Holder motargumentene?

Om 1 Kor 11:2ff, Efes 5:21ff, 1 Kor 14:33ff og 1 Tim 2:8ff i lys av skapelse og syndefall.

Foredrag ved mann-kvinne-seminaret i Bergen den 19. mars 2004

Av Odd Sverre Hove

Innledning

Det er fire tekstavsnitt hos apostelen Paulus som skal stå i forkus for oppmerksomheten denne formiddagen:

1 Kor 11:2-16 kan vi passende kalle «kefaléavsnittet», fordi det sier at Kristus er hver manns «kefalé» (= hode), mens mannen er hustruens «kefalé».

Efes 5:21-33 kalles ofte «hustavlen til mann og hustru» (på grunn av den dobbeltadresserte formaningen til henholdsvis mann og kone).

1 Kor 14:33-40, er vel kjent under navnet «taleforbudet» (fordi det forbyr kvinner å tale i menighetsforsamlinger).

Og 1 Tim 2:8-15 er like vel kjent under navnet «læreforbudet» (fordi det forbyr kvinner å undervise, lære fra seg, i gudstjenester).

Målsettingen i formiddag er å studere disse avsnittene. Det reformatoriske skriftprinsippet må da være utgangspunktet. Trossannheter bare kan bevises med skriftbeviser. Og innenfor skriftbevisene skal Skrift fortolke Skrift.

Alle fire avsnitt står hos apostelen Paulus. I alle fire opptrer han på karakteristisk vis som Kristus-forankret, thora-utleggende rabbiner (lovlærer). Derfor er det relevant å undersøke apostelens argumentasjon ut fra thoraen (dvs ut fra skapelse og syndefall). Det er det første spørsmålet vi nå vil se nærmere på.

Alle fire avsnitt inneholder dessuten et tokjønnsteologisk budskap i en karakteristisk «kefalé-struktur» (= over- og underordningsstruktur). Slike strukturer kan illustreres med pyramidebilder. Kefalé-strukturene er det andre fokuseringspunktet vårt.

Men hovedspørsmålet er om hver enkelt av oss vil tilkjenne tekstene avgjørende argumentativ beviskraft. Det er dypest sett et bekjennelsespørsmål. Min egen erfaring er at jo bedre jeg forstår hva tekstene sier, jo sikrere forvisset føler jeg meg om at dette er bud Herren har gitt oss til vårt eget beste.

1) Mann og kvinne i Urhistorien (1 Mos 1-3)

a) Gudsbildet og tokjønnsdelingen (1 Mos 1:26-28)

Vi vender oss først til skapelsesberetningen og menneskets skapelse på sjette skapelsesdag (1 Mos 1). Der møter vi i v 26 en karakteristisk rådslagning som Gud holder med seg selv: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde ...» («.. naasæ adam betsalmenå ...») Etter rådslagningen følger i v 27 gjennomføringen: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, mannlig og kvinnelig skapte han dem.».

Budskapet om at menneskearten er skapt «i Guds bilde, etter Guds lignelse» er et antropologisk basisutsagn i Bibelen, også med henblikk på tokjønnsdelingen. «Bilde» heter på hebraisk «tselem». Det er fagspråk fra treskjærerfaget og brukes om både utskårne bilder og alle andre bilder, inkludert gudebilder. «Lignelse» heter på hebraisk «d'mut». Som verb betyr det «ligne på» og som substantivisk begrep betegner det likhet og samsvar, men ikke total identitet. De to ordene står ved siden av hverandre på en slik måte at de skal utfylle og forklare hverandre.

Hva det konkret betyr at menneskene er skapt i Guds bilde og lignelse er blitt mye debattert. For min del er jeg kommet frem til følgende: I skapelsesberetningen fremtrer Gud som en som taler, rådslår, beslutter, iverksetter og bedømmer. Alt dette er personvesen-egenskaper. Med slike personvesen-egenskaper tegnes Bibelens aller første gudsbilde. At menneskene er skapt i Guds bilde må da bety at mennesket er skapt etter dette samme basale bildet, dvs med personvesen-egenskaper som avspeiler Guds eget personvesen.

Teksten nevner deretter i v 27c tokjønnsdelingen. I umiddelbar forlengelse av gudsbilde-opplysningen lyder teksten slik: «til mann og kvinne skapte han dem». Eller litt mer presist: «mannlig og kvinnelig skapte han dem», «hannkjønn og hunnkjønn skapte han dem», «maskulinum og femininum skapte han dem». Begge kjønn er altså uttrykkelig skapt i Guds bilde og står i så måte likestilt. Det er en kjønns-antropologisk grunnlov i Bibelen.

