|
|
SKAPT TIL MANN OG KVINNEwww.mannogkvinne.info |
|
|
|
|
DEN GRUNN VI STÅR PÅ Foredrag av Thomas Bjerkholt på Paratheke, Trondheim 5.februar 2010.
De bibelske hovedprinsipper for mann og kvinne, slik vi særlig leser dem i de apostoliske brev i NT, og slik vi ser dem bekreftet i Bibelen for øvrig, er Guds gode ord til oss, gyldige for Guds menighet inntil han kommer. Denne basis er, slik jeg ser det, aller best uttrykt i det såkalt Danver Statement ( del 3 Affirmations, bekjennelse) som er skrevet av evangelikale ledere og undertegnet i Danver, USA i 1987. Denne bekjennelsen ligger på hjemmesiden www.mannogkvinne.info og ligger her utlagt. Dessverre er disse hovedprinsippene ikke lenger kristenhetens felles bekjennelse. Det går en splittelse gjennom alle deler av kristenheten hva disse spørsmål angår. Uenigheten er ikke bare en uenighet mellom kirkesamfunn, men splittelsen manifesterer seg også innad i de enkelte kirkesamfunn. Dette gjør situasjonen ekstra vanskelig, sår og følsom. For mange av dem som vi er uenige med i denne sak, står vi ellers sammen med i en evangelikal og konservativ fellesforståelse av Skriften. Mitt spørsmål til disse blir dog om ikke deres tilsidesettelse av de bibelske prinsipper for mann og kvinne, slik Kirken tidligere har forstått dem, innebærer et liberalt fremmedelement for en evangelisk-konservativ kristen. Jeg mener det. Det går et skille mellom dem som vil hevde en prinsipiell likestilling av mann og kvinne i hjem og menighet - og de som tenker komplementært om saken, dvs. at mann og kvinne har delvis ulike funksjoner. De som hevder en full likestilling av mann og kvinne i hjem og menighet vil, med noe ulik begrunnelse, ikke kjenne seg bundet av de konkrete formaninger for mann og kvinne i for eksempel 1 Kor 11, 14; 1 Tim 2 eller Efes 5. De tolker dem på en ny måte, i strid med Kirkens klassiske tro til denne sak, nemlig at Gud har pålagt kvalifiserte menn-og ikke kvinner- å være hyrde for Guds menighet,- og at mann og hustru er gitt spesifikke roller. Dette settes tilside. De vil gjøre disse ordene ”tidavgrensede” og ”ikke bindende for oss i dag”, for å bruke formuleringer av Odd Bondevik ( Hvorfor jeg endret syn i kvinneprestspørsmålet, i boken Gåten Gud, s 185f.). Orden er derfor uten direkte relevans for oss i dag.( Det skal dog nevnes at vi finner dem som går inn for kvinnelig hyrdetjeneste, men som opprettholder de apostoliske formaninger i hjemmet.- Men disse er ikke mange, og de tolker formaningene i ”likestillingsretning”). Vi, på vår side, kan ikke se at de argumenter som brukes for å endre kirkens klassiske syn, har overbevisende kraft i seg. Dette er en gammel regel i kirken: En ny lære i kirken kan bare innføres hvis man på overbevisende måte kan påvise at den gamle tolkning er feil, og at den nye er en bedre og riktigere fortolkning av Skriften. Jeg kan ikke se at de nye tolkninger av de aktuelle tekstene kaster mer og bedre lys over dem, snarere tvert imot. Og mange med meg kjenner en uro fordi vi opplever at man her leser mer korrektur på teksten, enn klargjørende veiledning. Det er også interessant å notere at mange mer liberalt orienterte og radikale teologer gir oss rett i vår forståelse av tekstene. For mange år siden skrev teologen Arne Fjellberg, rektor på det praktisk teologiske seminar ved UiO, en bok om kvinnelige prester. Der sier han at det er åpenbart at Paulus var imot kvinnelig