Egil Sjaastad intervjuer førsteamanuensis Gunnar Johnstad om apostlene og deres formaninger.

Johnstad, du har gjennom mange år arbeidet med tekster skrevet av Herrens apostel Paulus. I samtaler med folk har du sikkert møtt spørsmålet: Jesus ja, men hva med Paulus? Noen ser ut til å ha svaret klart: Paulus var bare et menneske… I et debattprogram på TV sa Ebba Haslund noen sterke ord om at "paulinismen" måtte forlates til fordel for Jesu budskap. Hvordan vil du møte slike holdninger?

Vårt syn på apostlene og apostelordenes troverdighet og autoritet er et helt fundamentalt bibelsynsspørsmål og avgjørende for hva vi mener er forpliktende kristen tro og lære både i menigheten og i den enkelte kristnes liv. Vi må undervise og tale mer om hva som er den bibelske begrunnelse for at apostlene og deres ord står i en særstilling.

Samtidig skal vi huske at begrunnelsen for apostelordenes autoritet alltid vil være anfektbar, det kan ikke føres tvingende beviser for den. Til syvende og sist er dette bare tilgjengelig i tro, det er Ånden som gjør at apostlenes ord blir en personlig autoritet for oss.

Jesus utrustet apostlene med sin egen myndighet: "Den som hører dere, hører meg" (Luk 10,16). Det er apostlene som får løftet om at talsmannen, Den Hellige Ånd, skal "lære dem alle ting" og "minne" dem om alt det Jesus har sagt dem (Joh 14,26), og at han skal veilede dem "til hele sannheten" (Joh 16,13). Slik har apostlene en enestående læreautoritet. Og det er derfor gjennom apostlenes ord vi lærer sannheten å kjenne, sannheten om Jesus og de kristne frelsessannheter og sannheten om det kristne liv. Apostlene var ikke bare "de første kristne". De kommer ikke med privatmeninger, fremsatt på egne vegne. Men de har sin fullmakt fra Jesus selv og taler i hans navn og med hans autoritet – til oss. Vårt forhold til apostlenes ord er derfor vårt forhold til Jesus. Er vi ulydige mot eller tilsidesetter apostlenes forkynnelse, formaning og veiledning, er vi ulydige mot Herren selv.

Og Paulus er i denne sammenheng apostel på lik linje med de tolv. I innledningene til sine brev (for eksempel Rom 1,1 og 1 Kor 1,1) presenterer han seg som Jesu Kristi apostel. Han understreker med det at hans oppdragsgiver er Jesus. Som kalt og utsendt til å være apostel, "ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader" (Gal 1,1) har han en spesiell fullmakt til å opptre på Jesu vegne og slik representere Jesus selv. I Ef 3,2-5 karakteriserer Paulus sin gjerning som apostel som arbeidet til "husholder", det vil si en som er betrodd ansvaret for forvaltningen av en annens eiendom og formue. Gud har åpenbart "Kristi hemmelighet" for ham som en av de "hellige apostler" og gitt ham en spesiell innsikt i den (Ef 3,3-4).

I 1 Kor 2,6-13 understreker Paulus at det evangelium han forkynner, både hva angår dets innhold og dets utforming, er blitt til ved at Gud ved sin Ånd direkte har grepet inn og gitt ham det. Evangeliet er således ikke "oppfunnet" av Paulus, og hans forkynnelse av evangeliet er ikke et tilfeldig menneskes personlige "mening" om det. Der "er ikke menneskeverk", heller ikke har han "mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1,11-12). Ifølge Paulus er de kristne "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll" (Ef 2,20). Og i Ef 4,21 skriver Paulus ordrett gjengitt at de kristne "har hørt" Jesus og fått opplæring "i ham". Med disse påfallende formuleringene understrekes det at i og med den apostoliske undervisning hører de troende ikke bare om Jesus, men de hører ham selv, og de får i apostelordet opplæring, ikke bare om Jesus, men i ham, jf. Jesu ord som var sitert ovenfor: "Den som hører dere, hører meg".

Du lar altså "paulinismen" ha samme vekt som budskapet i evangeliene?

Opplagt! Slik har kirken tenkt helt fra begynnelsen!

