Felles ekteskapslov

De politiske partiene samt statsrådene og ikke minst de politiske homofile pressgruppene med landsforeningen for lesbiske og homofile i spissen hevdet gjennom hele prosessen frem mot felles ekteskapslov at denne var nødvendig for å hindre diskriminering av homofile.

§ 2.1: ”Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.”

Manuella Ramin Osmundsen (A) i Stortingets interpellasjonsdebatt 17. Jan 08: ”regjeringen går i denne saken langt for å gi homofile og heterofile samme rettigheter. (…)alle mennesker har lik verdi. Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilken gud du tror på eller hvem du elsker. Det er derfor en selvfølge at homofilt samliv har like stor verdi som heterofilt samliv. Homofil kjærlighet er like sterk, like ønskelig og like god som heterofil. Samfunnet må derfor legge til rette for at homofile kan leve i samliv med de samme rammer som heterofile.”[i]

” For arbeiderpartiet er det viktig å sikre homofile og lesbiskes rettigheter. Vi mener det er viktig å støtte homofile og lesbiske, slik at de kan leve åpent og slippe å møte diskriminering og negative holdninger i samfunnet vårt.”

SV er glad for at regjeringa vil sikre homofile og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide den diskrimineringa de utsettes for. Felles ekteskapslov er derfor en meget god og nødvendig endring, og den er nedfelt i Soria Moria-erklæringa. Felles ekteskapslov er et verdispørsmål. Det handler om menneskerettigheter, likestilling og diskriminering.

- disse vedtakene likestiller homofile med heterofile, sa en fornøyd Anniken Huitfeld til Nettavisen på vei ut av lagtingssalen etter saken var banket gjennom.

”med forslag til ny ekteskapslov tar regjeringen et bevisst, politisk verdivalg som gir homofile samme rett til å inngå ekteskap som heterofile.”[ii]

Det er med andre ord ikke vanskelig å finne belegg for at de rødgrønne partiene – tett fulgt av Venstre og det Nina Karin Monsen kaller homohøyre mente at de gjorde et verdivalg da de trumfet gjennom felles ekteskapslov. Ja, de mente at disse verdiene var så innlysende for alle (bortsett fra religiøse fundamentalister som hadde gått eller ble beordret i kirkeasyl – bortsett fra Øyvind Benestad!) At en bred lovutredning ble forkastet. Hvis noen fortsatt skulle være i tvil om at dette var bevisst politikk fra regjeringens side siterer jeg igjen May Hansen fra interpellasjonsdebatten: ”regjeringa anså det som lite hensiktsmessig å foreta en bred lovutredning, og det har statsråden redegjort for. Interpellanten er opptatt av konsekvensutredninger, men jeg har ingen tro på at noen utredning hadde fått verken representantene fra Kristelig Folkeparti eller SVs representanter til å innta et annet standpunkt.”

En av våre folkevalgte argumenterer altså imot en bred utredning på den bakgrunn at det neppe ville føre til at partiene skifter standpunkt. Som om utredninger er et sekkeløp partienes representanter i mellom. Den brede utredningen skal jo nettopp sikre at såkalte viktige verdivalg (les: populærkulturelle strømninger) ikke overstyrer de vesentlige faglige argumentene. Dette skal også sikre at man ikke vedtar lover i en slags lykkerus over egen fortreffelighet og verdimessige overlegenhet. La meg her nevne i en bisetning at det er totalitære regimers stadig tilbakevendende argumentasjon: vi er overlegne alle andre. Vår fortreffelighet blir ikke forstått av resten av verden.