hyrdetjeneste ( Kvinnelige prester? S. 50: ”Noe læreembede for kvinner i menigheten er det ikke mulig å kombinere med den paulinske tradisjon”.)Det samme har i de senere år blitt sagt fra mange hold, for eksempel av fhv. biskop Sigurd Osberg og prost Trond Bakkevig i Den Norske Kirker. Hør på dette: ”Paulus er helt entydig når han taler om dette ( dvs. om mann og kvinne i ekteskap og kirke).Han bruker bl.a. skapelsesteologiske argumenter…Når MF og andre har valgt å gå inn for kvinnelige prester, bryter man ikke bare med enkeltord hos Paulus, man bryter faktisk med helhetlig teologisk konsepsjon som er nedfelt i Skriften” ( Luthersk Kirketidende nr 9/1999). De gir oss altså rett i tolkningen av de konkrete skriftstedene. Men så sier de allikevel: vi skal ikke lese Skriften så bokstavelig, det er ikke meningen. Her må vi se på andre og viktigere normer i Skriften, normer som gjør at vi ikke kan følge bokstaven.. Men dette kan ikke være vår vei. Vi må si med den gamle kirke at ”Skriften er eneste rettesnor for lære og liv..” Men dermed er vi ikke uten videre enige, vi som vil fastholde et klassiske synet. Vi er enige om at de bibelske prinsippene skal gjelde, også i dag. Og vi tror Guds ord er godt og sant. Men vi kan ikke stikke under en stol at a) det er detaljer i disse tekstene som ikke uten videre er lette å forstå, b) praktiseringen av de aktuelle tekstene varierer c) konkretiseringen av formaningene til mann og kvinne i ekteskapet gjøres også noe ulikt. La meg peke på følgende: Vi er enige om at tekstene inneholder et læreforbud for kvinner i menighetene. Men dette praktiseres ulikt. Noen vil reservere preste - eller pastortjenesten for menn. Kvinner skal ikke ha hyrde-og læreansvaret. Dette er den klassiske tolkning. For øvrig kan kvinner ha medansvar, også for læren, i styrende organer, som i et menighetsråd, for eksempel. Noen vil si at bare menn skal være prester/hyrder, men også reservere læreansvaret kun til menn i et dertil egnet organ, for eksempel et eldsteråd. Noen vil at kvinner skal få undervise og forkynne, på like linje med menn, men være underlagt en hyrdetjeneste hvor mannen har ansvaret. Noen vil også praktisere at kvinner skal bære et hodeplagg når de ber eller profeterer, slik 1 Kor 11 kan tolkes. Hva sier dette oss? Igjen dette, at tekstene ikke uten videre er lette å anvende. Videre: at man både i dag og tidligere, har kommet til ulike konklusjoner mht praktiseringen av tekstene. Det betyr også at vi ikke blir ferdige med dem og skal fortsette å trenge dypere inn i dem. Men vannskillet er dette: mellom dem som vil sette tekstene tilside som gyldige for oss i dag,- og vi som, til tross for en del divergenser,- ikke kan oppheve deres gyldighet.
Hvorfor kan jeg ikke sette tekstene tilside? La meg peke på noe av det som for meg er bærende prinsipper:
1. Mann og kvinne er likeverdige og begge er skapt i Guds bilde. Men de er ikke like, ikke identiske. Gud har nedlagt i skapelsen en maskulinitet og feminitet som hører med til det som er ” såre godt”. Forskjellene skal verken utviskes eller utvides utover det som Skriften gir grunnlag for. Forskjellene skal verken minimaliseres ellers maksimaliseres, slik hhv likhetsfeminismen og forskjellsfeminismen gjør. Dette innebærer at Bibelen, på noen områder, tilkjenner mann og kvinne spesifikke oppgaver og et spesifikt ansvar som vi skal respektere og ta imot som en del av Guds gode vilje.