Luther tar i et skrift fra 1522 opp forholdet mellom Jesus og Paulus.. Han legger følgende ord i Jesu munn: Paulus, min apostel, er mitt utvalgte redskap. Hvorfor har dere da ikke latt hans ord gjelde mer enn pavens og fedrenes (dvs. kirkefedrenes) ord? … Hvordan skal dere da kunne bestå (dvs. på dommens dag)?

Luthers poeng er å understreke Paulus’ autoritet, slik den bevitnes bl.a. på de stedene som jeg henviste til ovenfor. Den apostoliske tro og lære forplikter oss. Kirkefedrenes og pavens utsagn og læreavgjørelser skal prøves nettopp på apostlenes ord. Skal vi følge i Luthers fotspor, kan vi si det samme om biskopene, kirkemøter, bispemøter, lærenemda, ja, ville Luther sagt, også om Luther selv.

Luthersitatet treffer situasjonen innen kirken i dag godt. For apostlenes ord settes av mange frimodig til side. Andre og tidsriktige prinsipper har kommet inn og overprøver stadig vekk apostlenes lære. Prinsippet om ’Skriften alene’ undergraves. Apostlene betraktes ikke som forpliktende autoriteter, slik Jesus mente de skulle være. Da må vi spørre slik Luther spør. I stort alvor. For Kristus vil en gang spørre hvordan vi har forvaltet den apostoliske tro slik han selv ga den til sine utvalgte redskaper.

Noen problematiserer apostlenes ord med at vi langt fra følger dem likevel! Heller ikke de som skilter seg med betegnelsen bibeltro, gjør det. Hva svarer vi da?

Dette har jeg hørt ofte. For eksempel vises det til ordene i 2 Joh 10-11: Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger. Dette kan vi ikke praktisere i vår tid, sies det, med begrunnelsen: Det er jo ikke kristelig å være uhøflig og avvisende overfor andre mennesker.

Til dette må vi si: Teksten er forpliktende. Men den forplikter oss ikke til uhøflighet. Den konkrete situasjon som er referanserammen for formaningen i 2 Joh, er ganske sikkert gudstjenestlige samvær i en husmenighet. Og poenget er da at vi ikke på noen måte – verken finansielt eller fysisk, ved for eksempel å stille lokaliteter til disposisjon – skal støtte dem som utbrer falsk lære eller oppføre oss slik at vi legitimerer vranglæren. Budskapet fra apostelen Johannes i 2 Joh 10-11 er universelt og av blivende betydning i den forstand at det understreker viktigheten av å ta vranglæren alvorlig. Måten vi etterlever formaningen på, den ytre formen, vil kunne variere til ulike tider, men saken er vi absolutt forpliktet på.

Det samme kan sies om tids- og situasjonsbestemte bibelske uttrykksformer for kristen søskenkjærlighet som hellige kyss (2 Kor 13,12; 1 Tess 5,26) og fotvasking (Joh 13,1ff). Tekstene om dette er forpliktende for oss, som understrekning av søskenkjærlighetens betydning for det kristne fellesskap. Men vi ikke er bundet til de samme konkrete utformingene av søskenkjærlighet som i bibelsk tid. Det hellige kyss blant de Jesus-troende den gang tilkjennega at de levde i forsoningens og tilgivelsens sfære, og fortellingen om fotvaskingen understreket betydningen av å vise praktisk tjenersinn. Disse etiske prinsipper og motivene bak dem er bindende for oss, men de konkrete utslag er variable og kan og skal ikke uten videre overføres direkte til vår tid og situasjon, men det må foretas en kulturell overføring.

Det dreier seg i disse spørsmål om å ta Bibelen på alvor uten å havne i biblisisme.

Hva mener du med det?

Biblisisme er en måte å lese og bruke Bibelen på som ikke tar hensyn til sammenhengen eller omstendighetene rundt det som omhandles i teksten. Et par heller banale eksempler kan kanskje klargjøre hva jeg mener:

Paulus oppfordrer i 1 Tim 2,2 de kristne i Efesos å be for konger, og Peter oppfordrer sine lesere til å underordne seg keiseren (1 Pet 2,13). Men disse oppfordringene er ikke forpliktende bare for kristne som lever i et monarki, de gjelder selvsagt også i samfunn med andre konstitusjonelle styreformer. I republikker skal de kristne be for presidenten!