Det finnes ingen dokumentasjon på at homofile og lesbiske var diskriminert med forrige ekteskapslov. Jeg siterer fra nordisk nettverk for ekteskapets høringsuttalelse til regjeringens høringsnotat. ”det tidligere Barne- og Familiedepartementet la den 9. Mars 2001 frem Stortingsmelding nr 25 (2000-2001) om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge. Departementet hadde den gang samme statsråd som nå. Det er påfallende å registrere at St.meld. Nr. 25 ikke fremmer noen argumentasjon eller resonnement for å innføre en reform med enkjønnet ekteskap eller de øvrige reformene som det fremmes forslag om i nåværende høringsnotat fra departementet. Dersom dagens rettslige rammer for homofilt og lesbisk samliv med troverdighet skal karakteriseres som diskriminerende, burde dette vært påpekt i St.meld. Nr. 25.

Videre hadde homofile og lesbiske gjennom Partnerskapsloven nøyaktig de samme rettigheter som heterofile i forhold til forholdets juridiske trygghet og rammer. Det eneste som ikke var inkludert var muligheten til adopsjon og assistert befruktning. Altså foreldreskap. Dette var for øvrig godt underbygd siden tall fra SSB viser at lesbiske partnerskap oppløses tre ganger så ofte som ekteskap mellom mann og kvinne. Det er mye.

Diskrimineringsretorikken bygger på ideen om homofile som en homogen gruppe. Jeg skal nøye meg med å stille noen spørsmål: hva er det som gjør homofile til en minoritet? Deres livsstil (i så fall kan vi snakke om enhver annen livsstil som minoritet med særskilt beskyttelse?), det faktum at man ikke kan få barn sammen (i så fall ville det bekrefte det samfunnskonstruktive aspekt) eller deres seksualitet (noe en rekke homofile ville reagere kraftig på). Felles ekteskapslov ble trumfet gjennom i Sør-Afrika delvis begrunnet i motstanden mot apartheidsystemet. Diskrimineringslogikken strekkes her til sitt ytterste. Homofile er en undertrykket gruppe i samfunnet som trenger et bestemt rettsvern på lik linje med etniske minoriteter. Men ingen jeg har sett har våget å stille spørsmål ved denne formen for minoritetstankegang basert på seksualitet. Det ville redusere hele den homofile livsform til hedonisme, og det vil ingen godta innenfor miljøet. Men dette resonnement avslører også at her ligger det en grunnleggende verdikonflikt latent.

Diskrimineringsretorikken bygger på et syltynt verdigrunnlag basert på følelser. Lovgiverens resonnement er som følger: heterofile og homofile er like mye verdt derfor må de få samme tilgang til å gifte seg og samme tilgang til rettigheter som har med foreldreskap å gjøre. Regjeringen argumenterer i tillegg med en abstrakt verdi for hvordan de sammenlikner homofile og heterofiles verdi. Jeg siterer igjen Manuella Ramin Osmundsen: ” Homofil kjærlighet er like sterk, like ønskelig og like god som heterofil”. Det er altså et følelsesmessig resonnement som ligger under det angivelige diskrimineringsargumentet. Plutselig blir argumentasjonen mye tydeligere: - vi kan ikke tråkke på menneskers følelser, og dersom noen skulle føle seg tråkket på må vi endre lovverket. Alle som har tenkt en tankerekke som er konsistent noen gang vil forstå at denne formen for politisk resonnement bare kan betraktes som føleri.

Dette står i dyp kontrast til ekteskapet som en juridisk og økonomisk regulering av forholdet mellom mann og kvinne, og ikke minst deres familie. Det er tryggheten for barna og deres rett til å vokse opp sammen med sine biologiske foreldre som legitimerer ekteskapsinstitusjonen. Ekteskapsinstitusjonen og lovgivningen har derfor ikke forsøkt å regulere partenes gjensidige følelsesmessige forhold (det ville være grov urett mot samboere som kan ha de samme følelsesmessige båndene til hverandre). For å låne et eksempel fra Inge Lønning. Forbudet mot ekteskap mellom søsken er ikke en nedvurdering av søskenkjærlighet, men bygger på håndfast erfaringsbasert kunnskap om at det medfører økt risiko for genetisk sykdom i neste generasjon[iii].

