"Til mann og kvinne skapte han dem"

Av Reidar Paulsen

Enkelte moderne slagord har så sterk gjennomslagskraft at det er nesten umulig å stille spørsmålstegn ved dem. "Likestilling" er et av dem, spesielt når det gjelder kjønnene. Vi har fått både likestillingslov og likestillingsråd og likestillingsombud. Lærebøker for skolen som skulle komme til å avbilde eller beskrive en kvinne som utfører såkalte tradisjonelle kvinneoppgaver, kan gi grunnlag for de store overskrifter i avisene. Helst skal det være "far vasker opp og strikker strømper - mor leser aviser og er administrerende direktør" - hvis hun ikke er sokneprest da. Far skal være myk mann som ikke er redd for å gråte, og hva mor helst skal være, vet jeg ikke. Det er forresten ikke sikkert at hun skal være gift eller mor. For ekteskapet er en del av de undertrykkende strukturer som opprettholder det mannssjåvinistiske samfunn.

Ofte ser det ut til at likestilling betyr å utviske kjønnsforskjellene så langt det er mulig. Biologien setter riktignok enkelte plagsomme grenser fremdeles! Hvis vi skal fortsette å få barn, kan vi i alle fall ikke helt overse dem. Men på alle områder hvor vi har muligheter til det, bør forskjellene fjernes - eller benektes. Arthur Berg har flere ganger påvist hvordan denne unisexmoten påføres oss - og hvordan vi tilsynelatende godtar den uten protester, selv når utslagene nærmer seg det latterlige. Ser ikke kvinnene at det er diskriminerende når lærerinner blir lærere (en maskulin betegnelse!) og sykepleiersker til sykepleiere?

"Jeg tror feministbevegelsen har hatt en mye sterkere innflytelse på både menns og kvinners tenkning enn de fleste av oss innser. Jeg møter mange kvinner som er dypt forvirret og bekymret fordi påvirkningen har gjort at de føler skyld hvis alt de gjør, er å være hjemme og ta seg av barna, lage mat og holde huset rent," sier den amerikanske forfatterinnen Elisabeth Elliot i et intervju. "Jeg tror at feministbevegelsen er en form for opprør mot Gud." Hun skildrer den oppløsning som er skjedd i rollefordelingen mellom menn og kvinner og den. følgende forvirring, og fortsetter: "Å prøve å forandre hele biologien, hele psykologien, hele historien, alle legender og reversere rollene, er en krenkelse av et av de dypeste elementer i vår menneskelighet - vår seksualitet."

Men det er ikke bare kvinner som er forvirret. Psykologen Paul Vitz skriver om familiens krise og sier at bak den ligger en dypere krise: "en krise som gjelder hva det vil si å være mann og fremfor alt hva det vil si å være far".

Den kristne holdningen til det som kalles kvinnefrigjøring eller den feministiske bevegelse, har vært delt. Den strekker seg fra den totale avvisning via en godtakelse av at bevegelsen har legitime anliggender som kirken må både lytte til og ta alvorlig, til en mer eller mindre fullstendig godtakelse av de aller fleste elementer av selv den mest radikale del av kvinnebevegelsen. Et av de radikaleste utslag av det siste er den omskriving av bibeltekster som foreligger i amerikanske tekstbøker gitt ut for gudstjenestelig bruk.

Men norske teologer er kommet godt i gang. Turid Karlsen Seim forteller i en artikkel om det spennende arbeidet det er å begi seg "på leiting og prøve å feie vekk århundres mannsdominerte fortolkning og usynliggjøring av kvinner. Tekstene er i mange tilfelle blitt forstått og utnyttet mer kvinneundertrykkende og usynliggjørende enn de var. Samtidig må vi også gjennomskue tekstenes egen mannsdominans både i overleveringsprosessene forut for den endelige skriftlige utforming og i selve utskrivningen. Vi må til de bakenforliggende erfaringer." (Uth.her). Karlsen vil ikke forskjønne tekstmaterialet, men hun vil altså bakenfor de tekster vi har fått overlevert.

Det burde være overflødig å si at selv den delen av kirken som er sterkt kritisk til den feministiske bevegelse holder fast ved begge kjønns likeverd. "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det. til mann og kvinne skapte han dem," sies det i 1. Mosebok 1,27. Det synes å uttrykke klart at begge kjønn har del i Gudsbildet. Men samtidig blir det også klart at det er en del av Guds opprinnelige skaperplan at de nettopp skal være forskjellige. Men forskjellen går ikke på verd.