Maskulinitetsbegrepet heter på hebraisk «zacar». Det antas å komme fra et et assyrisk ord med grunnbetydningen «stikke» og betegner på hebraisk maskulin kjønnsidentiteten. Femininitetsbegrepet heter på hebraisk «n'qevah». Det er avledet av et verb som betyr «gjennomborre». Det betegner kvinnelig, feminin kjønnsidentitet.

Tokjønnsdelingen innebærer deretter i v 28a at Gud velsigner ekteskapet mellom mann og hustru. Gud delegerer i et eget bud til det seksuelle samlivet deres skaperkrefter til å skape barn og fylle opp jorden.

I en sum sier da skapelsesberetningen at Gud skapte menneskene etter mønster av sitt eget personvesen i form av to likeverdige, men ikke identiske, kjønnsvesener.

b) Mannens og kvinnens skapelsesformål (1 Mos 2)

I Paradisberetningen (1 Mos 2:4ff) utdypes og differensieres bildet av det mannlige menneskets maskulinitet og det kvinnelige menneskets femininitet. Allerede i 2:7 står det et nytt antropologisk basisutsagn: «Gud Herren formet mennesket («adam» = mannen, det mannlige mennesket) av jordens støv («.. afar min haadamah» ..) og blåste livsånde («nisjmat khajim») i nesen hans, så han ble til en levende sjel («lenefesj khajah»).» Her er det hebraiske ordspillet mellom «adam» (= mennesket) og «adamah» (= jord) en viktig karakteristikk av menneskets fysiske natur. Vi mennesker er av jordstoff. Vi er støv. Samtidig står skapelsen i Guds bilde fremdeles fast. Til sammen fremhever Bibelens skapelsesteologi både menneskets høyhet og ringhet, på samme måte som i Salme 8:4-6: «Når jeg ser din himmel .. hva er da et menneske .. (men samtidig:) Lite ringere enn Gud gjorde du ham, med ære og herlighet kronte du ham ...».

Utdypingen av beretningen om skapelsen av de to kjønnene begynner i 2:15. Der møter vi først det mannlige menneskets første skapelsesformål: «Gud Herren ... satte ham i Edens have til å dyrke og vokte hagen». Jorddyrking, jordkultur er altså mannens første skapelsesformål. Men dernest tildeles han ytterligere to oppdrag. I v 16f åpenbarer Gud mannen et bud som han skal holde og vokte over. Det er en rabbiner-oppgave, eller en presteoppgave. Derfor sier gammel kristen læretradisjon at Gud gjorde Adam til prest. I v 19f delegerer Gud til mannen navnegivningsretten over alle de skapte dyrene. «Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha.» Navnegivningsretten impliserer ifølge gammel tolkingstradisjon overhøyhet.

Dernest vender Paradisberetnjingen oppmerksomheten mot skapelsen av det kvinnelige mennesket. Det begynner i v 18 med en ny rådslagning som Gud holder med seg selv. Der stiller Gud følgende diagnose: «Det er ikke godt for mannen å være alene («lebadå»). Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans likeverdige motsvarighet («ezer cenegdå»). Etter navnegivningen i v 20 oppdager mannen selv det samme. Han fant ingen «ezer cenegdå».

Dette uttrykket er det vanskelig å oversette. «Ezer» betyr «hjelper». «Ce» betyr «likesom». «Neged» betyr «likeoverfor», «ansikt til ansikt», «motstående», «det som står oppreist like foran». Sammensetningsuttrykket skildrer altså det kvinnelige menneste som en medhjelper som er mannens likeverdige motsvarighet, eller ganske enkelt: «en hjelper som svarer til ham». Dette er altså det kvinnelige menneskets første skapelsesformål. Gud skapte henne for menneskefellesskapets skyld, til bekjempelse av ensomhet gjennom personvesen-samsvar med mannen, og til å være medhjelp.

Adams gjenkjennelse av Eva kommer til uttryk i det glade velkomstordet i v 23: «Denne gangen er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Adams overhøyhet kommer til uttrykk i navnegivningsretten (2:23b): «Hun skal kalles «mann-inne» for av mannen er hun tatt.» Kanskje var det også i kraft av førstefødselsretten Adam forutsatte det samme. (Førstefødselsretten i Bibelen er ellers særlig kjent fra beretningen om de to tvillingene Jakob og Esau 1 Mos 25:27ff).

På den andre siden fremgår Evas forrett på Adam av det ekteskapsteologiske basisutsagnet i v 24: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru og de to skal være ett kjød.»

