FELLES EKTESKAPSLOV VEDTATT - HVA NÅ?

Av Jan Halvor Harsem og Morten Dahle Andersen

Stortingets Odelsting og Lagting vedtok reformen "felles ekteskapslov", som ble sanksjonert av Kongen i statsråd fredag 27. juni 2008. Én lov om endringer i fem lover: Ekteskapsloven, adopsjonsloven, barneloven, bioteknologiloven og opphør av partnerskapsloven. Lovendringene trådde i kraft den 1. januar 2009.

De fleste som gifter seg i Norge gjør dette i et trossamfunn, som dermed forvalter statens ekteskapslov. Loven gir den enkelte vigsler reservasjonsrett mot å vie homofile par, men trossamfunnet samlet har ingen slik reservasjonsrett. I siste runde ga riktignok Stortinget en spesiell reservasjon til Den Norske Kirke, ved at ekteskap må være inngått etter liturgi godkjent av kirkemøtet for å være gyldig, men trossamfunn utenfor Den Norske Kirke er svært utsatt for uro i fremtiden - uten reservasjonsrett forvalter trossamfunnet en lov som individualiserer praktiseringen av den nye ekteskapsloven.

Hvilke sanksjonsmuligheter foreligger dersom en pastor i en frimenighet finner ut at han eller hun vil vie par av samme kjønn? Regjeringen og Stortinget har med dette skapt et potensiale for splittelse i norske tros- og livssynssamfunn som opprettholder vigselsretten.

Sentrale argumenter for reformen var å motarbeide diskriminering og sikre rettighetene til barn i homofile familier. Lovforslagets underliggende dokumentasjon ga imidlertid ikke grunnlag for å hevde at homofile og deres barn er diskriminert. Tvert imot så sto det rett ut i proposisjonen at verken homofile eller deres barn er diskriminert med dagens lovgivning.

FNs barnekonvensjon og den norske barneloven har i mange år gitt universelle og like rettigheter til alle barn. Barn i homofile familier er ikke unntatt disse rettighetene. Inntil den nye loven trer i kraft har disse barna de samme rettighetene som alle andre barn. Partnerskapsloven og adopsjonsloven har i tillegg bestemmelser som særlig ivaretar homofile med barn, ved at den ikke-biologiske foreldren i det homofile paret kan adoptere partnerens barn.

Fra 1. januar 2009 ble det innført nye skiller: Barneloven innfører automatisk foreldreskap for den ikke-biologiske partneren i lesbisk forhold. Barnet mister med dette sin rettighet jf. barnekonvensjonens artikkel 7.1 til kjennskap og omsorg fra sin far, og dessuten rettighetene jf. barneloven kap. 2 til fastsettelse av biologisk farskap.

Det skapes også nye skiller mellom barn i homofile familier: Den nye reguleringen omfatter kun barn som unnfanges ved EU/EØS-godkjent klinikk i Norge eller utlandet, forutsatt at sæddonors identitet blir tilgjengelig for barnet når det fyller 18 år.

I strid med retorikken om nye og like rettigheter til alle barn, så er altså realiteten at vi går fra en situasjon med universelle og like rettigheter for alle barn, til en situasjon med ulike rettigheter. For første gang på mange generasjoner får Norge en lovgivning hvor barnets rettigheter er avhengig av hvordan det ble unnfanget.

Barns rettigheter er etter undertegnedes vurdering kun retorikk for innsalg av reformen. Vi står igjen med en kommersiell reform som sikrer offentlige og private klinikker i Norge adgang til nye markeder for assistert befruktning. De private norske aktørene på dette markedet er allerede posisjonert med internasjonale eier- og alliansekonstellasjoner.

Både juridisk og språklig vil samfunnet fortsatt ønske å vite om det er ett eller to kjønn i ekteskapet. Ekteskapsloven fram til 1. januar 2009 var kjønnsnøytral i sin ordlyd. Den benyttet begrepet ekteskap uten nærmere definisjon av kjønnene. Den ny ekteskapsloven derimot krever at begrepet ekteskap forklares nærmere. Den nye loven sier således ikke at "to personer kan inngå ekteskap", men "to personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap". Forståelsen av at det er forskjell på ekteskap mellom to av samme kjønn og to av motsatt kjønn videreføres altså. Den grunnleggende revolusjonen i det Stortinget har vedtatt er at ekteskapsloven og ekteskapsbegrepet gjøres tilgjengelig for homofile.