Dette grunnleggende likeverd eller bedre: dette grunnleggende menneskeverd som er felles for både mann og kvinne, gjelder også i den gjenopprettelse som skjer i Jesus Kristus. Det understreker ikke minst det ofte misbrukte Paulusord i Galaterbrevet 3,28: "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus." Men selv om denne fundamentale enheten og likheten er der, slutter ikke jøden å være jøde eller grekeren å være greker. Mannen er fremdeles mann og kvinnen kvinne. Spørsmålet blir om denne forskjellen er Gudvillet og god, eller om den bør nedbygges så langt vi makter.

Hvis det siste er tilfelle, har vi å gjøre med en virkelig revolusjonær forandring. "Alle kjente menneskelige samfunn har inkludert stabile mønster for rolledifferensiering etter kjønn i sine sosiale strukturer, og disse rolleforskjellene har involvert former for kvinners underordning under menn," sier Stephen B. Clark etter en inngående gjennomgåelse av antropologisk materiale. "Disse rolleforskjellene blir uttrykt gjennom arbeidsdeling så vel som forskjell i klesdrakt, omgangsregler og karaktertrekk." Lykkes unisexforkjemperne, vil vi skape et samfunn som bryter med alt vi tidligere har kjent.

Det kan med full rett sies at Jesus og apostlene brøt med deler av det kvinnesyn som var vanlig på deres tid både i det jødiske og det hellenistiske samfunn. I den forstand var de revolusjonære. Men de brøt ikke med det allmenne syn på kvinners og menns forskjell i sosial rolle og funksjon. Tvert imot synes det å gå frem av Det nye testamentet at de betraktet dette som en del av en Gudvillet ordning for menneskers liv, en ordning som ikke var et resultat av syndefallet, men som kan føres tilbake til Guds skaperakt.

Min uærbødige påstand er at om den radikale likestillingsideologien får gjennomslag, er det en revolusjon - ikke mot et mannssjåvinistisk og tradisjonsbundet samfunn, men mot den Gud som skapte oss til mann og kvinne. Med andre ord: Jeg tror Elisabeth Elliot har rett når hun sier: Jeg tror feministbevegelsen er en form for opprør mot Gud, for Gud er den som har ordnet det slik (at menn og kvinner skal være forskjellige).

Stephen Clark har mer å si om de distinkte kjønnsroller i sin summering av hva moderne samfunnsvitenskaper kan påvise i kjente kulturer: "Kvinner er mer orientert mot hjem og barn. De danner mindre stabile grupper med andre kvinner og svarer lettere til mannlig autoritet enn kvinnelig autoritet. Menn er mer orientert mot offentlige situasjoner. De danner stabile hierarkisk ordnede grupper med andre menn og beskytter sine kvinner og barn. Disse mønstrene svarer til sosiale strukturer i hvilke menn sørger for styrken i de samfunnsmessige grupperinger og kvinner er primært bundet til det større samfunn gjennom sine ektemenn, brødre eller fedre."

"Der er en rekke individuelle trekk eller mønstre av trekk som skiller mellom kvinner og menn, og disse forskjellene støtter opp under og uttrykker deres særskilte sosiale roller. Menn er mer differensierte i sitt responsmønster, mens kvinnene er mer integrerte. Menn er mer målorienterte, mens kvinner er mer hjelperorienterte (en annen term kunne være "personalt tjenesteorienterte"). Menn er mer aggressive enn kvinner og mer orientert mot sosial dominans. Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Kvinner er mer opptatt av oppdragelse. Med andre ord: menn og kvinner atskiller seg i den måten de forholder seg til andre mennesker og til sosiale situasjoner, og disse forskjellene svarer til en leder-beskytter-forsørger-rolle for mannen og en omsorgs-tjeneste-rolle for kvinnen."

At forholdene er slik, betyr selvsagt ikke at de bør være slik. Vi skal vokte oss vel for å slutte fra et "er" til et "bør". Men at dette "er" kanskje også er "naturlig" for mennesket, er en slutning som ligger nær når Clark kan referere til en rekke psykologiske og andre undersøkelser som bekrefter at "der er betydelige forskjeller mellom menn og kvinner, disse forskjellene har også biologiske røtter, og de står i forhold til de distinkte sosiale funksjoner som menn og kvinner utfører". "En kan si at rolledifferensieringen mellom menn og kvinner ble skapt inn i den menneskelige rase."

