KIRKENS LENGSEL: "Og Ånden og bruden sier: Kom!"

En gammel rabbi sa engang at alle de hellige skrifter er store helligdommer, men at helligdommen over alle helligdommer er "Shir Hasharim" - Høysangen. Høysangen er Skriftens hjerte, Skriftens kvinnehjerte. Og den står også ganske riktig midt i Den hellige Skrift. Og i det siste århundre har den også hørt til Skriftens mest anstøtelige skrifter. Våre bekjennelsestro fedre ville helst tatt den ut. Gamle biskop Heuch, som fastholdt at hele skriften var aktuell, gav liberalerne rett i at det kunne tenkes at det fantes ting i Skriften som hørte fortiden til, og ikke lenger kunne anvendes på menigheten på noen måte. Og som et eksempel mente han Høysangen. Han mente at Høysangens tid for lengst var passè, den var ikke lenger anvendelig, selv om den kanskje i en tid hadde hatt et budskap til menigheten.

I dag er dette kanskje kommet oss nærmere. Vi kan lese det 5. kapittel (i Høysangen), v.2ff.:

At jeg er syk av kjærlighet!

"Vekterne som går omkring i byen møtte meg, de slo meg, de såret meg, de tok mitt slør fra meg, vekterne på murene. "

Luk.7(v.36ff.):

"Vekterne som går omkring i byen møtte meg, de slo meg, de såret meg, de tok mitt slør fra meg,vekterne på murene."

Og hun kom med en alabaster-krukke med salve. I Høysangen står det også (1,12): "Så lenge kongen satt ved sitt bord gav min nardus sin duft. "Og her (kap.5): "Jeg stod opp for å lukke opp for min elskede og mine hender dryppet av myrra, mine fingre av flytende myrra, som vætte låsens håndtak."

"Jeg er syk av kjærlighet!"

Joh.20 v.11ff.:

Rør ikke ved meg!

Luk 2,42ff:

Denne boken (Bibelen) handler så mye om menn. Det er fordi den er brudens bok om den rette mann, som hun lengter etter, som hun er syk av kjærlighet etter. Og alle disse menn som hun forteller om står i den store manns linje, som på en måte fører frem til ham-brudgommen, den ene og den rette. De er på mange måter typer, forbilder, gjenspeilinger i fortiden av ham som kommer. Og samtidig avsløres de som svikere, de er ikke den rette. Det begynner med Adam, og alle Israels helter ned igjennom historien: David, Salomo, kanskje særlig Salomo,-kvinnevennen, den herlige fredskongen som samlet det store harem omkring seg. Han som kanskje står som et forbilde på den rette mann og den rette konge. Men alt dette er likevel forstadier, slektshitorie, vei gjennom historien frem mot den rette mann. Det er han hun egentlig forteller om hele tiden. Det er viktig. Som jeg har sitert for dere før:

Din bibel er fra først til sist

et bilde av din Herre Krist.

Og mens du leser leker Guds penn med mange streker,

så det er vanskelig å si hva disse streker skal bli.

Men hvis du bare holder på, og følger med,

skal du forstå at hver strek er viktig.

For alle streker hører med

i bildet for at du skal se din Herre Jesus riktig.

Og det er dèt Moderen - Kirken gjør når hun setter oss på sitt fang og beretter om sin brudgom, - han som kommer! Og dèt er hele tiden aspektet: ikke først og fremst han som var her, hvordan han fridde til meg, han satte ringen på min finger, han gikk inn i pakt med meg: pakt like til døden. Men alt dette fortelles egentlig i forventning: Det er han som kommer! Hun bevarer bildet av ham i sitt hjerte, hun memorerer det stadig når hun i katekesen legger det frem for alle sine barn.

Innerst inne i Skriften ligger kvinnehjertet som er sykt av kjærlighet og lengter etter brudgommen. Slik må vi forstå skriften. Jeg kan ikke forstå at det er noen annen måte å forstå den når man først får den nøkkelen: "Maria gjemte alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte." Det er kvinnehjertet. Jeg tror dèt er noe av løsningen på den forferdelige krampe: at dette skulle være en "fryktelig patriarkalsk bok". Det er menns historie, det er Snorre på hebraisk.

Hun gav oss sin saga med billeder på

Og tok oss på fanget den gang vi var små.

Dette sier Bjørnson om kvinnen som heter Historien. Men det er faktisk talt det samme denne kvinnen som heter Kirken gjør:

Hun tok oss på fang den gang vi var små

Og gav oss sin bibel med billeder på.

