av hustruen eller ektemannen. "Hold dere ikke fra hverandre uten at dere er blitt enige om det, for en tid …" (1.Kor. 7:5).

Hvilke følger har denne teksten for ektemannens lederskap? Vil kallet til gjensidig ettergivenhet for de seksuelle behov og oppgivelsen av ensidig planlegging oppheve ektemannens ansvar for det generelle lederskap i ekteskapet? Vi tror ikke det. Men denne teksten former så absolutt dette lederskapet og gir ytterligere bibelsk rettledning for hvordan man skal finne ut av det. Den gjør det klart at dette lederskapet ikke vil medføre egoistiske, ensidige valg. Han vil alltid strebe etter enighetens ideal. Han vil ta med i betraktningen at hennes seksuelle behov og ønsker har samme vekt som hans egne når det gjelder å utvikle mønsteret i deres intime liv.

Denne teksten gjør det krystallklart av lederskap ikke er ensbetydende med å få det som man vil. Denne teksten er en av hovedgrunnene til at vi foretrekker å bruke uttrykket lederskap på mannens spesielle ansvar i stedet for autoritet. (Se spørsmål 36). Tekster som dette forvandler forestillingen om autoritet så grundig at det gjør ordet, med sine autoritære assosiasjoner, lett å misforstå. Forskjellen mellom oss og de evangelikale feministene er at de tror at begrepet forsvinner i gjensidigheten, mens vi tror at begrepet blir formet av gjensidighet.

47. Dersom dere tror at rolleforskjellene for menn og kvinner i hjemmet og i kirken er forankret i Guds skaperordning, hvorfor er dere ikke like ivrige med å anvende reglene overalt i det sekulære liv som dere er i hjemmet og i kirken?

Når vi beveger oss ut fra kirken og hjemmet så beveger vi oss lenger bort fra det som er forholdsvis tydelig og klart til det som er mer utydelig og relativt. Derfor kan vi ikke gi så spesifikke rolleanbefalinger (som de i Skriften), men fokuserer i stedet mer på realiseringen av den mannlige og kvinnelige personlighet gjennom de mer subjektive dimensjoner i relasjonene. Det gjelder atferd, holdninger, høflighet og oppmerksomhet, initiativ og utallige uttalte og uuttalte forventninger.

Vi tror at Bibelen gjør det klart at menn skal ta primært ansvar for lederskap i hjemmet, og at den primære undervisning og lederskap i kirken skal utføres av åndelige menn. Vi anser dette å være det bibelske uttrykk for Guds godhet og visdom når det gjelder lederskapets vesen i disse rollene og for mannlighetens og kvinnelighetens natur. Det vil si, i stedet for å overlate til oss å bedømme på egen hånd hvorvidt moden mannlighet og kvinnelighet vil bli bevart og forbedret gjennom det primære lederskap av menn eller kvinner på disse områdene, så var Gud ganske tydelig med hensyn til hva som ville være godt for oss. Når det imidlertid gjelder alle de tusener av yrker og stillinger, med deres endeløse variasjoner av strukturer og ledelse, så har Gud valgt ikke å være spesifikk med hensyn til hvilke roller menn og kvinner kan fylle. Derfor er vi ikke like sikre på hvilke roller som kan utføres av menn og kvinner i denne mer vidtfavnende sfære på måter som kan hedre den unike verdien i den mannlige og kvinnelige personlighet. Av denne grunn fokuserer vi (innenfor visse grenser) på hvordan disse rollene blir utført i stedet for hvilke som er passende. (Se Recovering Biblical Manhood and Womanhood, kapittel 1,ss. 44-45, 50-52.)

48. Hvordan kan en enslig kristen kvinne forstå mysteriet om Kristus og menigheten dersom hun aldri har erfart ekteskapet?

