Å tro som apostlene. Bibelen - vår eneste norm for lære og liv.

"Ruben, Simeon, Levi, Juda … "

På barneskolen måtte vi lære utenat – og ramse opp - navnene på Jakobs 12 sønner. Den samme medfarten fikk de 12 disiplene: "Først Simon, han som kalles Peter, og hans bror Andreas. Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes" osv. Jeg husker vi måtte stå ved pulten og gjengi det vi hadde pugget. Men jeg tror aldri vi lærte noe om sammenhengen mellom de 12 Jakobssønnene og de 12 disiplene. Den har jeg sett senere: Når Jesus utvalgte tolv disipler, var dette en klart symbolsk handling. Utgangspunktet for Guds folk i GT var de 12 stammene, utgangspunktet for den menigheten Jesus skulle bygge, var de 12 som senere fikk betegnelsen apostler. Mellom de to 12-gruppene er det en sammenheng. Guds folk i den nye pakt bygger på apostlenes lære.

Denne forståelsen bekreftes av Jesu samtale med de 12 ved Cæsarea Filippi. Peter var allerede da en lederskikkelse. Hans velkjente Messiasbekjennelse var respons på et spørsmål Jesus nettopp hadde stilt til de 12. Jesu svar er eiendommelig: "Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16:18) Peter svarte som representant for de 12, og Jesus taler til ham som representant for de 12. Meningen må nettopp være at menigheten skal bygges på apostlenes bekjennelse og lære. Apostlenes autoritet er gitt av Jesus selv, og den dreier seg om selve fundamentet for den kristne kirke. Klippen er deres budskap. Kristendom er apostolisk kristendom. Slik tenkte også de første kristne. De holdt "urokkelig fast ved apostlenes lære" (Apg 2:42).

Paulus var ikke blant de tolv. Jesu symbolske bruk av 12-tallet og hans ord til Peter kan altså ikke tolkes slik at det bare var de 12 som fikk apostelstatus i denne absolutte betydningen. Når Paulus senere talte om "apostlenes grunnvoll" hvor "hjørnestenen er Jesus Kristus selv" (Ef 2:20), inkluderer han seg selv. Som hedningenes apostel var han nr.13. Han hadde aldri våget å tillegge seg selv en sånn autoritet. Det sier han indirekte gang på gang – og med stor ydmykhet. Han hadde jo vært en forfølger av menigheten! Når han likevel trer fram med myndighet som apostel, gjør han det fordi han ble kalt til det av Jesus selv. Hans autoritet som apostel var gitt, "ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som reiste ham opp fra de døde", sier han (Gal 1:1).

I etterapostolisk tid opererte kirken med et apostelbegrep som satte de 12 og Paulus på samme linje. Når de skulle avgjøre hva som var kristendom, kunne de snart henvise til de 12 med Peter i spissen, snart til Paulus. Paulus` skrifter og overleveringen fra de 12 ble tydeligvis tillagt samme autoritet. Bare de skriftene og den overleveringen var apostolisk. Når oldkirken senere drøftet hvilke skrifter som var kanoniske, og som altså skulle være med i NT, spurte de etter skrifter som var klart apostoliske i denne betydning av apostelbegrepet. Disse var, som Calvin senere uttrykte det, "apostler av høyere rang". Apostelbegrepet i videre betydning, om misjonærer, forsvant ganske fort. I etterapostolsk tid rådde det ingen tvil om hvem de tenkte på når de talte om apostlene. Det ser ikke ut til å ha vært noen strid om hvem som virkelig var apostler med apostolisk myndighet, og som virkelig var de autoriserte budbærere for Jesus.

Den særegne autoritet som Jesus ga apostlene, motsvares av en særegen Ånds-inspirasjon. Til de 12 sa Jesus i sin avskjedstale: "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere." (Joh 16:13) De fikk et løfte om en virkning av Ånden som går ut over det vanlige kristne har fått løfte om. Det samme finner vi hos Paulus, f.eks i 1.Kor 2:13: Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord. Apostlene synes selv å være seg bevisst å eie en inspirasjon på linje med den de tilla GT. "Både den ene og den annen apostel taler med en myndighet som alene vissheten om inspirasjonen kunne gi dem," skrev prof Olaf Moe i sin tid. Dette bekreftes av den eldste kirkes bruk av apostlenes skrifter. De ble lest med samme respekt og ærbødighet som de gammeltestamentlige skriftene.