Diskrimineringsretorikken bygger på feil premisser. Inge Lønning skriver i lederen for tidsskrift For Kirke og Kultur #3 2008 at diskrimineringsbegrepet som loven bruker lider av en tankemessig uklarhet: ”Forskjellen mellom samliv mellom to av samme kjønn og samliv mellom personer av ulikt kjønn er ikke et resultat av ekteskapslovgivningen og lar seg derfor heller ikke oppheve gjennom endringer i lovgivning. Forskjellen består i at det siste innebærer muligheten til felles barn. Det gjør det første ikke. Forskjellen blir ikke borte om man velger å overse den”. La oss stanse litt ved dette enkle poenget. Nina Karin Monsen skriver treffende i boken ”Kampen om ekteskapet og barnet” at barn i homofile forhold alltid vil være særkullsbarn. Altså at de alltid vil ha en far eller en mor utenfor familien. Det er kun den ene av mødrene som kan være biologisk mor. Tilsvarende kan kun den ene av de homofile fedrene være biologisk far. I enkelte tilfeller vil ingen av dem være biologiske foreldre. Ved eggdonasjon – som enda ikke er tillat – åpnes muligheten for at lesbiske kan få barn uten at barnet har en biologisk tilknytning til sine foreldre. Dette skjer riktignok ved vanlig assistert befruktning mellom heterofile også – men ikke i Norge. Den følelsesmessige bindingen til mor er ikke den eneste grunnen til at Norge har vært restriktive i synet på eggdonasjon. Det skyldes også at vi i Norge har forsvart prinsippet om at den som føder barnet er barnets biologiske mor. Dette er også utgangspunkt for den såkalte pater-est regelen. Spørsmålet om morskap har ikke vært en problemstilling ettersom vi ikke har åpnet for eggdonasjon. Sæddonasjon har derimot vært legalt, og dessuten har kvinner hatt større mulighet til å skjule farskapet ettersom det ikke er så innlysende å fastsette farskapet. Pater-est regelen har likevel som utgangspunkt det biologiske foreldreskapet. Som Monsen skriver: Regelen bygger på den forutsetning at vi antar at foreldrene er monogame. Men den nye loven settes denne forståelsen i spill. Farskapsutvalgets arbeid og mandat viser dette med all mulig tydelighet. Medmorbegrepet og endringene i barneloven viser at vi nå skal operere med en helt ny konstruert form for foreldreskap der det ikke er barnets rett til biologiske foreldre som står i fokus, men snarere verdier som omsorgsevne og evnen til å gi kjærlighet til barnet.

Dette har vært fremført med full tyngde i debatten av blant annet landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I en pressemelding angående endringene i den europeiske barnekonvensjonen skriver Huitfeldt 30. November 2008: ”Europarådets nye konvensjon om adopsjon er den første som åpner adgang for homofile par til å adoptere på lik linje med heterofile par. Det innebærer en europeisk anerkjennelse av at homofile er like gode omsorgspersoner for barn som heterofile”. I debatter med homobevegelsen har våre allierte gått rett på limpinnen. I diskusjonen om homofiles omsorgsevne vil bunnlinjen selvsagt være: ”det er bedre at barnet blir elsket enn undertrykket og avvist”. Men vi må si noe mer enn det! Aldri har noen kunne gi en garanti for at barn vokser opp med gode foreldre. Verken heterofile eller homofile foreldre kan gi denne garantien. Deler av debatten har gitt et etterlatt inntrykk av at homofiles foreldreskap automatisk gir barnet en god oppvekst fordi da er det kun kjærligheten til barnet som står i sentrum. Dette er jo en grov forenkling. Jeg tror vi må argumentere mer systematisk.