Elisabeth Elliot har gitt et svar på dette som vi fortrekker å sitére i stedet for (forgjeves) prøve på å forbedre det:

Jomfruelighetens gave som er gitt til enhver for at den kan gis til Gud slik Han vil det, er en uvurderlig og uerstattelig gave. Den kan gis bort i ekteskapets rene oppofrelse, eller den kan tilbys i oppofrelse som et liv i sølibat er. Høres dette for høytsvevende og hellig ut? Men tenk over det et øyeblikk – fordi jomfruen aldri har vært sammen med noen mann, så er hun fri til å bry seg utelukkende med Herrens saker, som Paulus sier i 1.Kor. 7:34 : "Den ugifte kvinne har omsorg for det som hører Herren til, så hun kan være hellig både på legeme og ånd." Hun bevarer sitt hjerte som Kristi Brud på en veldig spesiell måte, og ofrer alt det hun er og har til sin Himmelske Brudgom alene. Når hun frivillig gir seg til ham i kjærlighet så har hun ingen behov for å rettferdiggjøre seg selv overfor verden eller overfor kristne som plager henne med spørsmål og forslag. På en måte som ikke er tilgjengelig for den gifte kvinne er hennes "daglige offer" et mektig og ydmykt vitnesbyrd som utstråler kjærlighet. Jeg tror at hun kan forstå og trenge mye dypere inn i "mysteriet" enn resten av oss.34

49. Siden mange evangeliske lærde strides omkring spørsmålene som gjelder mannlighet og kvinnelighet, hvordan kan da en lekperson noensinne komme til en klar overbevisning i disse spørsmålene ?

To av de anliggender som motiverte oss til å danne Rådet for Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet (The Council on Biblical Manhood and Womanhood) var: 1) "den økende utbredelse og godkjennelse av fortolkningsmessige kuriositeter som er klekket ut for å omfortolke åpenbart klare betydninger i den bibelske tekst," og 2) "den derav følgende trusselen mot bibelsk autoritet ettersom Skriftens klarhet settes i fare og tilgjengeligheten til dens betydning for vanlige folk blir reservert for den fagmessige kløktighets avgrensede område."35

Seriøse granskere av Bibelen må balansere på en tynn line mellom to farer. På den ene siden er det overforenklingen av tolkningsprosessen som forsømmer disiplinene historiske og grammatikalske studier. På den annen side er det fristelsen til å misbruke sin høye kunnskap overfor lekfolk og legge vekt på utilgjengelige opplysninger og kompliserte skriftmessige problemer slik at de oppgir håpet om å kunne oppnå en forståelse med overbevisning. Vi er klare over at det er "noe som er vanskelig å forstå [i Paulus’ brever], og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet. 3:16). Dette vil vokte oss fra å overdrive Skriftens enkelhet.

Men vi tror at hovedvekten bør legges på hele Skriftens nytte. "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2.Tim. 3:16-17). Vi ønsker ikke å gjøre noen seriøse lekfolk motløse og få dem til å tro at Skriftens anvendbarhet er utenfor hans eller hennes rekkevidde. Vi ønsker også å betone at under guddommelig inspirasjon var apostelen Paulus forpliktet på klarhet og ærlighet i sin skriving: "Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds ansikt til alle menneskers samvittighet." (2.Kor. 4:2).

Vi vil også oppmuntre lekfolk til å se på striden omkring viktige emner, ikke bare som et bevis på vår synd og uvitenhet, men også som bevis på at sannheten er av betydning, at den er verd å kjempe for, og at skadelige villfarelser ikke skal forbli uimotsagte. Paulus sa til korinterne: "For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og for en del tror jeg det. For det må være partier blant dere, for at de ekte kan bli åpenbare blant dere." (1.Kor. 11:18-19). Det er langt fra oss å tvile på det ekte kristne ståstedet til evangelikale feminister. Poenget her er at striden er nødvendig der hvor sannheten er av betydning og hvor alvorlige villfarelser sprer seg. Lekfolk burde derfor fatte mot og vite at kampen for sannheten blir kjempet. De burde være klar over at mange av de enkle ting som de faktisk tar for gitt i deres tro i dag engang var glødende omstridt og ble sikret for dem gjennom kamp og stridigheter.

Om dette emnet som angår mannlighet og kvinnelighet oppmuntrer vi lekfolk til å betrakte argumentene som er tilgjengelige for dem, tenke selv, dukke ned i Skriften, og be oppriktig om det Paulus lovte i Fil. 3:15: "Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette." For mer rettledning om denne prosessen så henviser vi til det som er sagt tidligere i spørsmål 42 og til Recovering Biblical Manhood and Womanhood (Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet), Kapittel 26, ss. 418-420, hvor vi diskuterer Åndens ledelse i dette spørsmålet.