Den alvorlige og totalitære dreiningen i familiepolitikken, er innføringen av automatisk foreldreskap til ikke-biologisk forelder. I dag skjer dette under dekke av en homopolitisk rettighetskamp, men reformen kan vise seg å legge grunnlag for helt andre interesser - en statsmakt som vil intervenere i den biologiske, selvstyrte familien, eller kommersielle aktører med interesser som bryter med dagens familiestruktur.

Både barnekonvensjonen og barneloven forutsetter i dag at far som utgangspunkt er biologisk far og at mor er den som har født barnet. Med automatisk foreldreskap for ikke-biologisk forelder har Stortinget skapt et betydelig press på hvordan barneloven i fremtiden skal definere hvem som er barnets far og mor.

Kritikerne av felles ekteskapslov beskyldes for å ta opp dette poenget først nå, når lesbiske og senere homofile menn skal etablere automatisk foreldreskap. Hvorfor var ikke dette problem tidligere, ved adopsjon og assistert befruktning til heterofile?

Svaret er at det foreligger grunnleggende prinsipielle forskjeller mellom avgrensede unntak knyttet til sekundære løsninger når det ideelle ikke lar seg gjennomføre, kontra det å lovregulere automatisk foreldreskap til ikke-biologisk forelder som primærvalg. Stortinget har vedtatt et systematisk og regelmessig avvik fra det som til nå har vært gjeldende, uten oversikt over hvilket omfang dette vil få.

I stedet for å anklage kritikerne av felles ekteskapslov for å avvise automatisk foreldreskap til ikke-biologiske foreldre først når dette omfatter homofile og lesbiske, burde regjeringen være åpen på at den selv har erkjent at felles ekteskapslov innebærer noe helt nytt i forståelsen av farskap og foreldreskap: Den 28. mars 2008 oppnevnte nemlig Barne- og likestillingsdepartementet et utvalg ledet av Aslak Syse for å gjennomgå farskapsreglene i barneloven. Mandatet setter spørsmålstegn ved det biologiske farskapet og foreldreskapet. Dette er lovregler som ikke er spesielle for homofile, men som regulerer hvordan vi fastsetter farskap for hver eneste borger i Norge. Felles ekteskapslov endrer dermed rettsreglene ikke bare for en avgrenset og liten gruppe barn i homofile familier, men for hver eneste borger i Norge.

Reformens inspirasjon av kjønnsforskningen er et tema som har vært fraværende i debatten om felles ekteskapslov. Dette er et fagfelt som bygger på postmoderne, poststrukturalistiske ideer. En forståelse av at virkeligheten ikke er noe objektivt som man gjennom anerkjent vitenskapelig metode og forskning kan avdekke. I stedet beskrives virkeligheten med begreper som dekonstrueres og konstrueres med nytt innhold.

En del av debatten etter Stortingets vedtak i juni 2008 omhandler nettopp om den nye ekteskapsloven innebærer at det tradisjonelle ekteskapet nå åpnes for nye grupper, og således styrker sin stilling som samfunnsinstitusjon, eller om det finner sted en dekonstruksjon av ekteskapsbegrepet for å fylle det med nytt innhold.

Teoriene og begrepsforståelsen fra kjønnsforskningen som fagfelt er etter min vurdering ideologisk og politisk betinget, og lar seg ikke korrigere av erfaringsbasert forskning. En del av debatten etter Stortingets vedtak i juni omhandler nettopp om den nye ekteskapsloven innebærer at det tradisjonelle ekteskapet nå åpnes for nye grupper, og således styrker sin stilling som samfunnsinstitusjon, eller om det finner sted en dekonstruksjon av ekteskapsbegrepet for å fylle det med nytt innhold.

Virkeligheten erkjennes gjennom utviklingen av språket og begrepene, og kan formodentlig også skapes gjennom politisk dialog og maktkamp. Kjønnsforskningsprogrammet i regi av Norges forskningsråd presenterer seg slik: "programmet ønsker å støtte forskning som bidrar til å styrke og fornye forskningens samfunnskritiske potensial, og til å videreføre endringsambisjonen i kjønnsforskningen".

I boken "Kjønnsforskning" på Universitetsforlaget 2006 skriver Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen i forordet at "Et mulig fremtidsscenarium kan bestå i at menneskers universelle rettigheter representerer det sentrale organiserende system, samtidig med at kjønn er en smakssak".