2. Det finnes et ” hode-prinsipp” en ” kefalé –struktur” i forhold mann-kvinne, både for livet i menigheten og i hjemmet.. Jeg sier ” struktur”, ikke at ordet ”hode” forekommer i hver enkelt tekst. I 1 Kor 11 åpner Paulus sin undervisning om gudstjenesten i den kristne menighet. Det er et langt avsnitt som strekker seg gjennom kap 11 og ut kap.14. Det åpner med disse ordene: ” Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere. Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode og Kristi hode er Gud…” Deretter følger de konkrete formaninger. –Åpningsversene er på mange en hovedoverskrift på hele avsnittet. Og legg merke til dette: Korinterne får ros for at de følger Paulus undervisning i praksis. Hans undervisning er ”overleveringer”, altså noe han selv har mottatt,- underforstått fra Herren. Han overrekker dem et apostolisk budskap som de skal holde fast på! Og så nevner han først hode/kefalé- strukturen. At Gud/Faderen er Kristi hode, slik mannen på tilsvarende måte er kvinnens hode, er meget opplysende. For vi tror og lærer Faderens og Sønnens enhet, at de er av samme natur, likeverdige i guddommen, og i en gjensidig, evig kjærlighet til hverandre. Men NT gjør det tindrende klart at Sønnen er underordnet Faderen som sitt hode. Det er Faderen som sender Sønnen, som ofrer ham, som leder ham, som Sønnen må lyde. Alt skjer for vår skyld, til beste for oss. Kristus er mannens hode. I Ef og Kol omtales han også som menighetens hode og hode for all makter og myndigheter ( Kol2,10) Det er et gitt grunnmønster mellom dem som ikke kan snus. Kristus som hode er autoriteten, den førende, den myndighet som kirken,som mannen, som makter og myndigheter må bøye seg for. Det blir absurd å snu forholdet, absurd å likestille partene, absurd å gjøre den til hode som Herren ikke har kalt til dette. Noen har prøvd å tolke hode= kilde. Men teologen Wayne Grudem har påvist at til tross for at kefalé noen steder i gresk litteratur kanskje også kan bety dette, allikevel aldri kan forstås slik at det ikke også innebærer å ha en autoritetsfunksjon. På tilsvarende måte med mann og kvinne: han er hennes hode, -og denne hodefunksjon plasseres i menighet og hjem.
3. Den som er kefalé står i et myndighetsforhold til den som man er kefalé for. Den som står i forhold til sin kefalé, sitt hode, kalles til å underordne seg. Derfor står det klart i NT at Sønnen underordner seg Faderen ( 1 Kor 15, 28). Som gutt underordnet Jesus seg sine foreldre ( Lukas 2,51). Mannen må underordne seg Kristus og leve med ham som sitt eksempel. Og menigheten underordner seg Kristus og følger ham. Begrepet underordning/ å underordne seg er her viktig ( hypotagé/hypotassein). For dette begrepsparet brukes også gjennomgående for å kalle den som skal underordne seg til å bøye seg for /respektere/lyde den myndighet Gud har satt oss i forhold til: Borgerne skal underordne seg øvrigheten, arbeiderne sine arbeidsgivere ( enten vi liker det eller ei), barna sine foreldre ( som Jesus), menigheten Kristus, menigheten sine eldste ( 1 Pet 5, 5). Når da Paulus i 1 Kor 14 kaller kvinnen til å underordne seg i menighetssamlingen, gjør han altså dette prinsippet gjeldende her, i menigheten. Derfor: Å innsette en kvinne som hode i menigheten vil eo ipso innebære at man opphever kefalé-strukturen og opphever underordningen som norm i menigheten. Men både i 1 Kor 14 og i 1 Tim 2 formanes kvinnene til å underordne seg, ta imot læren, ikke være herre over mannen. På hvilket grunnlag kan vi oppheve dette? Vi kan og må diskutere det jeg kaller ”læreforbudets gyldighetsområde”. Det er vel hevet over tvil at det var eldstekollegiet som hadde ansvaret for læren i NT. Å innsette en kvinne i dette overordnede ansvar blir da for meg umulig, for det strider mot kefalé-strukturen.
4. Det sies at 1 Kor 14, 33-40 taler inn i en situasjon hvor kvinner skapte uorden i gudstjenesten ved å prate høylydt sammen osv. Men dette er, som noen har sagt, en kvinnediskriminerende tolkning. For Paulus sier uttrykkelig at det han sier skal gjelde i alle kristne menigheter ! Kan man mene at gudfryktige kvinner satt og skravlet overalt i datidens menigheter? Apostelen gir jo her en overlevering som skal gjelde i hele ” økumenet”, dvs. for alle.-Hvordan kan man da se bort fra det? Videre begrunner han forbudet med å henvise til loven og til sist at det er et Herrens bud. Ordet for bud-gresk entolé- forekommer kun ett annet sted i 1 Kor. Og det lyder slik: ”For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å holde Guds bud ” (7, 19). Dermed har Paulus også sagt at det å holde Guds bud er noe som gjelder utover en jødisk kontekst! ( som i Korint, for eksempel)Hvem er da vi som kan sette disse prinsipper til side? Vi må tvert imot gjøre det vi kan for å forstå og lyde! Min konklusjon for 1 Kor 14, 33-40 er derfor denne: Vi kan ikke oppheve disse ordene uten å bryte med tunge, bibelske prinsipper. Vi kan diskutere, som sagt, disksutere forbudets gyldighetsområde, men ikke oppheve det.