I en sum differensierer Paradisfortellingen bildet av de to kjønn med hensyn til skapelsesformål, dvs funksjonsforskjeller. Mannen skapes til å være jorddyrker, prest og overhode. Kvinnen skapes for menneskefellesskapets skyld, som mannens medhjelp og med forrett på mannen fremfor mannens foreldre. Men gudsbildet, den basale personvesen-enheten med Gud, står mann og kvinne fremdeles sammen om.

c) Mann og kvinne i syndefallsperspektiv (1 Mos 3)

Det er tett språklig og litterær sammenheng mellom Paradisberetningen i 1 Mos 2 og Syndefallsberetningen i 1 Mos 3. Sentralt står forbudet mot å spise av «treet til kunnskap om godt og ondt» (2:16f). Som prest ble det Adams oppgave å undervise Eva om budet etter at hun var skapt.

I Syndefallsberetningens fristelses-del er der forholdsvis tydelige kjønns-spesifikke forskjeller mellom mann og kvinne i fristelsesprosessen. Mange har lagt merke til at Eva i 3:3 refererer ordlyden i Guds bud unøyaktig. Budet inneholdt i 2:16 bare et spiseforbud, men Eva refererte også et berøringsforbud. Det kan tyde på at Adam gjorde slurvete prestetjeneste da han lærte Eva budet. Dessuten skjer det i 3:6a en hel forføringsprosess før Eva til slutt kapitulerer for fristelsen. For Adams del er det derimot tilstrekkelig at Eva gir ham av frukten, så kapitulerer han straks (3:6b). Åpenbart skulle Eva med sann femininitet ha spurt Adam til råds før hun åt av frukten. Og Adam skulle med sann maskulinitet ha satt lojaliteten mot budet over lojaliteten mot Eva. Slik skulle de gjensidig ha forsterket hverandres lojalitet mot Gud.

I Syndefallsberetningens forhørs-del er tokjønns-teololgien enda tydeligere. Når Gud kommer vandrende i hagen om kvelden, er det Adam Gud roper på, men på en slik måte at han roper på begge (3:9). Det impliserer Adams overhøyhet. Men i tilståelsen opptrer deretter Adam på en langt ynkeligere måte enn Eva. Adam skylder både på Eva og på Gud selv, sitat: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet og jeg åt» (3:12). Til sammenligning tilstår Eva helt forbeholdsløst: «Slangen dåret meg, og jeg åt» (3:13b). Som biskop Børre Knudsen har påpekt: «I syndefallet mistet Adam mandigheten sin, mens Eva mistet et mannfolk.»

I Syndefallsberetningens domsord taler Gud tokjønns-spesifikt på en svært poengtert måte. Når det gjelder Eva (3:16) retter Gud domsordet spesifikt til det som er Evas skapelsesformål: Menneskefellesskapet og medhjelp-funksjonen: Møye i svangerskapet, smerte under fødsler og mannens råderett. Når det gjelder Adam (3:17-19), virker tonen i Guds domsord skarpere, men Gud retter også her domsordet spesifikt mot det som er Adams skapelsesformål: Jorddyrkingen, presteoppgaven og råderetten over skaperverket. Sitat: ««Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»

I Syndefallsberetningens domsord til slangen dukker for første gang i Bibelen soteriologien, Guds frelsesplan, opp. Der er det et feminint motiv som er tydelig kjønns-spesifikt. I 3:15 sier Gud til slangen. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt (særa = sæd, avkom, ætt). Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» Her tildeles Eva en særegen funksjonsforrang med henblikk på ætt og avkom, og den skal i Eva-ætligen Jesus Kristus til og med får frelseshistorisk fundamentalbetydning. Noe lignende møter vi i det nye navnet Adam deretter gir sin hustru i 3:20: «Adam kalte sin hustru Eva (Khavva = Liv), for hun ble mor til alt liv» (ki hi hajtah em cål-khai).

Oppsummering: Syndefallsberetningen stadfester de kjønns-spesifikke funksjonsforskjellene mellom mann og kvinne og spisser dem til endog like inn i soteriologien, men uten å oppheve den basale personvesen-enheten de to kjønn er skapt med.

d) Kefalé-strukturene i Urhistorien

Det greske ordet «kefalée» betyr «hode» og brukes i Bibelen ofte om overordnings- og underordningsforhold (sml engelsk: «head-master» = «overlærer»). Et kjent eksempel på en verdslig romersk kefalée-struktur (eller: autoritetspyramide) står å lese i den romerske høvedsmannens ord til Jesus i Mt 8:5ff (= Luk 7:1ff): «... For jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! så gjør han det.»