Antropologen Margaret Meads bemerkninger til diskusjonen om den biologiske kjønnsforskjell og sosiale roller er interessante. Hun spør om det er nødvendig for et samfunn å utforme distinkte sosiale roller for menn og kvinner, og hun svarer selv at det egentlig kan være tre forskjellige spørsmål. For det første kan det være et spørsmål om dette er så dyptliggende biologiske forhold at å overse dem kan føre til individuell og sosial ulykke. For det andre kan det være et spørsmål om at selv om de ikke skulle være så dyptgripende, så er de likevel så velprøvde og sosialt bekvemme at det ville være uøkonomisk å overse dem. "Men der er fremdeles en tredje mulighet," sier Mead. "Er ikke kjønnsforskjellene noe uendelig verdifullt, en vår menneskelige naturs ressurser som alle samfunn har brukt, men ikke noe samfunn til nå har begynt å bruke fullt ut?"

Mead foreslo at samfunnet ikke skulle prøve å oppdra mennesker bort fra rolleforskjellene, men i stedet strebe etter en konstruktiv holdning som ikke eliminerer menns og kvinners distinkte roller, men utvikler dem så de blir tilpasset et moderne samfunn.

Den kristne menighet leser selvsagt ikke sine normer ut av hva antropologer og andre forskere kan si. Men i en tid som avviser mye av det bibelske stoffet om kjønnsroller og forskjeller som tidsbestemt, kan det være verd å notere seg hva som sies med et helt annet utgangspunkt.

For om første kapittel av 1.Mosebok ikke sier annet om mann og kvinne enn at begge er skapt av Gud i hans bilde, utvikles kjønnsforskjellen videre i de to neste. Mannen - Adam - skapes først. Han gis i oppdrag å sette navn på dyrene. Deretter skapes kvinnen av Adams ribben. Eksegetene vil i det se først og fremst at de begge er av samme natur. Likevel blir beretningen i 1. Mosebok 2 også en beretning om forholdet mellom de to kjønn. Der tales ikke uttrykkelig om underordning, men det synes likefullt å være til stede i hele sammenhengen.

For det første (og jeg følger stort sett Clark her også) er det mannen som er sentrum for fortellingen om kvinnens tilblivelse. Hun skapes for å være en hjelper for ham. Hun skapes av ham og føres til ham. For det andre er det mannen som kalles Adam - menneske -og ikke kvinnen, og han beholder navnet også etter at kvinnen, det andre mennesket, er skapt. For det tredje er det mannen som skapes først. Han er den "førstefødte". Apostelen Paulus bruker nettopp dette som et argument for kvinnens underordning i 1. Tim. 2,12-13 og 1. Kor. 11,8-9.

Der er også andre ting som indikerer at kvinnen er underordnet mannen. Det er han som gir dyrene navn, og det er han som gir kvinnen navn. Gud taler til ham og lar ham formidle Guds tale videre til henne. Denne orden fortsetter i 3. kapittel. Gud holder mannen ansvarlig for fallet. (Som jeg overhørte en deltaker i en studiegruppe som holdt på med beretningen om fallet si: "Eva syndet og lokket Adam med seg, men det var han som fikk skylden.") Og mannen gir sin hustru et nytt navn. En rett frem lesning av 1. Mosebok 2 og 3 indikerer tydelig dette forholdet mellom mann og kvinne.

Indirekte bekrefter Jesus at beretningene i disse to kapitlene av 1. Mosebok har gyldighet også i den nye tid som han bringer med seg. Ja, han sier at det som var i begynnelsen er uttrykk for Guds egentlige vilje. Det gjør han ved å henvise til og sitere fra kapittel 2 når han taler om ekteskapet i Matt. 19,39. Han viser til det som var "fra først av".

Det er også viktig at når Paulus skal begrunne sine omstridte ord om menns og kvinners forskjellige rolle - ikke verdi - og kvinnens underordning, henviser han stadig til skapelsen. Han taler ikke om syndefallsordninger, men om det som var fra begynnelsen. Påfallende er det også at han når han omtaler fallet, bare én gang henviser til kvinnen. (1. Tim.2,14). Ellers er det tale om det ene menneskes fall - Adams. Han gjøres ansvarlig fordi han er "hode".