Da Hun fortalte til øye ble stort og vått

nikket den gamle og smilte blott.

Og dèt er det merkelige med denne kvinnen som er ung og gammel på en gang. Som både er mor og jomfru på en gang. Som er både brud og sølvbrud på en gang. Hun har jo ventet i to tusen år! Hun har mange, mange, mange barn. Og hun har ikke mannen! Det står jo at hennes barn, som ikke har mannen, er flere enn den som har barn. Det er den fraværende mann som hun lengter etter og stunder etter. Og Den hellige Ånd, som har inspirert denne boken, talt den inn i vår slekt gjennom historien, denne hellige Ånd er jo den som gjør disse ordene levende i brudens hjerte. Denne hellige Ånd er selve brudeflammen i hjertet. Det er Ånden og bruden som sier: Kom!

Så hele Skriften er jo uoppfylt på sett og vis. Den er uoppfylt, for den er ikke fullbyrdet. Den ligger åpen og roper om det endelige svaret: Kom, Herre Jesus! MARANATA!! Og den skal gå i oppfyllelse, all den lengsel, alt dette skal kuliminere i lammets bryllup. Da skal alle disse bildene falle på plass, hele denne veldige historie være som et kjempemessig tapetstri rundt i hele bryllupssalen. Og alt vi samles omkring er tronen hvor bruden sitter ved brudgommens side. Med Jerusalems murtinner rundt sitt hode, som krone med tolv stjerner. Det er dèt hun lengter mot. For i all sin elendighet så er det denne identitet hun forsøker å holde fast. Hun har på sett og vis bare ringen, hun har bare troen, den prøvede tro som er mer dyrebar enn gull, som det står i Petersbrevet. Gull har alltid stått som symbol på troskap, så det er ikke for ingenting at vi bærer en gyllen ring. Og hun har bare troen, hun har bare paktstegnet som Gud har gitt henne. Hun holder dette fast i tro, og mange ganger er hun i anfektelse. Derfor synes jeg den delen av Høysangen hvor bruden er i anfektelse, og ikke kan finne brudgommen, og Maria som leter etter sønnen og først finner ham i helligdommen, og hvor Maria Magdalena står ved graven og tror hun har mistet ham, det er typisk for kirkens situasjon i denne verden. Hun er i dette uvisse fordi det ikke er fullbåret. Hun er også i den situasjon som Jesus snakker om når han sier at når kvinnen føder har hun sorg, for hennes tid er kommet. Dèt er kirkens situasjon nettopp fordi hun i sin tro lengter etter Herren, og Herren dryger med å komme. Hun kan ikke få kontakt med ham. Han har lovet henne kontakt, og så søker hun etter ham og leter etter ham, og han ble liksom borte for henne i troen. Våre fromme forfedre brukte alltid dette stedet som et bilde på anfektelsens situasjon. Det er virkelig brudehjertet som brenner i deg når du går og leter som Maria på Jerusalems torger og gater, og ikke kan finne Ham. Du tror du har mistet ham, han er død og borte. Eller om du med bruden går gjennom Jerusalems gater, som i Høysangen, og skjemmer deg ut og er oppløst av gråt og fortvilelse. Eller du må bekjenne din tro mot de selvrettferdige. Mot denne verdens måte å tenke på, hvor evangeliet blir forkastet som noe foraktelig. Og du er i samme situasjon som synderinnen i Simon fariseerens hus. Da er du også i brudens situasjon. I verdens øyne er du faktisk talt en hore! Dette er imot loven, og du er jo forlatt. Du er utsatt fordi du har gitt deg til den du elsker. Og den du elsker er blitt borte. Josef ville skille seg fra Maria i stillhet. Det har også noe med hennes situasjon å gjøre når hun har lovet seg bort til en fraværende brudgom, og bare må stå på i tro på at han kommer. Ja, men det er en banal situasjon, er det ikke? Han er dratt til sjøs og ingen vet når han kommer. Og òm han kommer. Der er brudehjertet igjen, altså.