I Skapelsesberetningen møter vi to gudgitte kefalé-strukturer. (1) Gud selv er begge kjønns kefalée. Mann og kvinne er Gud underordnet. (2) Dernest gjør Gud gjennom kulturoppdraget mann og kvinne til kefalée over resten av skaperverket.

I Paradisberetningen møter vi tre kefalé-strukturer: (1) Gud er fremdeles Adams kefalée. (2) Adam er gjennom navnegivningsretten skaperverkets «kefalée». Og (3) Adam er dessuten i kraft av navnegivningsretten, førstefødselsretten og bud-forvaltningen Evas «kefalée», samtidig som Eva har forrett på mannen sin fremfor foreldrene hans.

I Syndefallsberetningen møter vi også kefalée-strukturer. (1) Gud er fremdeles Adams og Evas kefalée. (2) Adam er åkerjordens kefalée og Evas kefalée, men samtidig er personfellesskapet og barnefødingen Evas særegne fortrinn. Og (3) Evas ætling (= Jesus Kristus) skal en dag bli kefalée ved å nedkjempe slangen og ved å dø.

SUM: Alle kefalée-strukturene topper seg i Guds egen overhøyhet. Derfor er all annen kefalée-status en avledet status som ikke gir rett til å krenke Guds overordnede stilling.

2) Rabbi Paulus som Thora-utlegger

Etter denne skissen av Urhistoriens gammeltestamentlige tokjønns-teologi vender vi oss så til de fire tekstene hos apostelen Paulus som står i fokus i formiddag. Vi skal nå se spesielt på de sidene ved de fire tekstene som har tråder tilbake til Urhistorien i GT og som dermed avspeiler hvordan Paulus opptrer som rabbi, som GT-utleggende, Kristus-troende, rabbi.

a) Kefalée-prinsippet hos Gud og mennesker (1 Kor 11:2-16)

Vi ser da først på den av de fire tekstene som kanskje er vanskeligst å tolke, kefalée-teksten i 1 Kor 11, der Paulus (som god rabbiner!) begynner med å rose korintierne (v 2) for lojalitet mot «mine overleveringer».

Avsnittet kalles ofte «slør-påbudet». Det er ordet «exousia» i v 10 og «peribólaion» i v 15 som i tilfelle kan peke i retning av et slør. Men det kan diskuteres «peribólaion» virkelig betyr et slør, eller et sjal over hodet, eller en kappeflik over hodet. Og «exousia» betyr åpenbart «myndighet»,«myndighetstegn», «undergivelsestegn» og sier ikke noe spesielt om at dette fysisk skal være et slør på kvinners hode mens de ber eller taler profetisk i menighetsforsamlingene.

Ved å kalle avsnittet «kefalée-avsnittet» har jeg varslet at jeg mener det er noe annet som er avsnittets hovedsak: Bibelens gudgitte kefalée-struktur. Hovedsaken, avsnittets prinsipputsagn, står i v 3, sitat: «Jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode.»

I evangelikal debatt vakte det amerikanske ekteparet Mikkelsen for et tiår siden oppsikt ved å hevdet at ordet «kefalée» i sekulærgresk ikke trenger å bety «hode» i betydninger «overordnet myndighet». I stedet kan det bety «opphav» eller «kilde». (I tillegg til at det naturligvis betyr fysisk hode.) Ekteparet Mikkelsen utløste den såkalte «leksikondebatten», der først og fremst Wayne Grudem gjendrev ekteparets oppfatning ved å gjennomgå over 2.600 kefalée-steder i oldtidsgresk. Betydningen «overordnet myndighet» står derfor i 11:3 igjen som eneste naturlige betydning av ordet «kefalée». Dermed fremtrer v 3 som en slående analogi til de avgjørende kefalée-strukturene vi alt har sett i Urhistorien i GT: (a) Kristus er hver manns kefalée. (b) Mannen er sin hustrus kefalée. Og (c) Gud er Kristi kefalée.

En konsekvens av v 3 er at det rår et over- og underordningsforhold mellom Faderen og Sønnen innenfor Treenigheten. Det bekrefter Jesus i flere av treenighetsutsagnene i Johannesevangeliet. Og apostelen Paulus poengterer Kristi frivillige eskatologiske underordning under Faderen i 1 Kor 15:28. Faderen og Sønnen er av samme vesen, men Sønnen underordner seg funksjonelt under Faderen. Prinsipielt må vi derfor gjøre forskjell på vesen og funksjon. Av vesen er sjefen på jobben et vanlig menneske slik som jeg. Men av funksjon er han sjefen min, som jeg følgelig må underordne meg.