50. Dersom en gruppe tekster er sterkt omstridte, ville det ikke være et godt fortolkningsprinsipp å ikke tillate dem å få noen innflytelse av betydning på vårt syn på mannlighet og kvinnelighet? På samme vis, siden det er en betydelig uenighet i kirken om spørsmålene om menns og kvinners roller, skulle vi ikke derfor betrakte dette emnet som relativt uviktig i forhold til å definere trosstandarder og praksis for kirkesamfunn, kirkelige institusjoner og kristne forsamlinger?

Når det gjelder spørsmålet om å sette til side omstridte tekster, så ville ikke dette være et godt fortolkningsprinsipp. Først, fordi nesten enhver tekst som omhandler dyrebare og viktige ting alltid er omstridt på en eller annen måte og av en eller annen kristen. Aldri noensinne i historien har det vært så mye pluralisme under Bibelens banner som det er i dag. For det andre, forestill deg hva det ville bety dersom vi ikke tok noe standpunkt i spørsmål fordi de var omstridte. Det ville bety at Satans målsetning om å lede oss vill ville bli gjort mye enklere. Han trengte ikke å forkaste sannheten i bibelske tekster over bord; han trengte bare å skape nok forvirring slik at vi ville sette omstridte tekster til side. For det tredje, og la oss holde Satan utenfor et øyeblikk, så er vi alle forutinntatte og ville høyst sannsynlig bruke dette fortolkningsprinsippet for å rettferdiggjøre en fravikelse av de tekstene som ikke passer inn i vår forutinntatthet, og insistere på at de som passer vår forutinntatthet er krystallklare.

Det er dette, ser det ut for oss, som er akilleshælen i den fortolkningsmessige tilnærming som er arvet etter Gretchen Gäbelein Hull i hennes bok Jevnbyrdige til å Tjene. Hun fremstiller et sett tekster som tydelige og uomstridte, så tar hun et annet sett og fremstiller dem som dunkle og uomstridte, og sier deretter at de uklare ikke skal ha noe vesentlig å si i forhold til å forme vår forståelse av emnet. Spesielt tar hun for seg 1.Mos. 1-2, eksemplene med Debora, Hulda, Mirjam, Abiga’il mfl., Jesu tjeneste overfor kvinner, eksemplene med kvinner i tjeneste i det Nye Testamentet, pluss tekster som angår den samme rett til frelse for kvinner (som 2.Kor. 5:14-21), og trekker den slutningen at det er tydelig at de lærer at den mannlige hoderollen, i hvilken som helst markant grad, er feilaktig. Mens alle tekstene i det Nye Testamentet som ser ut til å lære varige rolleforskjeller for kvinner og menn sier hun er uklare og kan ikke bidra til å forme vår visjon om mannlighet og kvinnelighet. På de følgende linjer illustrerer hun sin metode vis a vis Guds kjærlighet og anvender det så på temaet vi har for oss:

Alt jeg vet om Gud indikerer at Han virkelig er kjærlighet, så full av kjærlighet at Han selv kom for å dø for meg. Derfor setter jeg tilside avsnitt som hevnsalmene eller de kanaaneiske krigene som jeg ikke forstår. Men jeg kaster ikke ut den kjente sannheten "Gud er kjærlighet," ganske enkelt fordi noen avsnitt som angår Guds natur forvirrer meg.

Slik burde vi også behandle de tre "vanskelige avsnitt" som omhandler kvinner [1.Kor. 11:2-16, 14:33b-36; 1.Tim. 2:8-15], som vi finner i det Nye Testamente og som ser ut til å legge spesifikke restriksjoner på kvinner alene. Til disse kan vi tilføye Kol. 3:18, Ef. 5:22-24; og 1.Pet. 3:1-6 …. Derfor kan vi med rette legge disse delene av Skriften tilside nettopp av den grunn at de forblir "vanskelige avsnitt" – utlegningsmessig vanskelige, fortolkningsmessig vanskelige og teologisk vanskelige.36

På denne måten blir veldig vesentlige tekster brakt til taushet av det herskende gjennomgangsmotivet til dem som forfekter det "kjønns-blinde" likhetsprinsippet som i seg selv bygger på tekster som det også hersker strid om betydningen av. Dette illustrerer faren ved et prinsipp som sier at dersom et tekst er omstrid, så bruk den ikke. Vår fremgangsmåte skulle heller være å fortsette å lese Skriften omhyggelig og i bønn, og søke å innta en stilling som ikke avviser noen tekster, men som tolker alle de relevante tekstene i Skriften på en sammenhengende måte. Og deretter må vi adlyde denne samme undervisningen.