For lovverket er nå endret slik at staten står som garantist for et foreldreskap der mannen / faren er blitt overflødig. Den kjønnskamp og differensiering som foregår på nært sagt alle samfunnsområder står igjen som en anakronisme i sammenlinkning med den radikale omveltning som vi nå står ovenfor. Det er mange ting som står på spill: barnets rettigheter, kjønnsidentitet, familien som samfunnets grunncelle, kjønn som rollemodeller, ekteskapsinstitusjonen og begrepet, familieverdier i samfunnet, den reflekterte og kunnskapsbaserte beslutningstaken, og kanskje i siste instans demokratiet og den erfaringsbaserte politikk.

Svaret på mitt eget spørsmål i denne første delen, ”er kjønnsnøytral ekteskapslov en rettighetsreform?”, er tja. Hvis vi ser på de rent juridiske rettighetene til assistert befruktning og adopsjon så er svaret ja, men grunnlaget for denne reformen er så syltynt og så lite dokumentert at likestillingsidealet fremstår som en ren sosialistisk likhetsøvelse der alt unntatt produksjonen av varer er en del av en abstrakt overbygning. Disse verdiene kan man da bytte ut, endre på, fylle med nytt innhold uten at det berører menneskets grunnvilkår. Med tanke på barnas rettigheter må jeg forstå dette som et grovt brudd på deres rettigheter. De homofile har fått – først og fremst symbolske rettigheter, men barna deres er utsatt for et rettighetstap. Tapet av retten til biologisk foreldreskap.

Når jeg nå har gått gjennom regjeringens antidiskrimineringsretorikk, og de viktigste argumentene imot, vil jeg rette søkelyset på et viktig spørsmål: hvis ikke det er diskriminering som egentlig er grunnen til regjeringens fatale reformiver på familieområdet, hva er det da?

Jeg skal her sammen med det arbeidet Jan og jeg har gjort i Nordisk Nettverk bruke resultatene fra min masteravhandling med tittelen ”Seksuell identitet og kristen etikk”. Her gikk jeg systematisk gjennom den endring som har skjedd i synet på seksualitet de siste hundre årene. Men jeg berørte også temaet kjønnsidentitet og konstruksjonen av menneskets identitet. Når jeg nå skal snakke om ideologisk revolusjon vil jeg ikke ta tak i den politisk-ideologiske siden selv om det er verdt mye refleksjon. Både den sosialistiske, den radikalliberalistiske og den kapitalistiske siden ved loven der menneskets identitet blir satt i spill i et produsent - forbruker mønster er verdt en utgreiing. Det er også den filosofiske narrative forskning og endringer innenfor en rekke samfunnsområder. Ikke minst idealet om selvrealisering og den sosiologiske erkjennelse av at familien er ”tappet for funksjoner” de senere tiår. Mitt resonnement skal bygges opp fra en annen kant – nemlig fra et bestemt syn på identiteten slik vi blant annet finner den i progressiv kjønnsideologi.

Jeg skal ta utgangspunkt i begrepsparet konstruksjon og dekonstruksjon og forklare hvordan disse begrepene brukes aggressivt for å danne en ny forståelse av mennesket, naturen og samfunnet. For det første skal jeg si noe om menneskets identitet. For det andre skal jeg si noe om moderne filosofi og dekonstruksjon. For det tredje skal jeg si noe om kjønnsideologi og skeiv teori. Slapp av! Dette er spennende og ingen skal sovne underveis!

