PRESTINNER I KIRKEN

Av C.S. Lewis (1948)

"Jeg ville likt meg uendelig mye bedre på ball," sa Caroline Bingley, "dersom de ble gjennomført på en annen måte ... Det ville vært mer fornuftig om konversering stod på dagsorden i stedet for dansing." "Jeg vil si: langt mer fornuftig," repliserte hennes bror, "men ikke på langt nær så mye et ball.[1] Vi blir fortalt at kvinnen tidde stille, men det kan også hevdes at Jane Austen ikke tillater mister Bingley å framføre sitt synspunkt med full styrke. Han skulle svart med en skjelning. På en måte er konversering mer fornuftig fordi den bare kan involvere fornuften, mens dansing ikke kan det. Men det er ingenting ufornuftig eller irrasjonelt ved å bruke andre evner enn vår fornuft. I visse tilfeller er det nettopp de som avviser å bruke andre evner som er irrasjonelle og ufornuftige. Den som forsøker å temme en hest ved å skrive et dikt eller avle et barn ved å lage rim, er meget irrasjonell, selv om det å dikte eller lage rim i seg selv er mer rasjonelle og fornuftsmessige aktiviteter enn dem som kreves for å oppnå disse ting. Det er ikke rasjonelt å være rasjonell, eller bare begrense seg til det rasjonelle, på feil sted. Det men­neske som vet dette er det mest rasjonelle.

Disse bemerkninger er ikke ment som et bidrag til kritikken av Pride and Prejudice. Jeg kom på dem da jeg hørte at Den engelske Kirke ble anbefalt å erklæ­re kvinner som skikket for prestetjeneste. Jeg er klar over at det er svært usannsynlig at våre myndigheter seriøst vil gå inn på et slikt forslag. Å ta et så revolu­sjonerende skritt på det nåværende tidspunkt; å kutte forbindelsen til vår kristne fortid og utvide kløften mellom oss og andre kirker ved å etablere et kvinne­lig presteskap i vår midte, ville være både lettsindig og uklokt. Og Den engelske Kirke ville blitt slitt i stykker gjennom prosessen. Mitt problem med forslaget er imidlertid av mer intellektuell art. Spørs­målet involverer nemlig dypere ting enn bare en ordningsmessig revolusjon.

Jeg har all respekt for dem som ønsker kvinner som prester. Jeg anser dem som oppriktige og from­me og fornuftige folk. Ja, jeg tror på en måte de er for fornuftige. Det er der min uenighet med dem ligner Bingleys uenighet med sin søster. Jeg er fristet til å si at den foreslåtte ordningen ville gjøre oss langt mer fornuftige "men ikke på langt nær så mye en kirke".

For ved første øyekast er all fornuft (i Caroline Bingleys forstand) på nyskapernes side. Vi mangler prester. Vi har oppdaget i profesjon etter profesjon at kvinner meget vel kan utføre alle slags ting som vi tidligere trodde bare menn kunne klare. Ingen blant dem som misliker forslaget hevder at kvinner i mindre grad enn menn kan utvise fromhet, nidkjær­het, lærdom og hva det ellers måtte være som kreves av en pastor. Hva er det da, bortsett fra fordommer unnfanget av tradisjoner, som forbyr oss å trekke veksler på de enorme reserver som kunne pøses inn i presteskapet dersom kvinner - her som i andre yrker - ble likestilt med menn? Mot denne strøm av sunn fornuft kan motstanderne (mange av dem kvinner) i første omgang ikke stille opp noe annet enn en udefinerbar motvilje, en følelse av ubehag som de selv har problemer med å analysere.

At denne reaksjonen ikke har sitt utspring i kvinneforakt, vitner historien etter mitt skjønn klart om. I middelalderen ble en bestemt kvinne æret så høyt at man med rette kunne anklage dem for å ha gjort den velsignede Jomfru til noe som lignet en "fjerde person i treenigheten". Men så langt jeg vet knyttet man overhodet aldri noen som helst stedfor­tredende eller forsonende betydning til hennes gjer­ning. Hele frelsen hviler imidlertid på den beslutning hun tok med ordene Ecce ancilla[2]. I ni måneder er hun på det aller mest intime forbundet med det evige Ord, og hun står ved foten av korset.[3] Men hun er fraværende under det siste måltid[4] og da Ånden kom på pinsedag.[5] Slik er det gjengitt i Skriften.

Man kan heller ikke avvise hele problemstillingen ved å si at lokale og tidsbestemte forhold henviste kvinnene til stillhet og privat liv. Det fantes kvinne­lige predikanter. En mann hadde fire døtre som alle profeterte, det vil si prekte.[6] Selv i Det gamle testa­mente fantes det profetinner. Profetinner, ikke prest­inner.