I Ef 5,18 advarer Paulus mot å drikke seg full. Denne advarselen gjelder ikke bare rusdrikk, men kan anvendes om alle former for stimuli som nedsetter eller ødelegger vårt sanseapparat og vår evne til å tenke og handle fornuftig. Derfor kan Ef 5,18 også brukes som bibelsk belegg mot bruk av narkotika. Et apostolisk bud kan altså få en større rekkevidde enn det opprinnelig hadde.

Gjelder dette bare bud og formaninger i Bibelen?

Nei, det samme kan og må sies om løftene i Bibelen. Også her finnes det en biblisistisk bruk, nemlig uten videre å regne med at alle de tallrike løftene i Bibelen (det skal være ca. 7.500 av dem!) er løfter til oss og synge som det heter i en søndagsskolesang: "Hvert løfte i Bibelen er mitt". Dette er misbruk av Guds ord. Mange av Guds løfter er enestående i den forstand at de er gitt til én konkret person eller en gruppe mennesker i deres spesielle situasjon. Slike løfter er da ’reservert’ for dem. De er ikke adressert til oss.

For å avgjøre om vi kan ta til oss et bibelsk løfte og anvende det på vår situasjon eller om vi må la det ’bli liggende’ i den tid og på det sted de opprinnelig ble gitt, må vi gi akt på sammenhengen og omstendighetene det befinner seg i. Og da vil vi se at det er mange løfter som er personlige engangsløfter, ikke generelle, tidløse løfter. Eksempelvis er Guds løfte til Josva i Josvabokens sjette kapittel gitt ham i en konkret situasjon: i forbindelse med erobringen av byen Jeriko. Det er ikke et løfte til enhver troende militær leder som skal erobre en by! Og mange løfter har innebygd en betingelse som må være til stede hvis vi skal kunne gripe det som et løfte til oss. Guds mangfoldige "Frykt ikke!" er for eksempel til israelittene i fangenskapet i Babylon (Jes 41,14; 43.1) ikke et løfte som gjelder mennesker med en livsstil i strid med Guds vilje.

Når det gjelder spørsmålet om å anvende både Bibelens løfter og Bibelens bud og formaninger på vår tid tale, kan vi tale om en analogi-slutning: Den som er i en analog, det vil si tilsvarende, situasjon som de første som fikk løftet eller formaningen, kan og skal ta ordet til seg. For Gud er den samme i dag. For å finne ut om en slik analog situasjon foreligger, må vi foreta en dobbel kontekstanalyse: Vi må analysere både der og da-situasjonen og her og nå-situasjonen. Sann bibeltroskap består i denne sammenheng i å anvende Bibelens ord på de situasjoner som de er ment for.

Ved bruk av denne analogi-metoden og denne doble kontekstanalysen vil vi måtte si at det er mange bibelske løfter og mange bud og formaninger som det vil være feil å overføre til og anvende på vår situasjon. Men det er også mange som vi ikke skal datostemple, de er universelle og gyldige for oss. Eksempelvis skal vi, når vi tror på Jesus, få ta til oss som vårt personlige løfte Guds løfte til David: "Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting" (Sal 23,1). For vi har et gudsforhold som tilsvarer det forholdet David og en troende israelitt hadde for 3000 år siden, det er et tidløst forhold. Og en kristen ungdom som står overfor en stor og kanskje vanskelig utfordring, kan ta til seg løftet om at Gud vil være nær med sin nåde og kraft, slik han ofte lovet israelittene da de var i krise (se for eksempel Jes 43,1-5). For slik er Gud – til alle tider og i alle situasjoner – mot dem som tar sin tilflukt til ham.

Noen kvinner i enkelte kristne bevegelser bruker hodeplagg på gudstjenester og møter fordi Paulus skrev om det (1.Kor 11:5). Er det en biblisistisk måte å lese Bibelen?

Noen grundig gjennomgang av denne teksten er det ikke plass for her. Men vi har å gjøre med et forhold hvor hodeplagget på den tiden signaliserte den underordningen som er Paulus’ poeng. Hodeplagget var et ytre tegn på et prinsipp som han både der i 1.Kor 11 og andre steder betoner. Prinsippet – kvinnens underordning – står fast. Når det gjelder det ytre tegnet står vi mer fritt – hvis det ikke klart signaliserer det samme som på Paulus’ tid.