På den andre side betyr syndefallet ikke at ordningene settes ut av kraft. Snarere betyr det at Guds gode ordninger nok består, men at de kan bli brukt av syndige mennesker på en måte som er i strid med deres gode intensjon. Om noe på dette område har sin rot i fallet, er det kvinneundertrykkelse og mannssjåvinisme. Og kanskje i forlengelsen: både menns og kvinners trang til å "realisere seg selv" på bekostning av fellesskap og godhet og gjensidighet. Det allmenne mønster for rollefordeling som antropologer og andre finner i menneskelige samfunn til alle tider, kan ha sider som er preget av fallet, men selve prinsippet er et uttrykk for Guds skapervilje.

Nå er Det nye testamentet lite opptatt av det allmenne mønsteret i og for seg. Som vi alt har sett er Jesu og Paulus' syn på og behandling av kvinner revolusjonært etter datidens forhold. Deres holdning er en protest mot syndige menneskers forvrengning av skaperordningene. Men som vi også har sett, holder de fast ved selve ordningene og gjør det til et ideal for de troende å leve ut disse holdningene. For apostlene, både Paulus og Peter, skal de komme klart og synlig til uttrykk der de troende lever sitt liv - i hjem og menighet. Andre deler av ordningen enn det som går på forholdet mann-kvinne, skal komme til uttrykk også i andre relasjoner slik de såkalte hustavlene viser.

Når alt dette er sagt, står den vesentlige oppgaven igjen. Hvis hele den kulturelle utvikling generelt og den feministiske bevegelse spesielt har brutt ned vår nesten instinktive oppfatning av hva det vil si å være mann - mandighet - og hva det vil si å være - kvinne kvinnelighet, trenger vi hjelp til 4 bygge opp igjen rette manns- og kvinneidealer.

Thomas Bjerkholt, Jan Gossner og Grete Svendsen gjorde et forsøk på dette for noen år siden med en bok om familien som Guds ordning. Men nettopp hovedsiktet, familien, begrenser hva de har å si generelt om mandighet og kvinnelighet.

Bjerkholt stiller spørsmålet om Bibelen har noe å si om oppgave- og rollefordeling, og svarer at Bibelen, og særlig NT, ikke gir noen fast oppskrift i disse spørsmål. Mann og kvinne er gitt frihet til å fordele arbeid og oppgaver ut fra evner og forutsetninger. "Bibelen kaller mannen til ansvar for hjemmet, samtidig som kvinnen omtales innenfor rammen av produksjonslivet." Likevel viser han til at noe må fastholdes. Han nevner kvinnens huslige arbeid og morsrollen. "Vi tror at kvinnen på en særskilt måte er kalt til en spesiell omsorg og nærhet overfor barna, primært i de grunnleggende oppvekstår." Han siterer også Sverre Aalen som har sagt at "mannen er kalt til å lede, kvinnen til å være ledsager", og mener at "dette er et godt uttrykk for det som Paulus har sagt i 1. Kor. 11,9: 'mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens'."

Gene A. Getz har valgt en annen vei for å skildre den kristne mann og den kristne kvinne. Han tar utgangspunkt i kvalifikasjonslister Paulus har for mannlige menighetsledere (tilsynsmenn, eldste) i pastoralbrevene, og sier at disse menn er kalt til å være forbilder for andre. Derav slutter han at her er det ideal apostelen holder frem for enhver kristen mann. På samme måte bruker Getz 1. Tim. 3,11, Titus 2,3-5 og 1. Peter 3,1-14 for å skildre det ideal en kristen kvinne skal strekke seg etter. Hans mål er å skildre "en Guds mann" og "en Guds kvinne".

Både Elisabeth Elliot og Stephen Clark anvender et bredere bilde. "Jeg tror at Bibelen gjør det klart at femininitetens kjerne er respons, og maskulinitetens kjerne er å initiere. Det er hvor vi starter," sier Elliot. Hun argumenterer for at dette ligger i skapelsesberetningen. Og ved å gi kvinnen navn, aksepterer Adam sitt ansvar som den som tar initiativ, sørger for og holder av. Bildet Paulus bruker i Efeserbrevet av vekselvis Kristus og menigheten og mannen og kvinnen, tolker hun på samme måte.

På spørsmålet om hvilke roller og oppgaver hun finner passende for kvinnen, svarer Elliot at kvinnelighet ikke kan defineres sosialt eller kulturelt. "Det jeg argumenterer for, er anerkjennelsen av en distinksjon mellom kvinnens rolle og mannens rolle, og opprettholdelsen av denne distinksjonen på de måter som er passende i en kultur. Distinksjonen finner uttrykk i kulturelle og sosiale former som vil skifte fra kultur til kultur.