Det er historisk to måter å forstå menneskets identitet på (eventuelt andre tings identitet på). Enten er den iboende; altså at den vokser frem innenfra mennesket. Eller den er gitt utenfra. Hvis vi tenker oss at menneskets identitet vokser frem innenfra så har vi mindre sjanser for endring av denne nøkkelen til å forstå hvem vi er. Det er tre retninger som har forfektet dette synet sterkest. For det første har vi de humanistiske filosofene og senere romantikken, deretter Freud og utviklingspsykologien og til sist biologister som Richard Dawkins. Alle disse vil si at identiteten ligger som en kjerne dypt inne i oss og at den kan vi ikke endre så lett. Det motsatte synet finner vi hos dem som mener at identiteten konstrueres utenfra. Marx mente at det var de grunnleggende økonomiske vilkårene og klassen vi tilhører som bestemmer vår identitet. Filosofen Immanuel Kant mente at identiteten var bestemt av at menneskets essens var utenfor tid og rom. Sosiologene vil mene at menneskets identitet er bestemt av de sosiale og kulturelle betingelsene vi er vokst opp med. Sosialpsykologene går ofte langt i å mene at mennesket er et rent sosialt produkt. Diskusjonen kan føres tilbake til Platon og Aristoteles der Aristoteles mente at tingene vi omgir oss med og mennesket har en ide som vokser frem inne i dem selv. Platon mente at disse ideene kom fra en ideverden som lå over oss.

I kristen sammenheng har vi operert med et både – og. Mennesket er ufullkomment på grunn av syndefallet, men er samtidig skapt med en identitet som skiller det fra dyrene og resten av skaperverket. Dette kan erfares i menneskets evne til å bygge relasjoner og reflektere over sin plass i skaperverket. Men denne identiteten er jo også gitt oss utenfra av skaperen. Salme 100.3. ” Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han vokter”. Siste skudd på stammen er den såkalte narrative identiteten spesielt representert ved filosofen og katolikken Charles Taylor. Dette synet går ut på at menneskets identitet blir til fordi vi hele tiden forholder oss til en livshistorie. Etter hvert som vi forteller denne historien på stadig nye måter og gjennom nye tolkninger skapes en identitet knyttet til historien. Dette er sletts ikke så dumt! Se hvordan det gamle testamentes folk er tuftet på fortellingen om hvordan Gud griper inn og redder de fra egypternes hånd. Dette synet har dype røtter i kristen tradisjon.

Vi står likevel igjen med et spørsmål: Er det noe ved mennesket som er universelt? Er det noe som er felles for alle? Er det et trekk ved identiteten som er konstant? Er det noe som ikke hele tiden konstrueres gjennom samfunnet, gjennom økonomiske og politiske ideer, ideologier eller livsfortellinger? Jeg har kommet til et ja på dette spørsmålet. Det er noe som er konstant! Jeg vil skille mellom samfunnet og naturen. Samfunnet er i stadig endring og ikke underlagt strenge fysiske lover (selv om jeg er klar over at sosiologen Cmte mente det). Naturen derimot er underlagt loven om årsak-virkning og er ikke på samme måte i stadig endring. Det er noen universelle lover som naturen må forholde seg til. Vann fryser under nullpunktet. Alle organismer må ha næring for å overleve. Etc. På samme måte er våre fysiske kropper – våre fysiske kjønn en konstant essensiell og universell størrelse i mennesket som vi må forholde oss til. Både som individer og som samfunn.

Dekonstruksjonens store fader er den homofile sosiologen og filosofen Michel Foucault (d.1984). Foucault mente at alle historiske prosesser og alle menneskelige innsikter var et produkt av kulturen. Gjennom historien, sier Foucault, har mennesket kommet til ulike overbevisninger, ulike underliggende måter å tenke på (han kalte disse tenkemåtene for epistemer) og disse dypere tankesettene i et samfunn er et produkt av kulturen. Ingenting er konstant. Alt er redusert til å være et resultat av en kulturell og historisk prosess. Videre mener Foucault at disse fastlagte tankemønstrene som preger en gitt tidsperiode holder oss nede med makt. Vi må derfor avsløre hvor våre oppfatninger kommer fra og på den måten bli mer frigjorte. Spesielt knyttet Foucault dette til etnisitet, kjønn og seksualitet. Hans hovedverk heter da også Seksualitetens historie og er relativt uforståelig. Foucaults poeng er rett og slett at våre identiteter er intet annet enn sosiale og kulturelle konstruksjoner. Akkurat som et hus er bygget og konstruert av materiale er våre identitet konstruert av den tidsepoken vi lever i – alene. Det er ingenting som står fast. For å ”avsløre” denne konstruksjonen bruker Foucault den såkalte diskursanalysen. Gjennom å dekonstruere etablerte sannheter kan man avsløre de som maktsystemer. Dekonstruksjonen er derfor ganske mistenksom i sin natur. Dekonstruksjon er ganske enkelt en metode for å avsløre at det vi tror er et fenomen som er felles eller universelt egentlig er en sosial konstruksjon.