Men noen kommer her med et "problematiseringsargument": Siden vi ikke bryr oss om hodeplaggteksten, skal vi heller ikke bry oss om den forskjellen mann/kvinne som Paulus skriver om i samme kapitlet? Dessuten skriver han i samme avsnitt: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen. For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud. (1Kor 11:11f) Motsier han ikke seg selv?

Nei. I de versene du der siterte, taler han om den gjensidige avhengigheten som er der fra skapelsen, – og som skal tas på alvor mellom mann og kvinne i menigheten. Men selve "hodeprinsippet" som vi finner i v3, kan og skal ikke undergraves av dette flotte avsnittet om gjensidig avhengighet. Vers 3 lyder: Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode. (1Kor 11:3)

Dette hodeprinsippet uttrykkes ved formuleringer som ikke kan settes tilside som ugyldige fordi de var sagt til dem – der og da! Her står vi overfor en teologisk begrunnelse som er sterk og tydelig. Verset gir uttrykk for et grunnforhold, et varig prinsipp. De versene du siterte, kan og skal forenes med denne "hodestrukturen". La oss snu på uttrykket os vi det slik: Kvinnen skal like lite sies å være mannens hode som Kristus kan sies å være Guds hode. Underordningen i hjem og menighet har sammenheng med dette "hodestrukturen".

Ordet hode i denne sammenhengen, - hva betyr det?

Begrepet har vært mye diskutert, og det kan være mangetydig. Men uansett kommer vi ikke forbi at når Paulus bruker ordet ’hode’ i billedlig (overført) betydning, siktes det til en autoritet eller myndighet som utøves, jf. Ef 1,22 hvor apostelen kaller Kristus "hodet over alle ting", jf. Kol 2,10 hvor Kristus omtales som "hode for alle makter og myndigheter".

Henvisningen i 1Kor 11:3 til Faderen og Sønnen ("Gud er Kristi hode") tydeliggjør at det ikke er tale om forskjell i "verdighet" eller "rang". Faderen er ikke "viktigere" enn Sønnen! De er jevnlike, men ulike i sitt innbyrdes forhold.

Mange kommer med Gal 3:28 i denne sammenhengen. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.

Igjen står vi overfor en biblisistisk bruk av Bibelen fra folk som ellers ofte avgrenser seg sterkt fra biblisismen! Ordet står i en sammenheng hvor det er tale om den rett på evangeliet og dets frihet som alle kategorier mennesker har! Gud vil at alle skal bli frelst – og at det skal skje ved tro uten lovgjerninger! Alle troende er likeverdige medlemmer av Guds menighet – uavhengig av kjønn, sosial status, kulturell bakgrunn, etnisk tilhørighet..

Men dette må vel være i strid med ordene om forskjeller mellom mann og kvinne i ekteskap og menighet?

Den som hevder det, hevder da at Paulus motsier seg selv. Det er ikke tilfellet. Det kan vi forvisse oss om ved å se hvordan han begrunner forskjellene. Noen hevder at han i tekster om en tjenestedeling tilpasser seg samtiden og at Gal 3:28 er hans egentlige grunnprinsipp. Men Gal 3:28 er ikke ment å oppheve ulikhetene mellom de forskjellige lemmene på Kristi legeme.

Men da er vi vel også forpliktet på å være for slaveriet?

Nei! Ofte hevdes det at skal vi holde fast ved det Bibelen sier om forholdet mellom mann og kvinne, så er vi forpliktet til også å holde fast ved slavetekstene som normative. Men dette er uholdbart konekvensmakeri! For i motsetning til forholdet mann/kvinne fremstiller Paulus ikke slaveriet som en ordning som har Guds befaling bak seg. Slaveriet er en menneskeskapt, ikke en gudvillet, god ordning. Derfor kan apostelen oppfordre den som er slave til å bli fri, hvis muligheten skulle by seg: Var du trell da du ble kalt? La det ikke bekymre deg! Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det (1 Kor 7,21).

Og i Filemons brev tar Paulus opp spørsmålet hvordan en slaveeier skal ta imot en rømt fange og oppfordrer slaveeieren til å la den bortrømte ikke lenger bare være som en slave for ham, men som en elsket kristen bror (v. 16). I dette ligger det en voldsom indre sprengkraft mot slaveriet.