Ikke på noe tidspunkt i prosessen frem til endelig vedtak av "felles ekteskapslov" ble det reist noen diskusjon om det teoretiske univers som reformen er et direkte produkt av. Når Stortinget deltar i en dekonstruksjon og nykonstruksjon av begreper som kjønn, ekteskap, foreldre og forplanting - så er ikke terskelen høy for å dekonstruere demokratibegrepet. Dette ser vi eksempler på i alle typer regimer, også fra nyliberalistisk hold. President George Bush benytter f.eks språket når han på en umerkelig måte legger inn frie markedskrefter som kriterium for demokrati på linje med ytringsfrihet og frie politiske valg, jf. uttalelse om at blokaden av Cuba oppheves når det innføres demokrati, dvs. ytringsfrihet, frie valg og fri markedsøkonomi. Bak slike grep ligger ikke tankens frie flukt og teoriutvikling, men knallharde kommersielle og politiske realiteter.

Ved å akseptere at språk og begreper omdefineres ved politiske vedtak, har regjeringen og Stortinget etter vår vurdering svekket samfunnets motstandskraft mot totalitære krefter. Denne måten å legge en postmoderne samfunnsforståelse til grunn for politiske vedtak innebærer en stor risiko for demokratiet.

Felles ekteskapslov har altså perspektiver langt utover en homopolitisk agenda. Det er et overgrep mot reformens kritikere å marginalisere dem som homofobe, religiøse fundamentalister. Reformen utfordrer samfunnets forståelse av slekt, familie, barn og foreldreskap og er et politisk uttrykk for en postmoderne og poststrukturalistisk ideologi ikledd termer som likestilling og antidiskriminering.

Med sitt angrep på den tradisjonelle biologiske familien kan reformen vise seg å tjene krefter som selv ikke driver med dekonstruksjon av sine politiske og kommersielle interesser og ambisjoner, men tvert i mot har en svært objektiv forståelse av disse.

Mandag 14. september 2009 er det Stortingsvalg. Felles ekteskapslov ryster det politiske landskapet, selv om medienes kommentatorer konsekvent unnlater å nevne denne reformen når de forklarer endringene på meningsmålingene. Folk flest forstår likevel at Senterpartiets reduserte oppslutning best forklares med at partiet har støttet en reform de lovet å være en garantist i mot i den rødgrønne regjeringen. Høyre har programfestet å styrke partnerskapsloven, men sikret flertall for en lov som avskaffer partnerskapet.

Felles ekteskapslov har ganske enkelt vært en motkultursak som mobiliserer folk på en måte vi ikke har sett i Norge siden de to EU-avstemningene i 1972 og 1994. Det er vanskelig å ta mediene på alvor når de ikke engang antyder at disse forholdene kan ha noe med de kraftige velgerbevegelsene å gjøre.

Reformens kritikere må være realister. Kun KrF og FrP slo vakt om dagens lovgivning ved behandlingen i Stortinget, men disse partiene står langt fra hverandre i mange andre viktige saker. Det er derfor vanskelig å se hvordan felles ekteskapslov skal kunne reverseres i neste stortingsperiode. Dette betyr ikke på noen måte at temaet er politisk tilbakelagt. Nye saker står i kø: Lokale handlingsplaner uten kunnskapsbasert forankring forsøkes solgt inn i alle norske kommuner. Kampen om faglig og pedagogisk innhold i skoler og barnehager er i full gang. Farskapsreglene i barneloven er under utredning.

En kristen erkjennelse vokser frem: Engasjement har verdi uavhengig av om argumentene vinner frem. Det gir mening å holde frem det som vi oppfatter som sant og rett, uansett. Mennesker har til alle tider båret Guds rikes virkeligheter i sitt indre, uavhengig av politiske regimer og kulturelle trender. Virkeligheter skapes ved Guds ord, utenfor menneskers makt til dekonstruksjon og nykonstruksjon:

Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der (Salme 33,9).

Så er dette anbefalt strategi inntil Jesus kommer igjen: Å kombinere brennende hjerter med kunnskapsbaserte resonnementer for nye politiske prosesser.

Jan Halvor Harsem, informasjonsansvarlig, Nordisk Nettverk for 

ekteskapet

Morten Dahle Andersen, rådgiver, Nordisk nettverk for ekteskapet

NORDISK NETTVERK FOR EKTESKAPET

Internett: www.bevarekteskapet.no

(Publisert 10.04.2009)

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 3000 23 13185. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold. Alle artiklene og foredragene står for forfatterens egen regning og redaktøren/redaksjonen for hjemmesiden hefter ikke ved alle synspunkter som fremkommer i artikler og foredrag som blir publisert.