På samme måte må vi da tenke om mann og kvinne. De er av samme personvesen og motsvarer hverandre gjensidig. Men det er i Bibelen samtidig en funksjonell over- og underordning mellom dem. Vesensenhet og funksjonsforskjeller er to forskjellige ting. Og derfor trekker vi gale slutninger av teksten om vi sier at underordning er det samme som mindreverd. Det er det ikke. For Kristus er som kjent ikke mindre verd enn Faderen. Overordning betyr heller ikke tyranniseringsrett. For Faderen tyranniserer ikke Sønnen.

I v 4-6 anvender apostelen kefalée-prinsippet i v 3 på de fysiske hodebekledningsskikkene i sin egen samtid. Det hersker adskillig tvil om hva disse hodebekledningsskikkene gikk ut på. Apostelen påberoper seg skikkene separat for hvert kjønn. I v 4 handler det om hvordan det å opptre i strid med datidens mannfolk-skikker skaper skam hos menn. I v 5-6 handler det om hvordan det å opptre i strid med kvinneskikkene skaper tilsvarende skam hos kvinner. Trass i at vi ikke helt forstår hva skikkene faktisk gikk ut på, kan vi forstå selve argumentet: Respekter kjønnsforskellene, slik vi respekterer dem i valg av kjønnsforskjellige klednings-skikker.

I v 7 begrunnes hodebekledningsskikken for menn skapelsesteologisk og i v 10 kommer det et motsvarende bud til kvinner. Mellom de to budene får vi (i v 8 og 9) apostelens begrunnelse i GTs Urhistorie. Det er to viktige vers. Sitat v 8: «For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen». Det er en påminnelse om 1 Mos 2:21 som sier at Eva ble skapt av Adams ribben. Evas opphav-forklaring har altså kefalée-teologisk bærekraft. Sitat v 9: «Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.» Det er en påminnelse om 1 Mos 2:18 som handler om Adams ensomhet og Evas status som medhjelp og motsvarighet. Også dette påberopes som et kefalée-teologisk beviskraftig argument.

Om mannen står det i v 7 at han er «eikoon kai doxa theou», Guds bilde og «ære/herlighet». Apostelen mener nok ikke å benekte at også kvinnen er skapt i Guds bilde. Meningen er sikkert bare å nevne gudsbildet underveis frem mot begrepet «doxa». Det er Bibelens navn på den herlighetsglansen som omgir Gud. Men her betegner det antagelig mannens «ære», dvs noe i retning av et paralellbegrep til begrepet «kefalée». I det motsvarende utsagnet om kvinnen i v 7c karakteriseres hun som «mannens doxa», «mannens ære». I lys av GT-bevisene i v 8 og 9 betyr det antagelig at Evas livsoppgave er å ære Gud ved å ære mannen sin.

I v 11-12 introduserer apostelen en avgrensning, som antagelig skal avverge misforståelser etter det foregående versene. Apostelens prinsipp-utsagn står i v 11 og skriftbeviset fra Urhistorien følger i v 12. Her er det mannens og kvinnens gjensidige likeverdighet som betones. Sitat v 11: «Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen.» Den forutgående kefalée-strukturen er altså hundre prosent betinget av å høre inn under Herrens egen overhøyhet, Herrens egen kefalée-status. I skriftbeviset i v 12 viser Paulus både til Evas skapelse av Adams ribben (1 Mos 2:21) og til det motsvarende prinsippet som sier at Eva er mor til alt liv (1 Mos 3:20). Med apostelens egne ord: «For likesom kvinnen er av mannen, så er oigså mannen av kvinnen.»

Når det gjelder de avsluttende versene (v 12-16) er jeg tilbøyelig til å tro at apostelen appellerer til menneskenes naturlige erkjennelse av kjønns-forskjellenes betydning både i spørsmålet om hodekledning og hårlengde.

Oppsummering: Paulus forkynner mannens overordning og hustruens underordning som både refleks av og vitnesbyrd om Faderens overordning og Sønnens underordning innenfor Treenigheten, og beviser denne kefalée-strukturen ut fra Urhistorien. Samtidig betoner han ektefellenes sideordnede gjensidighet i underordningen under Sønnen og Faderen, og beviser også det ut fra Urhistorien.

b) Kefalée-prinsippet i ekteskap og kirke (Efes 5:21-33)

Også Efeserbrevs-hustavlen til mann og hustru, Efes 5:21ff (_ Kol 3:18-19), har all vekt på kefalée-strukturens prinsipp. Vi vender oss nå til det avsnittet, og fokuserer igjen særlig på forbindelseslinjene til Urhistorien og kefalée-prinsippet.