Menighetens, kirkens lengsel er alltid en lengsel i mørke, i uvisshet, selv om hun holder ham fast i tro, hun er trofast, men troen er anfektet. Det er den anfektede tro som er brudehjertet. Det finner vi også igjen, og igjen i Skriften, men nå velger vi altså disse kvinnebildene. Tenk, de går til en grav for å salve et legeme som de ikke kan ha noe å gjøre med lenger, for det er dødt. Og likevel bærer kjærligheten kvinnen også dit. Det er jo en håpløs bekreftelse, men deres hender, deres fingrer drypper fremdeles av myrra. Og sånn kan det føles, altså. Han er død i virkeligheten, han jeg elsket er død. Han er virkelig borte! De har tatt ham, vekterne på murene, eller hvem det er, de har tatt ham bort. De kloke, de forstandige har tatt ham bort. Han er ikke i graven, det er greit nok, men hvor han er det er uvisst av og til. Hvis vi kunne forstå det slik, og da plutselig også se, at salmenes bok er jo brudens bønner. Det er brudens bønner fordi det er menighetens bønner. Her kommer bruden til uttrykk. Marias lovsang fanger opp liksom hele summen av salmenes bok. Magnificat, det er nettopp en kvinne som synger Magnificat, som er blitt selve Kirkens lovsang. Den står liksom som en søyle tvers igjennom salmenes bok. Den samler tingene opp.

Dette her er brudens kjempemessige illusjon! Han kommer jo ikke! På verdens premisser kan også vi si: dette er brudens kjempemessige illusjon. Og det er den hun lever på den dag i dag. Hun heter Maria, hun heter Tora. Bibelen er på en måte datert til bryllupsdagen. Der settes liksom vårt troskapsforhold inn i det store troskapsforholdet som Kirken har til den fraværende brudgom. Han gir seg til kjenne i Ordet, i Ånden, i Kjød og Blod, og brød og vin. Der er han nærværende som gjennom et brev, kan du si. Og det er nok for bruden til å holde det gående. Det er anfektelsens situasjon at vi kanskje selv også leser oss inn i denne sammenhengen, at der hvor troens hjerte er, der er brudehjertet. Og når vi virkelig blir anfektet, det vil si at alle våre følelser, all vår psykologiske visshet, følelse av nærhet til Herren blir borte, så er det en prosess som må til for at troskapen skal bli troskap. Det er som i ekteskapet. For at troskapen skal bli troskap, ikke et overskuddsfenomen, men noe som knytter seg til det løfte som er gitt, og bare det. Og til de tegn som er gitt meg av min brudgom. For at den skal bli det, så må disse mellomliggende tingene taes fra bruden. Det ser slik ut med jevne mellomrom. For at hun skal kastes tilbake på hans ord! Og for at hun skal holde seg ene og alene til hans troverdighet, og slik gi ham ære! Og når hun da blir konfrontert med sin illusjon, og kanskje med sitt hor, med det umulige i at det går an å tro på syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld alene, uten å kunne føre gjerninger i margen, så skal hun ikke ha noe annet enn de paktstegn som Herren har gitt henne: Ringen! Hos meg står det: Din Ragnhild, noe tilsvarende står da i hennes ring, ikke sant. Dette er helt analogt. Det er helt analogt. Det er for at trosforholdet skal bli et trosforhold, og ikke noe annet, at bruden føres inn i anfektelsen. Men da skal hun også i anfektelsens stund, når det gjelder liv og død, så og si tvinges til å falle tilbake til paktstegnene. Og da skjer det at hun får bekreftet at dette holder.

Dette er sjelesorg. Sjelesorg er ikke noe annet egentlig enn bare en side av dette her. Han roper: hold ut! Jeg kommer snart! Ha olje på lampen, ilden tent! Hvordan skal det kunne gå til? Det er det alt dette dreier seg om i Kirken: Dåpen, Nattverden, Ordet som stadig pukker på løftene, tilsigelsen av syndenes forlatelse. Og alt dette ville ikke vært noen ting hvis det ikke hadde vært for brudehjertet som trenger det. Og verden sier: Du er syk! Og du må svare som bruden: "Jeg er syk av kjærlighet". Det er en helt normal sak for den som har kastet hele sin sak på Herren, og altså ikke har noe annet enn ham til syvende og sist. Det finnes ikke mer utsatte mennesker, på en måte, i denne verden. Det er brudens situasjon. Og hun er en utlevert kvinne, og da tenkt ut ifra den tidssituasjon som er i Skriften. Hun er enke i den forstand. Og hennes barn er farløse. Hun er utlevert!

Det er et dypt erotisk forhold, det er fylt av sødme. I lengselssituasjonen kan hjertet av og til strømme over av fullbyrdelsen, så og si. Det blir så nært. Nattverden er nesten identisk med det kommende bryllupsmåltid. Alle mystikere i Kirken har hatt denne nære opplevelsen: Allerede, ennå ikke. Ja, alle troende har det. Med disse overveldende opplevelser av nåde, nærvær, åndsdåp kaller noen det. Og dette "Kom!" blir så kraftig at svaret er der, så og si, i ropet. Det er den andre siden. Men det varer aldri.