Det Paulus gjør når det gjelder kristne slaver, er å formane dem til å leve et liv som vitner om deres Herre og frelser. Han formaner inn i en gitt situasjon, inn i de rådende samfunnsforhold, uten å legitimere disse.

1.Tim 2:11-14 er ikke akkurat politisk korrekte ord i dag?

Nei, det kan du gjerne si. Nå vises det ofte til at det er en spesiell konfliktsituasjon i menigheten i Efesos som gjør at Paulus formulerer seg som han gjør i disse versene. Det kan være riktig nok. Men når man ut fra dette trekker den konklusjon at dermed er vi ikke bundet av det apostelen gir formaninger om, er dette en kortslutning. En formaning kan nemlig utmerket godt være terminologisk og argumentasjonsmessig preget av at den er skrevet inn i en spesiell konkret situasjon uten at dette opphever formaningenes allmenngyldighet. Således kan Paulus’ formaninger i Pastoralbrevene til kvinnene om å leve som kristne i rammen av ekteskapet (1 Tim 2,15; 5,14; Tit 2,4-5) godt være foranlediget av - og la seg bedre forstå på bakgrunn av - en vranglære i menighetene om det skapte og Guds skaperordninger, med bl.a. nedvurdering av eller direkte forbud mot ekteskap og barnefødsel.

Men dette betyr selvsagt ikke at det Paulus fremholder som rett kristen lære om ekteskapet skulle være avgrenset til å gjelde de kristne i Efesos (1 Tim) og på Kreta (Titusbrevet) i den spesielle situasjon de befant seg i. Altså: Et påbud eller forbud i NT kan være foranlediget av og skrevet inn i en aktuell-konkret situasjon uten at det av den grunn mister sin prinsipielle og allmenngyldige bærekraft. Anvendt på teksten i 1 Tim 2,11-14 betyr dette at den noe påfallende ordlyd i v.11-12 kan skyldes tekstens polemiske funksjon. Men dette begrenser ikke gyldigheten av det anliggende Paulus her har. Så selv om han bruker noe andre ord, sier han i sak ikke noe annet om forholdet mellom mann og kvinne i 1 Tim 2,11-14 enn han gjør på andre steder i sine brev,. Og han begrunner – enten vi liker det eller ikke – forskjellen mann-kvinne i tidløse forhold (skapelse og forløsning). Dét kan eksegetisk vanskelig benektes.

Forbudet i 1 Tim 2,11-14 for kvinnen om å opptre som lærer i gudstjenestesamlingen er således både et prinsipielt, teologisk begrunnet forbud og en menighetsforskrift konkret relatert til den aktuelle situasjon som forelå i Efesosmenigheten da 1 Tim ble skrevet.

Dessuten: Når vi skal tolke og anvende disse versene, må vi selvsagt ikke gjøre det i strid med andre ord hvor likeverdet mellom mann og kvinne sterkt understrekes, og hvor kvinner opptrer i mange og ulike funksjoner i menigheten. Alt Guds ord om forholdet mellom mann og kvinne må trekkes inn. Gjør vi det, kan jeg ikke se det annerledes at Bibelen lærer både fullt likeverd og tjenestedeling mellom mann og kvinne i menigheten.

I en artikkel om disse spørsmålene skrev du engang om begrepet hus og Guds hus.

Ja, jeg mener vi hos Paulus finner en klar analogi mellom familien og Guds familie, menigheten. Språkbruken særlig i Pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) viser at apostelen ser menigheten som en "storfamilie" hvor det er mange ulike funksjoner, og hvor noen har en farsrolle med et særlig læreansvar. Formaningene i disse brevene fungerer som "husordninger" som viser "hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet" (1 Tim 3,15).

Er du altså enig med bibelskolelæreren Tove Rustan Skaar som i Utsyn tidligere i år bl.a begrunnet sin motstand mot kvinnelige prester med at noen er gitt en "farsfunksjon" i menigheten?

Ja. Jeg tror dette er et viktig poeng hos Paulus.

Jeg må forresten få si at noen av dem som har endret syn i spørsmålet om kvinnelig prestetjeneste, gir en overraskende svak begrunnelse. Således begrunnet biskop Odd Bondevik sin endring av standpunkt i dette spørsmålet i 1996 med at det Paulus skriver i 1 Tim 2,11-14, er et tidsavgrenset og lokalbestemt forbud, på linje med Paulus’ råd til Timoteus senere i 1 Tim: Drikk litt vin for din mage (5,23). Her sidestiller Bondevik et medisinsk råd med en ’tungt’ teologisk begrunnet formaning (apostelen viser i 2,11-14 både til skapelse og forløsning). Dette er en biblisistisk måte å bruke Bibelen på der man leser alle tekster på samme måte uten å gi akt på tekstenes ulike sammenhenger.