V 21 er et oppsummeringsvers etter alle formaningene om kristen livsferd i avsnittet foran og samtidig et innlednings- og overskrift-vers til de kommende hustavleavsnittene til ektefeller i kap 5 og til henholdsvis barn og tjenere i kap 6. Sitat: «Underordne dere under hverandre i Kristi frykt». Hovedverbet er her «underordne», på gresk «hypo-tassesthai». Det er satt sammen av prefikset «hypo» som betyr «under» og verbet «tassein» som betyr «plassere», «posisjonere», «ordne». Sammensetningsordet betyr derfor nettopp «underordne», «posisjonere inn under». Og ordet er her uttrykkelig brukt om det motsatte av å være «kefalée», «hode«, «overordnet». Dermed er det selve innledningsverset som skisserer avsnittets første kefalée-struktur: Mann og kvinne skal i gjensidighet stille seg inn under «Kristi frykt» på en slik måte at de underordner seg hverandre. Kristus er basalt sett hode, og i forhold til ham skal begge kjønn forholde seg til hverandre som til Herren selv.

Dernest følger det to avsnitt som er karakteristisk tokjønns-spesifikke. Det ene retter en formaninge til hustruer i ekteskap (v 22-24). Det andre retter en formaning til ektemenn i ekteskap (v 25-30). Den gamle hustavlepedagogikken sier så at hvert kjønn skal nøye seg med å høre på sin egen formaning, og så å si lukke øret for den andre partens formaning. (Luther: «Når hver sitt gudsord lære vil/ da står det bra i huset til.»).

I formaningen til hustruene (v 22-24) er det to analoge kefalée-strukturer som skisseres. (1) Hustruene skal underordne seg under sine egne ektemenn og anerkjenne dem som kefalée, overordnede. I v 33b opptrer det et parallellbegrep til underordningsbegrepet. Hustruer skal ha «ærefrykt» (fobos) for ektemannen sin. (2) Kristus er menighetens kefalée, menigheten skal underordne seg under ham. Det er et uttrykkelig poeng at det er meninghetens underordning som er forbilde for hustruens underordning.

I formaningen til ektemennene (v 25-30) er det med alt mulig ettertrykk ikke verb av typen «hersk» eller «vær overordnet over» som er hovedverb. Men det er budet om å «elske». Hustruer trenger åpenbart ikke å bli formant om å elske, men det trenger åpenbart ektemenn. Også her møter vi de samme to kefalée-strukturene: (1) Mannen skal som hustruens hode elske henne. (2) På samme måten har Kristus som menighetens hode elsket menigheten, endog i den grad at han «gav seg selv for henne» (v 25). Det siste er uttrykkelig forbilde for det første. Derfor sier formaningen i sak at sann maskulinitet består i å gi seg selv for sin hustru. Apostelen utdyper faktisk Kristi maskuline forbilde for ektemenn med en hel ekklesiologi med både dåpsteologi og helliggjørelsesteologi (v 26-30), der han flere ganger gjentar at forbildets anvendelsesområde hele tiden er ektemenns plikt til å elske hustruene sine.

I v 31 kommer så avsnittets skriftbevis fra Urhistorien. Det er et sitat av det ekteskapsteologiske basisutsagnet i 1 Mos 2:24 om at mannen skal forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru idet de to er ett kjød. Kanskje er dette sitatet ment som «pars pro toto», som henvisning til alt vi nettopp studerte i Urhistorien. Eller kanskje er det meningen å bare vise til akkurat det ekteskapsteologiske basisutsagnet. I så fall er grunnen til at ektemenn skal «elske» hustruen sin at Gud i Urhistorien gav alle hustruer både fortrinnsrett på ektemannen fremfor mannens foreldre og dertil dyp enhet med ham i personvesen («ett kjød»).

I v 32-33 beskrives begge kefalée-relasjonene, både Kristi relasjon til menigheten og mannens relasjon til hustruen, med det karakteristiske bibelske mysterie-begrepet, «et stort mysterium». Tradisjonelt blir dette begrepet forstått omfattende. Det betegner samtidig både en offentlig kjent hemmelighet, og likevel et forutsatt uutgrunnelig mysterium. Kefalée-strukturen mellom mann og hustru er altså også en slik omfattende uutgrunnelig totalitet av dyp gjensidig person-enhet og samtidig over- og underordning.

