Bjørn Vassnes

LIVETS DANS – Om kjønn, krig og kjærlighet

Humanist forlag 2004

ISBN 82-90425-80-5

Anmeldt av Geir Olav Toft

Livets dans er en liten bok, men det synes å være en utfordrende publikasjon i det norske samfunn av år 2005. Sprengkraften i det som formidles er todelt, for det første er det rimelig ny kunnskap som formidles og for det andre bryter denne kunnskapen sterkt mot etablerte oppfatninger i politisk "korrekte" miljøer. Slikt blir det høyt støynivå av.

Vassnes henter brorparten av sitt stoff fra sosiobiologien Sosiobiologi og bioteknologi er to nær like nye forskningsområder som på kort tid har hatt stor betydning og stor påvirkningskraft.

I flere sammenhenger må det skje et paradigmeskifte før et sosiobiologisk tenkesett kan bli akseptert, i en slik prosess utløses det sterke spenninger.

I sosiobiologisk sammenheng behandles mennesket som en av millioner av arter på planeten Tellus. Og en livsform skal ha oppstått mer eller mindre spontant minst en gang. Alle levende individ på Tellus har en tilmålt livslengde for sine diploide celler, det resulterer i at organismen dør. Men de haploide cellene, kjønnscellene, kan sørge for at gener blir ført over fra en generasjon til den neste. Slik kan en informasjonspakke bli videreført og bli "udødelig". Men, informasjonen er ikke mer "evig" enn at den langsomt endres i tidens løp.

Det er her Livets dans har sitt utgangspunkt. Selve bakteppet for de 164 sidene i denne boka er virkningen av gener som "sørger for" at en organisme får avkom som igjen får avkom. Når det er snakk om hvordan dette virker inn på menneskelig atferd, kalles det human atferdsøkologi. Og forsiden slår an en kontroversiell tone ved å avbilde "gammel" kjærlighet. For dette er nærmest støtende, eller tabubelagt i vår ungdomsfikserte – les kjønnsfikserte – les ubevisst genfikserte - tid. Men, hvorfor er gammel kjærlighet tabu?

Vassnes formidler stoffet med en spennende og ofte utfordrende penn, tidvis blir han også litt selvbiografisk. Forfatteren viser at han behersker stoffet sitt og argumenterer solid og overbevisende ut i fra sine kriterier. Vassnes viser leseren at han virkelig ønsker å formidle denne kunnskapen, aner vi en opplysningsmann, en misjonær, men uten noen gud? For det er ingen mening med livet i Livets dans. Livet leves, med vinnere og tapere. Merk at vinnere ikke er individer, vinnere er gener som "sikrer seg" større genfrekvens i neste generasjon.

Boka beskriver en verden uten noen Skaper eller Frelser, men "oppgjøret" med Gud blir ikke viet stor oppmerksomhet, det anses nærmest for selvsagt og er svært overflatisk. Vassnes nevner ikke muligheten for at en Gud, en kunnskap, Logos, kan ha organisert informasjon i det vi kaller arvestoff. Vassnes behandler kun virkningen av en informasjonspakke som er i stand til å lage kopier av seg selv, og kommenterer aldri at arvestoffet også kan være designet/laget med en hensikt. Han er heller ikke inne på at når det først finnes en replikator, et arvestoff, så fører det med seg de samme konsekvenser, uavhengig av hvordan det er blitt til. På tilfeldig vis, eller skapt med hensikt. Uansett vil ingen individ bli like (unntak eneggede tvillinger, trillinger, firlinger, ) og uansett vil ingen art kunne være lik seg selv "over lang tid".

På meg virker det som boka tar et kraftig oppgjør med en "politisk" ideologi som hevder at alle mennesker nærmest er like. Og at kjønn er et noe som kulturen former til, gjerne i retning av undertrykkelse og elendighet. For å "forstå" engagementet i boka, mener jeg det er avgjørende nødvendig å vurdere "anmeldelser" av Vassnes og Livets dans. For det er med stor undring og direkte oppgitthet jeg har orientert meg i det materialet. Den kunnskapen Vassnes presenterer må bryte voldsomt mot sterke fordommer eller dogmer. Selv i "ærverdige" Aftenposten presterer anmelderen kort og brutalt å skrive usaklig, men uten å avdekke sitt eget ståsted. Hvordan er slikt mulig i vår "opplyste" tid?