Men sier ikke Paulus at vi skal underordne oss hverandre? Da kan vel ikke kvinnens underordning være noe annet enn mannens underordning?

Det er gjerne Ef 5:21-23 som her brukes. Paulus skriver om den grunnholdning som skal rå i menigheten. Ja, han taler om en tjenerholdning som skal gjennomsyre både menighet og hjem. Hver enkelt av oss er forpliktet på denne tjenerholdningen.

Men når han så i hustavlen tiltaler de ulike gruppene, møter vi straks en asymmetri. (En hustavle er en tekst som handler om hvordan de ulike gruppene i et fellesskap skal forholde seg til hverandre. Mest kjent er Ef 5:21-6:9) Det særlige ord som sies til mannen, sies ikke til hustruen og vice versa. At f.eks foreldre skal underordne seg sine barn, ville vært utenkelig å uttrykke i en sammenheng der han gir råd om foreldres ansvar overfor barna. Barna skal være lydige mot foreldrene, ikke foreldrene mot barna. De skal derimot ta til seg et annet "ord".

Men dette undergraver selvsagt ikke den atmosfæren han vil de skal tilstrebe når han ber dem underordne seg hverandre. Hustavlen skal virkeliggjøres i kjærlighet uten at enkeltformaningene til den enkelte som tiltales, skal tømmes for sitt særlige innhold. Både konkretiseringen i formaningen til mannen - om selvutgivende kjærlighet i ekteskapet - og ordene til kvinnen om å underordne seg, hører med i det som skal forkynnes og læres i menigheten..

Jeg må tenke på Luthers ord etter at han hadde presentert hustavlen: Når hver sin lekse lære vil, da står det godt i huset til.

Nettopp. Luther fremholder at vi skal merke oss hvem som er adressater for formaningene om forholdet mellom mann og kvinne, og at hver enkelt skal ta til seg sitt Guds ord, ikke den andres: Kvinnene får sitt ord som de skal ta til seg, mennene sitt som de skal ta til seg.

Mye misbruk av mann-kvinne-tekstene skyldes at man – ikke minst mannen! – har lest den andres "brev" og brukt det mot den andre. Og mannens misbruk av disse tekstene har dessverre ført til mye undertrykkelse og fornedring av kvinner gjennom historien. Men misbruk opphever ikke rett bruk. Og nettopp en rett bruk av hustavletekstene er et godt middel mot kvinneundertrykkelse.

Innen kirken vil noe av debatten også gå på vår bekjennelse og dens holdning til Skriften. Kan du kort si oss noe om bekjennelsens skriftsyn?

La oss ta først et eksempel hvor bekjennelsen sier noe viktig om forholdet kirken og Bibelen. Den drøfter ordninger for gudstjenesteliv og kommer inn på søndagsfeiringen. For de som mener at det å holde søndagen i stedet for sabbaten er forordnet som noe nødvendig med kirkens autoritet, de tar feil. Skriften har selv avskaffet sabbaten, ikke kirken. For etter at evangeliet er åpenbart, kan en se bort fra alle de mosaiske seremoniene. (Den augsburgske bekjennelse (CA art. 28)

I samme artikkel finner vi uttrykket "evangeliets varige vilje". De skjer i forbindelse med aposteldekretet i Apg 15. De ba hedningekristne avholde seg fra blodmat. Hvem overholder dette nå?" spør bekjennelsen. "… ikke engang apostlene selv ville tynge samvittighetene med en slik trelldom, men ga dette forbudet for en tid for ikke å støte noen." Merk hvordan de av sammenhengen - og av den teologiske helhetsforståelsen - tolker og anvender ordet om blodmat. Det er absolutt konsistens i deres holdning.

Men, Johnstad, noen mener at bekjennelsen forplikter oss bare på evangeliet, ikke på loven. Og de henviser oss til artikkel 7 i Augustana.