Oppsummering: Begge ektefeller innordnes i en kefalée-struktur der ærefrykt for Kristus som hode er grunnnormen. Dernest formanes hustruer om å underordne seg ektemannen og ektemennene om å elske hustruen. Det skjer i to avsnitt som er kaqrakteristisk adskilt ved hver sin adressat. Men begge avsnittene fremholder kefalée-strukturen mellom Kristus og kirken som forbilde for kefalée-strukturen mellom mann og hustru. Urhistorien leverer nok en gang skriftbeviset.

c) Kefalée-prinsippet i menighetens forkynnelse (1 Kor 14:33-40)

Vi kommer så til det såkalte taleforbudet i 1 Kor 14:33ff. Her er det både tektsvitenskapelige problemstillinger om til dels omfattende eksegetiske problemstillinger som kunne fortjene adskillig oppmerksomhet. Men for min del går jeg nå ikke særlig nøye inn på alt dette. I stedet avgrenser jeg meg igjen til det urhistorie-relevante og kefalé-teologisk relevante.

Dette avsnittets hovedbudskap står i v 34-35: Kvinner skal «tie i menighetsforsamlingene» («sigátoosin en tais ekklesíais»). Det «tillates dem ikke å tale» («ou gar epitrepetai avtais lalein»). Men i stedet skal de «underordne seg slik som også loven (= Thoraen) sier» («allá hypotassésthosan, kathòos kái ho nómos légei»). Her er det tre verber som opptre i sideordningsforhold. Åpenbart skal alle tre kaste gjensidig lys over hverandre. Det er verbene «tie», «tale» og «underordne seg». Ergo hører alle de tre verbene inn under den samlede kefalée-strukturen vi nå gang på gang har observert i tekstene. Dessuten påberoper apostelen seg uttrykkelig skriftbevis i «loven», «ho nomos», dvs Thoraen. Og det vil igjen si: I Urhistorien.

Apostelen impliserer da med andre ord her at det er Urhistorien som egentlig sier at kvinner skal tie og ikke tale, men uncderordne seg i menighetsforsamlingen («en ekklesia»). Taleforbudet er for Paulus skapelsesteologi og syndefallsteologi. Og det er uttrykk for kefalée-teologi av det slaget som begynner i Den treenige Guds indre-trinitariske og ekklesiologiske kefalée-struktur. Samme struktur skal gies analog anvendelse også i de mann-kvinne-relasjonene som har med tale og taushet i menighgetsforsamlingene å gjøre. Ikke bare i ekteskapet, men også i menigheten er mannen kvinnens hode. Mannen kan tale. Kvinnen skal underordne seg, og ikke tale, men tie. Underordningen impliserer at hustruen i stedet kan stille spørsmålene sine til mannen hjemme. Det skal være forskjell på en maskulin og en feminin funksjons, en farsoppgave og en morsoppgave, i menighetsforsamlingene.

I v 36-37 imøtegår apostelen korintiske motforestillinger med ytterligere kefalée-argumentasjon. Kefalée-status kommer også til uttrykk i måten Guds ord utgår på: «Var det fra dere Guds ord utgikk?» Antagelig er dette en appell til taleforbudets apostoliske autoritet. Avslutningsvis i v 37 møter vi den mye debatterte appellen til «Herrens bud» («Kyríou estìn entolée»). Det handler åpenbart om Herren Jesus. Meningen kan være at Jesus har gitt taleforbudet som et eget bud (som i tilfelle bare er referert her). Men meningen kan også være at det egentlig er Jesus som taler i Urhistorien og at det (som også v 34c sier) er derfra taleforbudet dypest sett stammer. For i Urhistorien satte Herren Adam til å være rabbi og prest.

Oppsummering: Også taleforbudet for kvinner i menighetsforsamlingene fremtrer som et kefalé-teologisk bud og som et gyldig uttrykk for Urhistoriens skapelses- og syndefallsteologi.

d) Kefalée-prinsippet i gudstjenestens undervisning (1 Tim 2:8-15)

Like kort og summarsk skal vi så til slutt se på Læreforbudet for kvinner i gudstjenestene (1 Tim 2:8ff). For det første er hele kapittel 2 i Første Timoteusbrev et gudstjenestekapittel. Derfor må også læreforbudet for kvinner være avgrenset til å gjelde undervisning i gudstjenestene. For det andre starter avsnittet med ett bud til hvert kjønn om hvordan de i ukens løp skal forberede seg ved å unngå kjønns-spesifikke fristelses-typer.

Mot vanlige mannfolksynd («vrede og trette») heter det i v 8 at mannfolk skal tilbe i gudstjenesten idet de løfter hendene. Hendende er bilde på handlinger, arbeid og yrke. «Hellige hender» betyr altså fravær av handlingssynder. «Vrede og trette» handler på samme måte om verbale synder. Mannfolk skal ikke tale sinte ord. Dette skal være mennenes spesielle helliggjørelses-baggasje når de kommer til gudstjeneste.