Elliot mener at det ikke er mulig f. eks. å si at menn bør være hjemme og kvinner gå ut å sørge for det daglige brød. "Du kan simpelthen ikke forandre den biologiske realitet at kvinner er de som føder barn og nærer dem fordi de er fysisk utstyrt for det. Når du begynner å argumentere for at kvinner ikke bør ta seg av små barn, argumenterer du mot en biologisk realitet." Når hun likevel vil gi rom for kulturelle forskjeller, gjelder det ytre ting som ikke er klart biologisk definert.

Clark mener at mannen må lære at hans rolle er å ta sosialt ansvar. Hans primære oppgave er andres velferd, og de som er avhengig av ham, skal kunne stole på ham. Menn er, og bør være, pågående. Men de bør lære når de skal bruke denne egenskap, og når de ikke skal. Pågåenheten skal modifiseres av kristne idealer og brukes konstruktivt. Clark ser mannen som den naturlige leder i både menighet og familie.

Paul Vitz skriver om det kristne mannsideal: "Han er fullt ut mann på en naturlig måte. Han leder. Han har energi og pågåenhet. Men han stiller sin mandighet i Guds og andres - sin families, ansattes, samfunnets - tjeneste. Her er en mann som gleder seg over sin Gudgitte maskulinitet fordi han bruker sine gaver til fordel for andre. Slik får nåden fullbyrde det naturlige. Han er en mann med sann styrke." Vitz sier også at "som kristne har vi Kristi forbilde som er den eneste sanne basis for en gjenerobring av kristen mandighet og sann mandighet i samfunnet vårt. Utfordringen jeg vil gi alle menn -og meg selv - er å si ja til Herren og bli menn i hans bilde." Det er ikke vanskelig å se slektskapet med Arthur Bergs ridderlighetsideal for mannen.

Også når det gjelder kvinnen, finner Clark at de hovedtrekk som alle kulturer har anerkjent som kvinnelige, er det naturlige grunnlag. Men også det skal formes av kristne ideal. Kvinnens spesielle forutsetninger for å bygge interpersonale relasjoner må komme til sin rett. Men samtidig er det viktig for henne å lære å bli følelsesmessig selvstendig og moden. For begge kjønn gjelder det å lære å glede seg ved å være nettopp det Gud har skapt dem til.

Alle de nevnte og kort summerte løsningsforsøk når det gjelder beskrivelse av de roller mannen og kvinnen er satt til å ivareta, har et indre slektskap. Samtidig er de alle svært skissemessige. Grunnen er kanskje at idealene til enhver tid må finne uttrykk som passer den tid og kultur vi lever i. Men under uttrykkene er der grunnleggende trekk som vi ikke kan klusse med uten alvorlige følger både for den enkelte og samfunnet.

Den kristne forkynnelse og det kristne fellesskap burde være en bastion mot oppløsningen av  kjønnsrollemønsteret. Men skal vi gjenerobre den gleden Arthur Berg en gang skildret slik: "Eg skriv om ei tid då ingen skjemdest over, men alle var glade, for at Gud skapte menneske til mann og kvinne. To kjønn og ikkje eitt. Og slett ikkje tre", må vi med ny frimodighet frigjøre oss fra motetenkingen og forkynne de bibelske idealer og ordninger. Jeg har ofte tenkt at når det gjelder mandighet, er noe av det første vi bør gjøre, være å frigjøre Jesusskikkelsen fra den ubibelske umandighet og sentimentalitet han ofte er blitt hyllet inn i.

Litteratur:

Bjerkholt, Thomas og Jan Gossner, Grete Svendsen: Familien Guds ordning. Oslo1981.

Clark, Stephen B.: Man and Woman in Christ. Ann Arbor, Michigan 1980.

Elliot, Elisabeth, An interview about Confusion over Womanhood and Manhood., Pastoral Renewal, januar 1982.

Getz, Gene A.: The Measure of a Man. Glendale, California, 1974.

Getz, Gene A.: The Measure of a Woman. Glendale, California 1977.

Seim, Turid Karlsen: "Når sløret fjernes" i Riv ned gjerdene. Oslo 1985.

Vitz, Paul: "The Return of Christian Manhood", Pastoral Renewal, oktober 1985.

Artikkelen er først trykt i "Bygg Jerusalems murer" – Festskrift til Arthur Berg, Bergen 1986

Reidar Paulsen er pastor i Kriskirken i Bergen.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.