At ideologi får overstyre naturvitenskap er godt kjent fra ulike totalitære samfunn. Det har vist seg at et Marxist-Leninistisk tenkesett i særlig grad har framelsket tanken om at ett eller flere individ eier en innsikt som overgår og må få erstatte annen kunnskap. Det underlige er at "opplyste" mennesker vil legge seg "flate" for slikt tøys. Her er det mange eksempler på sterk tro! "Når Mao ikke har sett at det er nødvendig å ha naturreservat i Kina, så er det ikke nødvendig" Et gripende tros utsagn fra en som skulle starte på hovedfag i biologi i de røde dager.

I 2005 blir vi gjerne fortalt at Norge er et rimelig tolerant samfunn men virkeligheten ser annerledes ut når det ikke er snakk om de "riktige" sakene. For Vassnes blir møtt av en vegg av intoleranse og en flodbølge av det som må betegnes som sjikane.

Dermed synes alt å være ved det normale. Toleranse er oftest bare et festbegrep som trekkes fram til egen nytte i spesielle anledninger. For det var ikke meningen å leve ut toleranse. Denne virkeligheten er skremmende, men den er et ganske karakteristisk trekk for flere "korrekte" miljøer, slike finner vi særlig velutviklet og velernæret i hovedstaden.

Tiden er moden for å spørre. Hvordan er det mulig at "forskere" i 2005 nærmest påstår at et menneske blir født som et blankt ark, som samfunnet så kan forme i "sitt bilde". Et slikt, nær eventyrlig syn på livet er i beste fall naivt, med den naturvitenskapelige dokumentasjon av genenes betydning som finnes. Det er underlig, for det er særlig personer i kjønnsforsknings og kvinneforsknings miljøene ved universitetene som er på "krigsstien". Vi skulle vel kunne forvente at nettopp her hadde en et vidsyn. Ser vi nærmere etter er reaksjonen ikke så rar likevel, for i det miljøet øder samfunnet millioner av kroner på dogmer. Med et nytt paradigme er det stor fare for at den pengestrømmen vil tørke inn. Ideologi forkledd som forskning og vitenskap er nær ideologi på sitt verste?

Når Vassnes våger å stå fram på tross av det han vet vil komme, viser det at han virkelig tror på kunnskapen han formidler og at han genuint ønsker å påvirke offentligheten til å se nærmere på sine premissgivere og sitt grunnlag for bla. familiepolitikk! Vassnes bok er et svært viktig tilskudd til norsk samfunnsdebatt, som er gjennompreget av en sosiologisk tilnærming. Jeg kunne derfor ønske at Vassnes hadde gitt litt plass til å utdype hvorfor en sosiologisk tilnærming står i motsetning til en atferdsøkologisk tilnærming til det emnet boka behandler.

Det er klart at ikke alt som formidles mellom disse permene er like solid underbygget, men det meste har vid aksept i biologiske miljøer. Når mennesket er et av mange dyr, kan kunnskap sammenlignes på tvers av vanlige veier.

Vassnes er ærlig og så langt jeg kan se, saklig, men han utfordrer og flere tåler visst ikke det. Årsaken er muligens at denne boken ikke er kjønnsløs. Vassnes forsøker å gi oss en biologisk forståelse for hva kjønn er og hvordan de to ulike kjønn virker, samvirker og motvirker hverandre. Livets dans er ikke stedet for enkel kunnskap eller enkle løsninger, men denne boka formidler en kunnskap som kan gi oss et grunnlag til å fatte litt mer av hva kjønn egentlig er og hva kjønnsforskjeller egentlig dreier seg om. Det er ikke lite i seg selv. Vassnes legger listen høyt, klarer seg bra, og får presentert en grunntanke som er ganske annerledes enn det sedvanlig aksepterte i politisk "korrekte" fora.

Det er en fordel å ha noe biologisk kunnskap før en tar fatt på innholdet, men les Livets dans to ganger og tenk selv.

Geir Olav Toft har hovedfag i biologi og arbeider til daglig som lektor ved Tryggheim Vid. Skole.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.