Jeg har lyst å lese en historie til om kvinner, som jeg tror står i denne sammenhengen, for det er snakk om en av Jesu stammemødre. En av Jesu stammemødre, altså et ikon på Maria. På en eller annen måte et ikon på Maria. Det er en historie som ellers bare brukes i helt sære sammenhenger. Det står om Juda i 1. Mosebok 38. Vi leser fra sjette verset:

Bare som en liten parentes: Denne Peres betyr veldig mye i rabbinsk tankegang omkring den kommende Messias. Det er, vi kan ikke komme inn på det nå, men Peres har en nøkkelfunksjon i hele messiaslinjen, slik de tenker. og det er litt interressant. Altså dette er messiasslekten som bryter frem gjennom Peres.

Den eneste måten Tamar kan redde sitt liv er å legge frem sitt pant. Det minner om Marias egen situasjon, faktisk talt, da det ble kjent at hun hadde blitt fruktsommelig uten at Josef hadde vært sammen med henne. Han sier ikke at "hun skal brennes", men han sier han vil skille seg fra henne i stillhet for ikke å føre skam over henne. Det er en eller annen kobling. Koblingen er jo så klar: En annen skal gå inn og opprette den avdøde mann et avkom. Han som gjør det kalles i moseloven for en løser: Go`el. Og det er det samme ord som brukes om Herren når han står frem som Israels forløser. Jeg er din Go`el, sier Herren. Samme ord som brukes om Boas, som blir far til Ruths sønn, som igjen er en av stammemødrene til Maria. Altså, her er Juda type for Herren selv, som er Josefs Go`el og som oppreiser davidsætlingen en sønn, det tror jeg. Det er dette brudemysteriet som Maria fikk oppleve. Herren er brudgommen. Og stadig er dette overfor lovens tjenere og for vekterne på murene hor, anstøt, det kan ikke være sant, det må defineres som noe som egentlig er skyldig til stening. Hennes hor og Herrens senere "gudsbespottelse" kvalifiserer til samme dom. Men det hun har her, Tamar, det er paktstegnene, eller paktstegnet hun har fått.

Tamar er som en type på Kirken. Ytterste livsfare, forfulgt av denne verdens makter og myndigheter. Ja, hun blir virkelig brent! Hun blir stenet! Hun blir forfulgt i alle sine lemmer. Og likevel, til syvende og sist så er hun usårbar. For Hun appellerer fra lovens dom, fra de verdslige lovers dom og fra den jødiske lovs dom, til den høyeste domstol, hvor han sitter, han som er hennes brudgom. Og han sier henne fri, han rettferdiggjør henne! Dèt er hennes frihet. Men den egentlige kampen foregår hele tiden i brudehjertet. Der blir Herren tatt fra henne, der blir hun anfektet av sin synd, der blir hun knust av lovens dom. Der må hun stadig kjempe for å holde fast: Han er min brudgom, her er tegnet! Det har han lovet å holde, han holder det. Så denne dynamikken lever vi i, og det er Kirkens lengsel. De gamle hadde stadig dette motivet inne. Og det hun til syvende og sist ber om er at han, Herren selv, må dra henne til seg. Dra henne til seg, inntil sitt hjerte gjennom Ordet, Sakramentene, at hun må få lov å leve i hans nærhet. "Drag meg efter deg", som det står i 1.kap. i Høysangen og som gjentaes i f.eks. "Jeg synger julekvad". Vi skal merke oss at mange av disse julesalmene egentlig er brudesalmer. Hun elsker sin brudgom som sitt lille barn til og med! I Høysangen står det at min elskede er som en myrrakule mellom mine bryster. Det kan tenkes som et lite, sort barnehode som ligger mellom brystene. Det er det at det er hele kvinnen som elsker ham. Og det er slik å forstå at hun elsker ham som en mor. Hun er moderen som står ved korset, opplever det frykteligste av alle anfektelser: å se ham dø under lovens dom. Og hun elsker ham som en mor som nylig har født ham. Hun elsker ham som brud, som søster, alle disse sidene av den kvinnelige kjærlighet møter Herren. Og alt dette finnes vel i brudens kjærlighet, tror jeg. Det er et forvirrende mangfold: Hun elsker allerede et lite barn, som kommer til å springe ut av deres møte. Hun føder Guds barn, og hun bærer Guds barn. Og det er dette veldige, kompliserte som jeg forsøkte å synge om i "Maria skjønn".