I mange tilfeller har jo Foucault helt rett. Det er mange ting som kan vise seg å være sosialt skapt som vi tror er evigvarende sannheter. Enkelte trekk kan man tro er arvelig, men så viser det seg at familiens måte å smile, oppføre seg på og kommentere bløtkaken til tante Olga er sosialt konstruerte måter å oppføre seg på. Gresk filosofis påvirkning på det kristne seksualitetssynet har unektelig farget hele bildet av seksualiteten i gråtoner gjennom deler av kirkens historie. Det kan være en nyttig øvelse og lete etter årsakene til at vi underviser om seksualiteten som vi gjør. Er den en Guds gave til en mann og en kvinne i et etablert forhold eller er den alltid forbundet med et element av synd som den platonsk inspirerte Augustin mente? Det finnes mange eksempler. Denne teorien om dekonstruksjon av etablerte sannheter ble nemlig omfavnet av en hel generasjon av radikale og progressive kjønnsforskere som mente at Foucault bare gikk halve veien. De beskyldte han for å si a, men ikke b.

Bakgrunnen for den teorien vi kaller skeiv teori (queer theory) finner vi nettopp i en slik radikal konstruktivisme. Nå er det ikke lenger bare mennesket og dets identitet som er konstruert utenfra. Nå er det hele verden og også naturen som er en konstruksjon i det enkelte menneskes bevissthet. Naturen fremstår på en bestemt måte fordi vi som mennesker oppfatter det sånn. For å si det litt tabloid: hele verden eksisterer kun i mitt og ditt hode. Ingenting er virkelig eller sant utenfor min og din oppfatning. Hvis ikke menneskene hadde vært her hadde ikke verden eksistert. Når dette slås sammen med Foucaults teorier om dekonstruksjon (poststrukturalistisk teori) og moderne kjønnsforskning går det meste av hengslene. Oppgaven blir da å avsløre at alt vi kjenner til som stabilt, konstant, felles, universelt egentlig bare er sosiale konstruksjoner – alt sammen. Og hvorfor er dette så viktig? Jo fordi kirken, staten, de lærde, vitenskapen har holdt oss nede i et makttyranni i århundrer. Dette tyranniet består i at de har lært oss en måte å forholde oss monogame og heteronormative på og at den naturlige forplantingen er sentrum for familietenkningen. Det er påfallende hvor mange som driver med dekonstruksjon som går løs på kjønn, familie, seksualitet og ekteskap.