Og nå, når det gjelder emnet "betydelig uenighet i kirken om spørsmålene om menns og kvinners roller", så trenger vi først å bli klar over at betydelige uenigheter ikke betyr at emnet det gjelder er uviktig. Den læremessige uenighetens historie lærer oss at veldig viktige spørsmål (i tillegg til mindre viktige) har vært årsak til alvorlig strid. Lengden og intensiteten av en strid kan være bevis på viktigheten av spørsmålet, ikke på dets uvesentlighet.

Dersom vi undersøker listen over forventede normer for de fleste kirkesamfunn, kristne institusjoner og forsamlinger, så oppdager vi at noen trosartikler (kanskje de fleste) ble innlemmet på grunn av en strid om denne sannheten, og det måtte taes et standpunkt til kirkens beste og for Kristi saks skyld. Dette betyr at mange dyrebare sannheter ikke trenger å være inkludert i våre læremessige og etiske normer på et gitt tidspunkt i historien, fordi de ganske enkelt ble tatt for gitt, da det ikke var noen strid om dem da. For eksempel, inntil nylig har normene for kirkesamfunn vanligvis ikke inneholdt bestemte uttalelser angående homoseksuell praksis eller visse typer stoffmisbruk.

De fleste kristne trossamfunn, institusjoner og forsamlinger tok det lenge for gitt at det var mannen som hadde det primære ansvaret for å lede sin familie og det var det primære ansvaret for åndelige menn å lede kirken. Derfor har disse bibelske sannheter ikke fått bestemte uttrykk i de offisielle normene. Deres fravær er ikke et tegn på deres relative uviktighet, men (nesten det helt motsatte) på deres dype, gjennomgående, og mangeårige verd i det kristne fellesskapet.

Således har vi den unormale situasjon i dag, at de kristne institusjonenes uttrykk for tro og praksis inkluderer ting som er langt mindre viktige, tror vi, enn det som står på spill i kjernen av det spørsmålet vi tar for oss i dette heftet. For eksempel så vil vi si at kirkens sunnhet og kall er mindre i fare på grunn av spørsmålene om barns eller troendes dåp, tusenårsriket, og splittelser som råder på grunn av uenigheter om det skal være presbyteriansk, kongregasjonalistisk eller episkopal.

Videre, å ikke ta et standpunkt i dette spørsmålet i vår kultur er å ta et veldig avgjørende standpunkt på grunn av det ubøyelige kravet om forandring som blir pålagt oss på mange områder av feminister. Offentlig forsvar av dette spørsmålet resulterer i så mye kritikk, at mange kristne ledere forsøker å unngå det. Men det går ikke an å unngå det. Det er et massivt spørsmål som trenger ned i dypet av hvem vi er som personer og berører derfor hele livet. Vårt råd her er ikke å fremsette en spesiell strategi for å bevare den Guds gave som kjønnenes komplementaritet innebærer. I stedet ber vi kristne ledere inntrengende om å våkne for viktigheten av det som står på spill og søke visdom ovenfra om hvordan vi skal handle til kirkens beste og til Guds ære.

3. Fotnoter

1 Larry Crabb, Men and Women, Enjoying the Difference (Grand Rapids: Zondervan Publishing House, 1991), s. 174.

2 Chuck Colson, "What Can Gender Blending Render?" i World, Vol. 5, 2. Mars 1991, s. 11. Opprinnelig publisert i Jubilee, det månedlige nyhetsbrevet til "Prison Fellowship", januar 1991.

3 Dette inkluderer mønstre som stammer fra skjødesløshet og mishandling fra både ektemann og kone. Som Danverserklæringen sier: "I hjemmet har ektemannens kjærlige, ydmyke hoderolle en tendens til å bli erstattet med herskesyke eller passivitet; og hustruens intelligente, villige underordning har en tendens til å bli erstattet av tilraning av makt eller servilitet." Vårt anliggende er å arbeide fra begge sider for det som Kristus virkelig ønsket at Hans forhold til kirken skulle se ut som.