Maria skjønn du er din Faders brud,

din brudgoms moder, Sønnens datter,

Guds tjenerinne svanger med sin Gud,

en visdom ingen tanke fatter!

Guds visdom du, o jomfru skjønn!

du føder nu av evighet Guds sønn!

Hill deg Maria full av nåde!

Sist jeg hørte den, var hos karmelitter-nonnene i Tromsø. Og de sang den aldeles fantastisk! Jeg så dem gjennom gitteret, på den andre siden var det kanskje 15-20 polske kvinner i nonnedrakter. Bare bruder, alle sammen, de var så skjønne! Og de sang denne her, og jeg fikk en overveldende følelse: hva er det? Det er jo Jesu harem, tenkte jeg. Det var en sånn fantastisk følelse! Det var som å se inn i Salomos hus, altså. Og jeg må si at jeg opplever det virkelig som en personifikasjon av Kirken, som altså bare er disponibel for Herren, og ikke for noen andre. Jeg tror faktisk vi trenger det ikonet i vår verden idag.

Maria, du er Guds Jerusalem

i pinsedagens fødselssmerte,

Guds brud og menighet blir til av dem

som bærer Ordets sverd i hjertet;

hva slik i pine bryter ut

er født ved Ånd og vann og blod av Gud!

Hill deg Maria full av nåde!

Du selv blir født i denne fødsels nød,

din egen sønn så blidt deg trøster,

han vederkveger deg med vin og brød

og kaller deg sin brud og søster.

Nu hviler verdens liv med lyst

som myrrakulen mellom dine bryst!

Hill deg Maria full av nåde!

Jeg tror det er veldig viktig at vi liksom åpner for dette ropet i menigheten nå. Tiden er kommet, der bruden virkelig bevisstgjør seg selv. Dèt er den kvinnebevisstgjøring vi trenger i vår tid. Det er at bruden bevisstgjør seg selv på hvem hun er: At hun er denne brud, vunnet ut av alle slekter, ætter og tungemål. Og at hver og en av oss står som et uttrykk for dette, og jeg tror særlig kvinnene i menigheten står som et uttrykk for dette. Hun er billedbærer i særlig forstand. Som mor, som jomfru, som søster, som nonne, som den enslige kvinne, er hun ikon i veldig sterk grad for den menighet som venter på Herren og roper: Kom, Herre Jesus!

Troens hjerte er det som Grundtvig kaller for Troens kvinne. Det er bruden som roper. Og det er akkurat der jeg tror vi må begynne, hvis vi blir en menighet som forstår seg selv kollektivt som bruden. Og vi får kvinner som forstår seg som ikon på bruden, og forstår seg selv i dette bildet. Som forstår også sitt ekteskap i dette bilde, selvfølgelig. Men også står utenfor den relasjon, og i enda høyere grad blir ikon på den kvinne som venter på den rette brudgom, den rette mann. Jeg tror det er et eskatologisk tegn, og det er nødvendig for at vi skal kunne leve det rette eskatologiske liv. Og det må vi vende oss til nå! Enten har vi valget mellom å bli oppslukt av verdens tankegang, av verdens enorme manipuleringspotensiale, både psykisk og fysisk, og på alle mulige måter, eller det å bekjenne at løsningen ikke ligger der, men i at Herren kommer, og at vi lever mer og mer rettet mot det og sterkere og sterkere roper: Kom, Herre Jesus! Og det er vår løsning: Maranata! Det er vårt svar når verden stiller problemene og vil ha oss med på sine premisser. Fordi "jorden skal jo gå enda 2000 år rundt sola", ikke sant? Og at vi har disse begrensede ressursene. Og vi får denne logikken like inn på vårt privatliv til slutt, tvinges til å akseptere verdens gudløse løsninger. Da er det at vi må sette hele vårt håp til ham som kommer, og si: Det er ikke sant det dere sier, for han kommer snart! Livbåten skal ikke drive rundt på havet i 1000 år til, det er ikke nødvendig å kaste de svake og "de overflødige" over bord. Han kommer! Og det betyr at bruden samler om seg alle sine åndssvake barn, ikke sant? Og holder dem fast. Og det er bare ett aspekt, det finnes mange, mange aspekter i dette her.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 3000 23 13185. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.