Mot en vanlig kvinnesynd heter det i grunnteksten til v 9-10 at kvinner som gudstjenesteforberedelse skal pynte seg. Det står faktisk ikke det motsatte: At kvinner ikke skal pynte seg. Derimot presiseres det en modifikasjonsregel og en prioriteringsregel for kvinnepynt. Modifkkasjonsregelen sier: «pynte seg med en sømmelig, tekkelig og smakfull klesdrakt». Og prioriteringsregelen sier: «ikke først og fremst pynte seg med håroppsettinger, gull, perler og praktklær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige». Kvinner skal komme til gudstjeneste med gode gjerninger som sin mest feminine helliggjørelses-baggasje.

Etter denne dobbelt-formaningen følger så i v 11-12 selve læreforbudet for kvinner i gudstjenesten. Begrunnelsen i Urhistorien følger i v 13-14. I forbudsteksten i v 11-12 er det hele fem verber eller verbalavledede begreper som stilles ved siden av hverandre. I gudstjenester skal kvinner: (1) «ta imot læren i stillhet» («en heesykjía manthanéto»), (2) «i all underordnethet» («en pasée hypotagée»), (3) «ikke undervise» («didáskein .. ouk epitrépoo»), (4) «ikke herske over mannen» («oudé authentéin andros»), og (5) «være i stillhet» («all' éinai en heesykjía»). Og nok en gang er det underordningsbegrepet som viser at de andre fire begrepene er ment som uttrykk for en kefsalée-teologisk struktur i menighetsgudstjenesten. Underordningsbegrepet opptrer her i substantivform, «hypo-tagée». Men begrepsbetydningen er den sanne. «Kefalée» (= overordning») og «hypotagée» (= underordning) motsvarer hverandre. I gudstjenestens lære-undervisning i kristne menigheter kreves det altså maskulin kjønnsrolle-uniform i tråd med Faderens og Sønnens forbilde i hele kefalée-strukturen.

I lys av den innledende studien vi gjorde i Urhostoriens tokjønns-teologi er apostelens skriftbeviser i v 13-15 også gjenkjennelige. Paulus argumenterer i v 13 med førstefødselsretten, primogeniturretten, som skapelsesteologi, på samme måten som 1 Mos 2:21f skildrer kvinnens skapelse av mannens ribben. I v 14 argumenterer han med syndefallsteologi. Han viser til den spesielle fristelsesprosessen (2 Mos 3:6) som førte Eva inn i fallet. Eva ble «dåret», heter det («exapathastahi» betyr nærmest «å bli grundig forført på grunn av narreri og svik»). I tilståelsen i 1 Mos 3:13b leste vi at Eva brukte det samme ordet: «Slangen dåret meg og jeg åt» (det hebraiske verbet «nasja» betyr «svike», «narre», «forføre» og oversettes i LXX nettopp med verbet «apathein» (= «forføre med narreri og svik»). Apostelen mener nok ikke i v 14 å benekte at også Adam falt. Men han argumenterer med dette spesielle ordvalget sannsynligvis i favør av kefalée-sterukturens gyldighet i gudstjenesteundervisningen ved å vise til at Eva i syndefallet ble forført, narret og dåret uten å spørre presten sin, Adam, til råds først.

Det tredje og siste skriftbeviset kommer i v 15. Eva skal bli frels «gjennom barnefødingen» («dia tees teknogonias»). Det er et preposisjonsledd med betont bruk av bestemt form: «barnefødingen». Preposisjonen «dia» (= gjennom) kan være lokalt ment («tvers igjennom» dvs Eva skal overleve barnefødingen sin). Men for min del tror jeg preposisjonen er instrumentalt ment («gjennom», dvs «med barnefødingen som middel»). I så fall viser Paulus her til den barnefødingen som i 1 Mos 3:15 omtales som «kvinnens "særa"» «kvinnens ætt, avkom, barneføding». Kvinnens ættlig Jesus Kristus skal knuse slangens hode, men slangen skal samtidig hogge kvinneætlingen i hælen så han dør av giften. Hvis v 15 viser tilbake på protevangeliet i 1 Mos 3:15, sier altså dette tredje skriftbeviset følgende: Kvinner skal ikke undervise i menighetsgudstjenestene, men kvinnens frelses-teologiske livsoppgave er det morskallet som når høydepunktet sitt i fødingen av frelseren Jesus Kristus. Det skal nettopp være forskjell på farsoppgave og morsoppgave når det gjelder kristne gudstjenestess læreforkynnelse.

Oppsummering: Apostelen innordner læreforkynnelsen i de kristne gudstjkenesten i som en eksklusiv mannsoppgave i kefalée-strukturens forstand og begrunner det ved tre skriftbeviser fra Urhistorien.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 3000 23 13185. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.