4 Det er to syn på Ef. 5:21 som er i samsvar med standpunktene i dette heftet. Det ene synet er at verset lærer "gjensidig underordning" for alle kristne overfor hverandre og at versene 22ff lærer spesielle typer underordning. Denne fortolkningen er i samsvar med den samlede etiske undervisning i Skriften, for det er riktig å si at vi skal "underordne oss under hverandre" i den betydning å handle i en kjærlig, hensynsfull, selvoppofrende måte overfor hverandre.

Men, innenfor den brede skala av enighet omkring emnet i dette heftet, så er det sannelig rom for å holde oss til en annen fortolkning av Ef. 5:21, nemlig at det ikke læres "gjensidig underordning" i det hele tatt, men tvert om lærer at vi alle skal være underordnet dem som Gud har satt over oss i autoritet – slike som ektemenn, foreldre, eller arbeidsgivere (5:22; 6:1,5). På denne måten ville Ef. 5:21 bli omskrevet "underordne dere hverandre (det vil si, noen til andre), i Kristi frykt."

Det primære argumentet for dette alternativet er selve ordet <hupotasso 5293>. Selv om mange har hevdet at ordet kan bety "vær omtenksom og hensynsfull; handle i kjærlighet" (mot hverandre), så er det tvilsomt om en gresktalende fra det første århundre ville ha forstått det på den måten, for uttrykket forutsettes alltid brukt i forhold til å underordne seg en autoritet. Det er brukt andre steder i det Nye Testamentet om hvordan Jesus underordnet seg sine foreldres autoritet (Luk. 2:51); om demoner som bøyer seg under disiplenes autoritet (Luk. 10:17 – det er klart at betydningen "handle i kjærlighet, vær hensynsfull" ikke kan passe her); om borgere som underordner seg regjeringsmyndigheter (Rom. 13:1, 5; Tit. 3:1; 1.Pet. 2:13); om universet som er underordnet Kristus (1.Kor. 15:27; Ef. 1:22); om Kristus som er underordnet Gud Faderen (1.Kor. 15:28); om kirkemedlemmer som er underordnet kirkeledere (1.Kor. 16:15-16; 1.Pet. 5:5); om hustruer som er underordnet sine ektemenn (Kol. 3:18; Tit. 2:5; 1.Pet. 3:5; jfr. Ef. 5:22,24); om kirken som er underordnet Kristus (Ef. 5:24); om tjenere som er underordnet sine herrer (Tit. 2:9; 1.Pet. 2:18); og om kristne som er underordnet Gud (Heb. 12:9; Jak. 4:7).

Ingen av disse relasjonene er noensinne det motsatte; det vil si, ektemenn blir aldri fortalt at de skal underordne seg <hupotasso> hustruen, eller regjeringen underordne seg borgerne, eller herrene under tjenerne, eller disiplene under demoner, osv. (Faktisk er uttrykket brukt utenfor NT for å beskrive underordning og lydighet i en hær fra soldater til dem som har en høyere rang – se Josefus, Krig 2.566, 578; 5.309; jfr. adverbet i Clement 37:2; også LSJ, s. 1897, som definerer <hupotasso> [passiv] å bety "være lydig"). Ordet er aldri "gjensidig" i sin kraft; det er alltid ensrettet i forbindelse med å underordne seg en autoritet. Dette ser ikke ut til å være i uoverensstemmelse med de avsnittene som ber kristne om å elske hverandre, fordi i ingen av de avsnittene blir en person med autoritet bedt om å "underordne seg" <hupotasso> personen som er under denne autoriteten – tvert om blir heller andre ord brukt til å oppmuntre til kjærlighet, hensynsfullhet, osv. Så vi kan spørre, hvorfor skulle vi tillegge <hupotasso> en betydning i Ef. 5:21 som det viser seg å ikke ha noe annet sted?

Derfor ser det ut til å være en misforståelse av Ef. 5:21 å si at det antyder "gjensidig underordning." Selv i Ef. 5:22-24, skal ikke hustruer være underordnet alle eller alle ektemenn, men til "sine egne menn" (NB88) – den "underordning" Paulus har i tankene er ikke en generell form for omtenksomhet overfor hverandre, men en spesiell type underordning overfor en høyere autoritet. Men burde ikke verbet <hupotasso> i vers 22 (enten det er tydelig eller underforstått) innta den samme betydning som det gjør i vers 21?