På dette punktet er det nærliggende for den fornuf­tige reformator å spørre hvorfor kvinnene ikke også kan gjøre resten av en prest sitt arbeid, når de først kan preke. Dette spørsmålet gjør meg enda mer urolig. Vi begynner å føle at det som virkelig skiller oss fra våre motstandere er at vi legger helt ulike ting i begrepet "prest". Jo mer de snakker (og med rette) om kvinnenes dyktighet innenfor administrasjon, om deres taktfullhet og medfølelse som rådgivere, om deres naturlige talent for besøksvirksomhet, jo mer føler vi at det sentrale blir glemt. For oss er en prest først og fremst en representant, en dobbel represen­tant: En som både representerer oss for Gud og Gud for oss. Det kan vi se med egne øyne når vi er i kirken. Noen ganger snur presten ryggen til oss og vender seg mot alteret - han taler til Gud for oss. Andre ganger er han vendt mot oss og taler til oss for Gud. Vi har ingen innvendinger mot at en kvinne gjør det første; hele problemet knytter seg til det sistnevnte. Men hvorfor? Hvorfor skulle ikke en kvinne kunne representere Gud på denne måten? Det er i alle fall ikke fordi hun nødvendigvis, eller sannsynligvis, skulle være mindre hellig eller barm­hjertig eller dummere enn en mann. I denne forstand kan hun være minst like "Gud-lik" som en mann; ja, en gitt kvinne langt mer enn en gitt mann. Årsaken til at hun ikke kan representere Gud på denne måten blir kan hende klarere om vi ser det fra den andre siden.

Sett at reformatoren slutter å si at en god kvinne kan være som Gud og begynner å si at Gud er som en god kvinne. Sett at han sier at vi like gjerne kan be "Moder Vår, du som er i himmelen" som vi i dag ber "Fader Vår". Sett at han sier at inkarnasjonen like gjerne kunne tatt en kvinnelig som en mannnlig form, og at den andre personen i treenigheten like gjerne kan kalles Datter som Sønn. Sett, endelig, at det mystiske ekteskap ble reversert, at kirken var brud­gommen og Kristus bruden. Alt dette er, slik jeg ser det, involvert i påstanden om at en kvinne kan representere Gud slik en prest gjør det.

Nå er det helt klart at vi hadde begitt oss inn i en annen religion dersom vi hadde gjennomført alle disse forutsetningene. Gudinner har selvsagt blitt tilbedt, og mange religioner har hatt prestinner. Men det er religioner som er ganske vesensforskjellige fra kristendommen.

Ser vi bort fra ubehaget, eller avskyen, mange kristne vil føle i forhold til tanken om å gjøre hele vårt teologiske språk mer feminint, vil den sunne fornuft spørre "hvorfor ikke? Siden Gud ikke er noe biologisk vesen og ikke har noe kjønn, hva kan det bety om vi sier Han eller Hun, Far eller Mor, Sønn eller Datter?"

Men kristne tror at Gud selv har lært oss hvordan vi skal tale om Ham. Å si at det ikke betyr noe er enten å si at alle de maskuline kategoriene ikke er inspirert, og følgelig har et rent menneskelig opphav; eller at de, selv om de er inspirert, er ganske tilfeldi­ge og ubetydelige. Det er helt uakseptabelt. Og skulle det aksepteres, ville det ikke være et argument for kristne kvinnelige prester, men et argument mot kristendommen som sådan. Synspunktet bygger også på en ganske grunn forståelse av hva billedbruk er. Uten å trekke inn religion vet vi fra vår poetiske erfaring at bilde og forståelse er knyttet nærmere sammen enn den sunne fornuft vanligvis innrømmer. Et barn som er blitt opplært til å be til en Moder i Himmelen vil ha et helt annet religiøst liv enn et kristent barn. Og slik bilde og forståelse er en orga­nisk enhet, slik er det etter kristen tenkning også med menneskets kropp og menneskets sjel.

Nytenkerne antyder i realiteten at kjønn er noe uvesentlig og irrelevant i forhold til det åndelige liv. Å si at menn og kvinner er like godt skikket til et bestemt yrke, er å si at deres kjønn er irrelevant så langt dette yrket angår. Innenfor den konteksten behandler vi begge som intetkjønn. Ettersom staten vokser og blir mer og mer som en bikube eller maurtue, trenger den stadig flere arbeidere som kan behandles som intetkjønn. Det er muligens uunngå­elig i våre sekulære liv. Men i våre kristenliv må vi vende tilbake til virkeligheten. Der er vi ikke homo­gene enheter, men ulike organer som utfyller hver­andre på et mystisk legeme.