Forskning slik som de fleste av oss tenker om den skal forholde seg til godt begrunnende analyser, empirisk kunnskap som er mulig å etterprøve, faktaopplysninger, godt gjennomarbeidede modeller, statistiske opplysninger som holder mål etc. Alt dette kastes på båten innenfor den skeive forskningen. Forskningen har opphav i litteraturvitenskapen og de ledende forskerne i tradisjonen studerer historiske tekster for å avsløre maktstrukturer. Disse forskerne er representert gjennom kjønnsforskningsprogrammet i Norge og tilgodeses med et ukjent antall millioner kroner årlig. Skeiv teori hevder at ”det vi kaller kjønn, er (..) Handlingsmønstre som vi lærer, og som reproduseres”. Et viktig poeng er at alle kategoriene som vi kjenner er oppløst. Alt flyter! Mann og kvinne. Mor og far. Ekteskap og familie. Homoseksuell og heteroseksuell. Biseksuell. Alle disse kategoriene er bare sosiale konstruksjoner og har ingen rot i virkeligheten. Den homofile litteraturviteren Nils Axel Nissen skriver i sin bok Homo/hetero: ”hvorfor kan ikke en far være en mor eller en mor være en far?”. I innledningen til boken ”kjønnsforskning” står det at kjønn snart kan betraktes som en smakssak. Agnes Bolsø, førsteamanuensis ved NTNU, mener at skeiv teori ikke forholder seg til legninger, men til lyst og seksuelt begjær. Poenget til skeiv teori er at alle mennesker til alle tider vil kjenne begjær til begge kjønn, og at det i stor grad er sosialt bestemt hva vi oppfatter som akseptabelt. At det heteroseksuelle forholdet har fått forrang er derfor utelukkende et resultat som sosiale konvensjoner som mannen som gruppe har dratt fordelen av.

Begrepene kan derfor tømmes og fylles igjen med nytt innhold. Begrepene har dekonstrueres (og da finner vi jo ingen verdens ting) og så kan de fylles igjen med hva vi vil. Er det noen som kjenner igjen retorikken fra regjeringen? I korte trekk kan den oppsummeres som at ekteskapsbegrepet har betydd både det ene og det andre opp gjennom historien, og nå mener vi at verden har kommet så langt at også homofile kan være ektepar. Jeg siterer fra høringsdokumentet og Tove Pettersens utlegging: ”Så langt har vi sett at ekteskapet (..) Kan karakteriseres som en relasjon i kontinuerlig endring og utvikling. Skeiv teori er imidlertid ikke helt i takt med seg selv om hvordan den skal forholde seg til homofile ekteskap. Det finnes to grupper:

De mest radikale mener at kategoriene i seg selv er uttrykk for så mye undertrykkelse at de homofile ikke bør legge seg inn under dem. De vil derfor avvise den nye loven og mener at homofile best bør leve uten å definere seg som gift.

Den mer moderate linjen mener at kategoriene og begrepene kan fylles med nytt innhold. Ekteskap skal likegodt bety to gifte menn som en mann og en kvinne.

I klassekampen 10.mars 2006 illustreres dette svært godt av daværende leder i LLH Jon Reidar Øyan: "rettighetskampen er ikke fullført, og vi beholder kategoriene til vi har oppnådd like rettigheter". Dette er altså et underliggende premiss for hele denne nye reformen som kan oppsamles i ideologien progressiv konstruktivistisk kjønnsideologi. Opphevelsen av kategoriene homo og hetero, mann og kvinne, far og mor er allerede i gang. Disse begrepene skal fylles med nytt innhold og er bare uttrykk for sosiale konvensjoner. Den som leser regjeringens forarbeid og lovutkast med denne viten vil raskt avsløre den. Likestilling mellom homofile og heterofile er et retorisk grep for å skape offerroller og helteroller. Ofrene er de homofile, heltene er regjeringen som kommer dem til unnsetning. Imens sitter godt betalte forskere og finleser klassiske tekster for å avsløre maktstrukturene i tekstene. Det er denne kvasivitenskapen som ligger som premiss for regjeringens forslag.

Mor og far er ut. Nå er det mor og medmor som gjelder. Hvis ingenting til syvende og sist betyr noe eller er felles for alle mennesker kan jo disse begrepene stadig tømmes og fylles igjen. Dekonstrueres og konstrueres.

Men fortsatt har ingen klart å lage barn som ikke har en biologisk mor eller far.

[i] http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2007-2008/080117/3/#a2

[ii] http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dep/barne--og-likestillingsminister-anniken-/taler-og-artikler/2008/felles-ekteskapslov-.html?id=504770

[iii] Fra Kirke og kultur. Leder 03 – 2008 av Inge Lønning

SKAPT TIL MANN OG KVINNE

www.mannogkvinne.info