Grunnen til at den "gjensidige underording" tolkningen er så utbredt er at oversettere antar at det greske pronomen <allelon 240> ("hverandre") må være fullstendig gjensidig (resiprokt) (dvs. at det må bety "alle overfor alle"). Selvfølgelig er det flere tekster hvor <allelon> betyr "alle mot alle," men det er ikke tilfellet i alle dets anvendelser, og det trenger så visst ikke å få den betydningen. Det er mange tilfeller hvor det heller betyr "noen mot andre": for eksempel i Åp. 6:4, "så de skulle slakte hverandre" betyr "slik at noen skulle slakte andre" (ikke "slik at alle skulle slakte alle," eller "slik at de menneskene som ble slaktet skulle ’gjensidig slakte’ de som slaktet dem," noe som ikke ville ha noen som helst mening.); i Gal. 6:2, "Bær hverandres byrder" betyr ikke "alle skal utveksle byrder med alle andre;" men "noen som er mer i stand til det skal hjelpe til med å bære byrdene til andre som er mindre i stand til det."; 1.Kor. 11:33 "når dere kommer sammen for å holde måltid, da vent på hverandre!" betyr "noen som er klare på et tidlig tidspunkt skal vente på andre som kommer for sent", osv. (jfr. Luk. 2:15; 21:1,24:32 – det er mange eksempler hvor ordet ikke er utelukkende gjensidig). På samme måte i Ef. 5:21 krever sammenhengen i de etterfølgende vers og betydningen av <hupotasso> at <allelon> her betyr "noen mot andre," slik at verset kan parafraseres: "de som er under autoritet skal underordne seg de andre blant dere som har autoritet over dem."

Derfor, ifølge denne (andre) fortolkningen, så ser det ut til å være riktigst å si at det ikke er "gjensidig underordning," men underordning under bestemte autoriteter som Paulus befaler i Ef. 5:21.

5 En av de mest aktuelle vitnene til betydningen av hode på Paulus’ tid beskriver et bilde av hodet på kroppen som det å ha en lederskapsrolle. Philo av Aleksandria sa: "Akkurat slik naturen overgav herredømmet <hegemonia 2231> over kroppen til hodet, når hun også bevilget det å innta festningen som det mest passende sted for dets kongelige byrd, ledet det dit for å ta kommandoen og etablerte det høyt der oppe med hele skjelettet fra nakke til fot satt under det, lik pidestallen under statuen, slik har hun også gitt herredømmet <to kratos 2904> over sansene til øynene." (Spesielle Lover, III, 184).

6 Mary Stewart VanLeeuwen, Gender and Grace (Downers grove, IL: Inter Varsity Press, 1990), s. 238.

7 Det engelske arbeidet som er oftest sitert i dette spørsmålet er doktoravhandlingen av J.E. Crouch, The Origin and Intention of the Colossian Haustafel, F.R.L.A.N.T., 109 (Göttingen: Vandenhoeck und Ruprecht, 1972). Eksemplene på angivelige paralleller oversatt til engelsk kan leses i dette verket.

8 Det greske ordet <prostatis 4368> betyr ikke "leder", men "hjelper", "skytshelgen." I Bibelen forekommer det kun her.

9 Noen bidragsytere til Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet støtter ikke dette synet på nytestamentlig profeti. De vil si at den nytestamentlige profetiske gave ikke virker i dag fordi den var en del av det enestående åpenbaringsmessige øyeblikk i historien og besto av ord som hadde Guds ufeilbarlige autoritet. De vil si at kvinner kunne profetere på denne måten, men ikke for å undervise fordi autoriteten heftet så tydelig til ordene og ikke til personen og fremførelsen slik det gjør i undervisning.

10 Denne forståelsen av profeti i det Nye Testamentet er videreført og forsvart i Wayne Grudems, The Gift of Prophecy in the New Testament and Today (Wheaton, IL: Crossway books, 1988); Roy Clements, Word and Spirit: The Bible and the Gift of Prophecy (Leicester: U.C.C.F. Booklets, 1986); Graham Houston, Prophecy: A Gift for Today? (Downers Grove and Leicester: InterVarsity Press, 1989); D.A. Carson, Showing the Spirit (Grand Rapids, MI: Baker, 1987). Dette synet på nytestamentlig profeti er det som forfatterne av dette heftet står for, mens andre bidragsytere til Gjenopprettelsen av Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet har et annet syn.