En av forkjemperne for kvinnelige prester har hevdet at likheten mellom menn og kvinner er et kristent prinsipp.[7] Jeg husker ikke hvor i Skriften eller bekjennelsen eller hvor hos kirkefedrene dette står, men det er ikke poenget. Poenget er at "likhet" ikke betyr noe som helst for spørsmålet om kvinneli­ge prester såfremt det ikke betyr "det som kan ombyttes." Og den form for likhet som impliserer at de like kan ombyttes (som tall eller identiske maski­ner) er en juridisk fiksjon blant menneskene. Det kan være en nyttig juridisk fiksjon, men i kirken vender vi ryggen til fiksjonene. Et av målene med å skape kjønn var å symbolisere for oss de skjulte ting hos Gud. En av funksjonene med det menneskelige ekteskap er å gi uttrykk for foreningen mellom Kristus og kirken. Vi har ingen rett til å ta de leven­de, opprinnelige figurer som Gud har malt på natu­rens lerret, og flytte dem omkring som om de bare skulle være geometriske størrelser.

Dette er hva den sunne fornuft vil kalle "mystisk". Nettopp. Kirken hevder å være bærer av en åpenba­ring. Dersom den påstanden er falsk bør vi ikke innføre prestinner, men derimot avskaffe prester. Dersom påstanden er sann, skulle vi forvente å finne elementer i kirken som de ikke-troende vil kalle irrasjonelle og som de troende vil kalle overnaturlige. Det bør finnes elementer i kirken som vi ikke kan forstå helt til bunns. Disse elementene behøver ikke være mot fornuften, men de er samtidig ikke helt forståelige - slik for eksempel det faktum at vi har kjønn og fornuft ikke er helt forståelig på det natur­lige plan.

Og dette er hva det egentlig dreier seg om. Den engelske Kirke forblir kirke kun i den grad den bevarer sine uforståelige elementer. Dersom vi gir opp det, dersom vi kun beholder det som kan forsva­res med rimelighet og bekvemmelighet foran den opplyste fornufts skranke, da erstatter vi åpenbarin­gen med den Naturlige Religions gamle gjenferd.

Som mann finner jeg det smertelig å fastholde det privilegium - eller den byrde - som kristendommen legger på mitt kjønn. Jeg er pinlig klar over hvor utilstrekkelige de fleste av oss er, i vår faktiske og historiske individualitet, til å fylle den plass som er forberedt for oss. Men det er et gammelt ord i hæren at man hilser på uniformen, ikke på den som bærer den. Kun den som bærer den maskuline uniform kan (midlertidig, inntil Kristi gjenkomst) representere Herren for Kirken, for vi er alle - både hver for oss og som helhet - feminine for Ham. Vi menn har ofte vært dårlige prester. Det er fordi vi ikke er tilstrek­kelig maskuline. Det hjelper lite å bringe inn dem som ikke er maskuline i det hele tatt. En gitt mann kan være en meget dårlig ektemann; det hjelper ikke på situasjonen å bytte om rollene. Han kan være en svært dårlig mannlig partner på dansegulvet. Bote­middelet mot det er at menn burde være mer iherdige på danseskolene. Det hjelper ikke at ballsalen fra nå av skal overse forskjellen mellom kjønnene og behandle alle dansere som intetkjønn. Det ville selvsagt vært både fornuftig, sivilisert og opplyst, men igjen, "ikke på langt nær så mye et ball".

Og denne parallellen mellom kirken og ballet er ikke så tåpelig som noen skulle tro. Kirken burde være mer som et ball enn som en fabrikk eller et politisk parti. Eller, mer presist; fabrikken og partiet er i utkanten, kirken er i sentrum og ballet et sted midt i mellom. Fabrikken og det politiske partiet er kunstige konstruksjoner. I dem forholder vi oss ikke til mennesker i deres konkrete helhet; vi forholder oss bare til arbeidshender eller velgere. Jeg bruker selvsagt ikke "kunstig" i noen nedsettende betydning. Slike kunstverk er nødvendige, men fordi de er våre kunstverk er vi frie til å stokke, skrote og eksperi­mentere med dem som vi vil. Ballet derimot eksiste­rer for å stilisere noe som er naturlig og som angår det hele menneske, nemlig kurtise. Vi kan ikke endre og stokke fullt så mye. Med kirken er vi enda lenger inne, for der møter vi ikke det mannlige og det kvinnelige som blotte naturfenomener, men som levende og ærefrykt-inngytende skygger av en virkelighet fullstendig utenfor vår kontroll og fatteev­ne. Eller, rettere sagt; vi møter ikke den, men (som vi vil oppdage om vi begynner å klusse) den møter oss.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 3000 23 13185. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold. Alle artiklene og foredragene står for forfatterens egen regning og redaktøren/redaksjonen for hjemmesiden hefter ikke ved alle synspunkter som fremkommer i artikler og foredrag som blir publisert.