Artikkel 7 sier at det til sann kristen enhet er nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene. Men her dreier det seg ikke om evangeliet i motsetning til lov og formaninger. Det dreier seg om evangeliets lære i motsetning til gudstjenestlige seremonier påbudt av mennesker – seremonier som kan være nyttige men som Bibelen ikke forplikter oss på. Evangeliets lære er her hele NTs budskap.

Hva med forholdet til GTs forordninger?

Vi skal som apostlene og reformatorene lese Skriften åpenbaringshistorisk. Da vil vi – som Luther sier – i Skriften selv se at juridiske lover og religiøse seremonier knyttet til tempeltjenesten er avskaffet. De tilhørte en fase av frelseshistorien som nå er forbi. De pekte fram mot den nye tiden med Jesus. Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk. (Heb 9:10)

I dag kommer vi ikke utenom homofilispørsmålet i en samtale om apostlenes autoritet. Er det ikke brutalt å forutsette at mennesker med homofil driftsorientering skal leve i sølibat?

Livet kan være komplisert for mange mennesker. Vi bør, som apostlene, sette formaningene til et hellig liv i renhet sammen med en understreking av "koinonia" – de helliges samfunn. NTs formaninger er ment å høre til i en menighetskontekst. Vi svikter dem som har det vanskelig, om vi bare forkynner Guds vilje uten å vise dem døren inn til menigheten og dens omsorgsfellesskap. Dette gjelder både dem som kjenner på følelser for samme kjønn og dem som f.eks har brutte relasjoner bak seg. Troende som sliter med livet, skal møtes av en utrakt hånd. Ikke for å få aksept for et liv i strid med Bibelen, men for å hjelpe trossøsken i troens strid. Dere er hverandres lemmer, sa apostelen flere ganger. Her er det aspekter både ved Bergprekenen og apostelformaningene som vi ikke har lagt nok vekt på i vår forkynnelse.

I dette omsorgsfellesskapet skal ordet om Jesus og tilgivelsen i ham være den store trøst og gledesgrunn. Men tilgivelsen forutsetter at vi erkjenner synden som synd og ikke forsvarer den.

Ekteskap eller samboerskap – hvilken kommentar har du til den problemstillingen?

Jeg har skrevet en lengre artikkel i boken "Kjærlighet i egoismens tid" hvor jeg også kommer inn på ekteskapets offentlighet. Vi er ikke forpliktet på Bibelens bryllupsskikker. Det kan vi fort bli enige om. Men ekteskapet som sådan er en offentlig sak. Vår tid privatiserer samlivsetikken og lar samlivet utfolde seg i strid med Guds skapervilje.

En kristen er derimot kalt til å leve etter den forutsetning at et samliv har en markert og offentligforpliktende begynnelse (ekteskapsinngåelse). De to som gifter seg, settes inn i en ny relasjon også til samfunnet omkring.

Hvordan opplever studentene dine på NLA din undervisning om apostlenes autoritet og deres formaninger – slik du her har undervist oss?

Utgangspunktet er ofte at studentene er nokså ’bevisstløse’ når det gjelder disse spørsmålene. De har ikke tenkt særlig grundig igjennom dem, og argumentasjonen for det ene eller andre er, i den grad den finnes, mye preget av ’synsing’ og følelser. Det synes ofte å være ’magefølelsen’ som avgjør om en vet seg forpliktet på bibelsk-etiske utsagn eller ikke. Men de er jo kommet til NLA for å lære! Og de er åpne – og i den grad jeg makter å formidle en glad, frimodig og livsnær bibeltroskap uten å være "biblisist", synes mange å finne glede og trygghet i at jeg understreker apostelordenes troverdighet og gyldighet.

Og om ikke alle deler mine synspunkter i ett og alt, er alle interesserte i å lære å bruke Bibelen på en måte som ikke er vilkårlig eller tilfeldig, men som er metodisk gjennomtenkt, særlig når det gjelder spørsmålet om hva i det etiske materiale i Bibelen som er forpliktende for oss i dag, og hva som ikke er det. Samtidig er studentene – og det er flott! – på vakt mot en form for bibeltroskap hvor dette ordet bare blir et faneord, en vimpel som en vifter med i tide – og kanskje særlig – i utide. Studentene vil ha ’ekte vare’, og det er stadig utfordring for meg som lærer å prøve å gi dem det.

(Artikkelen er første gang trykket i Fast Grunn.)