11 Se fotnote 9

12 Se også Wayne Grudem: "Profeti, Ja, men Undervisning, Nei: Paulus’ Konsekvente Bekreftelse av Kvinner Deltagelse uten Styrende Myndighet," Journal of the Evangelical Theological Society, 30:1, Mars 1987, ss. 11-23.

13 Ruth Tucker, Guardians of the Great Commission: A History of Women in Modern Missions (Grand Rapids: Zondervan, 1988).

14 Ibid., s. 47.

15 Ibid., s. 83.

16 A.J. Gordon, "The Ministry of Women," Gordon-Conwell Monograph 61 (South Hamilton MA: Gordon-Conwell Theological Seminary, n.d.), s. 10 Opprinnelig utgitt i Missionary Review of the World, vol. 8, no. 12 (ny serie), desember, 1894, ss. 910-921.

17 Dr. og Mrs. Howard Taylor, Hudson Taylor and the China Inland Mission: The Growth of a Work of God (London: The Religious Tract Society, 1940), ss. 397-398.

18 Tucker, s. 117.

19 John White, When the Spirit Comes with Power (Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 1988), s. 128.

20 Plutarch’s Livene til Berømte Menn, overs. John Dryden (New York: John Wurtele Lovell, n.d.), vol. 3, s. 359.

21 Johannes Chrysostomus, Preken over Apostelen Paulus’ brev til Romerne, xxxi. 7, i Et Utvalgt Bibliotek av de Nikenske og Post-Nikenske Kirkefedrene, red. Philip Schaff (Grand Rapids: Erdmans, 1956), første serie, vol. 11, s. 555.

22 Vi er imidlertid forskrekket over det faktum at i den nære sammenheng med sitatet som omhandler Junias, benevner Epifanius også Priska nevnt i Rom. 16:3 som en mann, selv om vi vet fra det Nye Testamentet at hun er en kvinne.

23 Gerald Sheppard. "A response to Ray Anderson," TSF Bulletin, vol. 9, nr. 4 (Mars-April 1986), s. 21.

24 Karen J. Torjesen, "Sexuality, Hierarchy and Evangelicalism," TSF Bulletin, vol. 10, nr. 4 (Mars-April 1987), ss. 26-27.

25 "Resolusjon om Homofiles Rettigheter Splitter Medlemmene i Evangelical Woman’s Caucus," Christianity Today, 3. Oktober, 1986, ss. 40-43.

26 Paul Jewett, Man as Male and Female (Grand Rapids: Eerdmans), s. 178.

27 Paul Jewett, "An Overlooked Study: John Boswell om Homoseksualitet," Reformed Journal, vol. 33, utgave 1 (Januar 1983), s. 17.

28 Robin Scroggs, Det Nye Testamentet og Homoseksualitet (Philadelphia: Fortress Press, 1983), s. 129.

29 Paul Jewett, Interpretation, vol. 39, nr. 2 (April 1985), s. 210.

30 Jfr. Gerald P. Regier, "The Not So Disposable Family," Pastoral Renewal, vol. 13, nr. 1 (Juli-August 1988), s. 20.

31 Nicholas Wolterstorff, "Hearing the Cry," i Women, Authority and the Bible, red. Alvera Mickelsen (Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 1986), s. 289.

32 Emil Brunner, Das Gebot und die Ordnungen (Tübingen: J.C.B. Mohr/Paul Siebeck, 1933), s. 358.

33 Otto Piper, Kristen Etikk (London: Thomas Nelson and Sons Ltd., 1970), s. 299.

34 Elisabeth Elliot, "Jomfruelighet," Elisabeth Elliot Newsletter, Mars/April 1990 (Ann Arbor: Servant Publications), ss. 2-3.

35 Disse sitatene er fra Danverserklæringen utgitt av Rådet for Bibelsk Mannlighet og Kvinnelighet.

36 Gretchen Gaebeline Hull, Equal to Serve (Old Tappan, NJ: Fleming H. Revell, 1987), ss. 188-189.

Originalens tittel:

50 Crucial Questions About Manhood and Womanhood Answered by the Editors of Recovering Biblical Manhood and Womanhood.

Oversatt av Geir Spachmo, Desember 2000.

Copyright © 1992: The Council on Biblical Manhood and Womanhood P.O. Box 317, Wheaton, Illinois 60189 U.S.A.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.