5. Mht 1 Tim 2,11-15 er saken tilsvarende. De som vil ugyldiggjøre disse ordene for oss idag argumenterer på to måter. Den ene gruppen tolker ordene slik at læreforbudet refererer til helt bestemte kvinner den gang som lærte galt. Mot dette må innvendes at det sier teksten intet om. Den sier at kvinner generelt ikke skal lære- hva nå det betyr. Og teksten begrunner forbudet med henvisning både til skapelsens orden og til syndefallet. Kvinnene kalles til å underordne seg; til ikke å gi lære, men ta imot læren. Vi finner navn på flere menn som drev med falsk lære, men ingen kvinner. Det blir derfor å lese noe inn i teksten som ikke står der.-Andre sier følgende: Læreforbudet må innebærer langt mer enn at kvinner ikke skal ha læreansvaret, konkretisert i hyrde-og eldstetjenesten. Forbudet vil jo ramme enhver forkynnelse av kvinner, og dette synes helt urimelig. Derfor kan det ikke være noe som gjelder utover den aktuelle tid. Eller det blir så omfattende at man opplever det helt urimelig. Men mot dette må vi si følgende: Skriften skal tolke Skriften. Og Skriften motsier ikke seg selv. Er det slik at kvinnen overhodet ikke skal undervise eller lære? Slett ikke. Bibelen lærer oss at kvinner gis profetisk gave. Den ytrer seg i det mundtlige ord. Vi finner ikke bare at kvinner gis profetiske ytringer, spontant, men har en profetisk tjeneste. Kvinner deltok i gudstjenesten ifølge 1 Kor 11 med bønn og profetisk tale. Kvinner underviser og lærer sine barn og kalles til å undervise andre kvinner. Derfor vil noen også hevde at kvinners primære undervisningsarena er den oppvoksende slekt og andre kvinner. Jeg blir provosert når noen vil hevde at dette er noe mindre verdt enn annen forkynnelse.-Men, uansett hvordan vi nå tolker læreforbudet må vi se følgende: Bibelen gir også rom for en kvinnelig tjeneste med ordet. Derfor må det konkrete læreforbudet i 1 Kor 14 og 1 Tim 2 brukes sam-lest( lest sammen) med dette øvrige materialet.-Denne sam-lesing anfektes i dag. Et ferskt eksempel er Ingunn Folkestad Breistein (Ansgar, Misjonsforbundet) som nylig har utgitt bok om kvinners tjeneste. Hun uttaler til DagenMagazinet at ” Paulus er delt, hans forkynnelse er ikke entydig” ( DagenMagazinet 1.2.10) ”Det finnes tendenser hos Paulus som argumenterer for begge deler ( dvs. både ja og nei). Det handler om å velge ståsted”. - Paulus er med andre ord ikke klar og motsier seg selv. Nei. Slik kan vi ikke tenke og slik kan vi ikke lese Skriften. Og da blir det stående at det er noe mht læren som en kvinne ikke skal gå inn i,-og mye hun kan gå inn i. Den klassiske og historiske tolkning av versene står derfor sterkt: Det er primært hyrde-og læreansvaret som Gud har pålagt de dertil egnede menn. Som Johannes Chrysostomos har sagt det: Hyrdetjenesten er ikke for kvinner og kun for få menn. I denne sammenheng må vi også se på apostelvalget. Jesus valgte kun menn til apostler, selv om han brøt med jødisk skikk når han underviste kvinner og tok dem inn i sin medarbeiderkrets. Når man skulle velge ny apostel etter Judas, skulle man velge en som hadde vært sammen med Jesus helt fra begynnelsen av og som var vitne til hans oppstandelse. Kvinnene ved graven skulle vært blant de fremste kandidater til dette! Men det sies uttrykkelig at det skal være en mann. Han skal overta den ” tilsynstjeneste” ( episkopé) som Judas sviktet (Apg 1, 20). Når så Peter tiltaler de eldste i 1 Pet 5,1, kaller han seg selv ”medeldste”. Med andre ord: De eldste sees i forlengelsen av aposteltjenesten.
6. Når det gjelder formaningene til mann og kvinne i hjemmet, er disse entydige. ”Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode..-Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt” (Ef 5,23f.)Dette er Herrens ord til oss i dag og kan ikke gjøres ugyldige. Og vi trenger å omfavne dem i kjærlighet, tro dem som Herrens gode ord til oss som vil gjøre vel for ethvert ektepar som går inn i dem og vil leve etter dem. Mannen er kalt til det tjenende lederskap etter Kristi forbilde. Han skal ikke tjene seg selv, men sitt hus og sin familie, tjene i kjærlighet slik Kristus investerer hele sitt liv til beste for sin brud, kirken. Han skal både lede og han skal tjene. Og hustruen skal anerkjenne hans hodefunksjon, anerkjenne ham som familiens leder, vis ham ære og støtte ham i dette.
7. Jeg tror også at det er noe i mannens og kvinnens funksjoner som er primære for dem. Bibelen tiltaler den gifte kvinne som mor og nærmere barna, tiltaler mannen mer som forsørger og nærmere arbeidet. Det er ikke et enten-eller her, slik at den gifte kvinne med barn utelukkende plasseres i hjemmet; mannen utelukkende i arbeidets sfære.(Se Ordspåkene kap.31 om den gode kvinne!) Men det er en viss betoning av grunnfunksjoner som vi ikke må sette tilside. Legg merke at Gud i syndefallsberetningen taler til kvinnen som mor og til mannen som arbeider. Og i Titus 2,5 formanes de unge kvinnene til å være huslige,( på gresk: ”husarbeidende”; nyeste oversettelse ” ta ansvar for hjemmet”), en formaning vi ikke finner noe tilsvarende av til mannen. Dette korresponderer også med det noe merkelige ordet i 1 Tim 2,15, at kvinnen ”skal bli frelst gjennom barnefødselen- bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet”. Vi vet at noe av bakgrunnen for dette verset er den såkalt gnostiske bevegelse. I denne utviklet det seg en forakt for det fysiske og kroppslige og ekteskap og barnefødsler ble nedvurdert. Kvinnen kan bare bli fri ved å frigjøre seg fra dette. Man hevdet bl.a. at Eva ble skapt først og at hun hadde en høyere kunnskap enn mannen. Kvinnen blir først fri når hun frigjør fra ekteskap, samliv og fødsler og blir lærer for mannen i den sanne kunnskap. Denne tankegang korresponderer i forbausende grad med tankene til den moderne feminismes store profetinne, Simone de Beauvoir! I den berømte boken ” Det annet kjønn” ( 1948) sier hun at kvinnen må overvinne biologien som skjebne og krav og helst avstå fra barn. Shulamith Firestone, en annen radikal feminist, hevdet at det aldri ville bli likestilling før kvinnene sier nei til moderskap og familie. Kvinnens mulighet til frigjøring ligger i teknikken, i ” barn på reagensrør” hevdet hun. Disse havner altså, som gnostikerne, i en forakt for naturen. Og deres tanker korresponderer også med homobevegelsens krav på barn utenfor det heterofile forhold. Gnostisismen dukker altså opp i ny skikkelse. 1 Tim 2,14f. er derfor kanskje mer aktuelle enn noen tror?! Det er som en antitese til dette at apostelen ved den formaning kaller kvinnen til å bejae sin moderlighet, sitt kjønn, sin identitet som kvinne. Slik ser jeg det. Bibelen vil bekrefte oss i vår maskulinitet og feminitet, ikke oppløse den.
8. Det er derfor interessant for oss og en bekreftelse det som det svenske bispemøtets Bibelkomisjon uttalte i boken ”Bibelsyn och bibelbruk ” fra 1973. der leser vi på s. 126: ”Dessa ord ( om mann og kvinne i 1 Kor 14 og 1 Tim 2) i NT är ju inte några isolerade föreskrifter, främmande i sitt sammanhang, utan hör sammen med den ordning kyrkan tog sig, när Jesus samlade lärjungar omkring sig och de första kristna församlingarna bildades i urkristen tid.De inskärps med stort eftertryck Herrens bud och de kan lett kombineras med NT´s store skapelsesperspektiv: symboliken i det faktum att Gud inte bare skapat människan utan även skapat henne som mann och kvinna”
|
|
Epost:
post@mannogkvinne.info. Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne":
Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 3000
23 13185. |