På 16-hundretallet skjelnet teologene mellom to slags åpenbaring av Den Hellige Ånd. Den ene kalte de "inspiratio" – inspirasjon. Det var nettopp denne Åndens særegne inspirasjon overfor apostlene. Denne inspirasjon gjør at NTs skrifter er mer enn vitnesbyrd om en åpenbaring. Det er altså ikke slik at deres skrifter bare er et subjektivt vitnesbyrd fra øyenvitner om en åpenbaring de var vitner til. Nei, deres ord er selv åpenbaring, altså Guds ord til oss.

Den andre kalte de "illuminatio" – illuminasjon eller opplysning. Det er den opplysningen Ånden gir oss når vi kommer til tro og vokser i troen. Hvordan foregår denne illuminasjonen? Jo, svarte de, gjennom det ord han ga dem, Skriftens forfattere. NTs skrifter er inspirert av Ånden. De kan opplyse oss og veilede oss til sannheten fordi de er inspirert. Selv om nyere teologi ikke vil vite av en særegen inspirasjon av NT, synes den for meg avgjørende. NT bør saklig sett omtales slik Paulus omtaler GT: Hele Skriften er innåndet av Gud (2.Tim 3:16). Etter grunnteksten synes for øvrig meningen der å være at Skriften er utåndet av Gud, at dens ytterste kilde er Guds Ånd. Skriften er Guds ord, ikke bare menneskeord som Ånden har gitt en egen kraft.

Da Lukas satte seg fore å skrive sitt evangelium, brukte han noen interessante begreper. Han ville vise hvor pålitelig det var, det som "de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere." (Luk 1:2) Evangeliene – også de to evangeliene som er skrevet av aposteldisipler - er altså apostlenes overlevering om Jesus. Apostlene garanterte for innholdet i dem. Sentrum i evangeliene er Jesus selv. Det er ham apostlene vil forkynne. Når apostlene taler til oss gjennom evangeliene og gjennom de øvrige skriftene, taler de dypest sett om Jesus på vegne av Jesus selv. Og de gjør det under Åndens veiledning: "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere." (Joh 16:14)

Dette gjelder fortellingene om Jesu komme, liv, død og oppstandelse. Men det gjelder også tolkningen av disse begivenhetene. "Vi … forkynner Kristus Jesus som Herre", sier Paulus (2.Kor 4:6). Bibelen er ikke en oppslagsbok i religion og etikk. Bibelen er et budskap om Jesus. Alt skal leses i lys av dette sentrum.

Talene i Apg er det beste eksempelet på dette. De handler om Jesus, hans komme, hans død for vår skyld og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse og hans gjenkomst til dom og forløsning. I hans navn forkynnes tilgivelse for syndene. Der ligger selve poenget. Uten Guds tilgivelse i Kristus kan ingen bestå i Guds dom.

Dette apostoliske budskap ble først overgitt muntlig til menighetene. Det foregikk en overleveringsprosess. I forbindelse med nattverden sier Paulus: "For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt, tok et brød …" (1Kor 11:23) I 1.Kor 15 framtrer overleveringen nærmest som en trosbekjennelse, jfr. 2.trosartikkel: "For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene" osv. Å tro som apostlene er å ha sitt fotfeste her. I Timoteusbrevene kaller Paulus dette apostoliske frelsesbudskap "det som er overgitt deg" (1.Tim 6:20) eller "den fagre skatt" (2.Tim 1:14). Vi har den skatten skriftlig – i NT.

Det som slår en i apostlenes undervisning er deres bruk av GT. GT var deres absolutte autoritet. Dette samsvarte med Jesu egen holdning. "Skriften kan ikke gjøres ugyldig", sa han (Joh 10:35). Men de leste GT på en annen måte enn før. Også det samsvarte med Jesu egen holdning. Hans ord til fariseerne taler for seg: "Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg." (Joh 5:39)

Dette ble apostlenes selvsagte utgangspunkt og tolkningsregel. Den store smerten var at jødene ikke tenkte slik: "Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort." (2Kor 3:15f) Paulus hadde opplevd at dekket ble tatt bort. Det skjedde da han ble omvendt til Jesus. Fra da av åpnet skriftene seg for ham. Da så han Jesus – i offerordningene, i Messiasprofetiene, ja, overalt i GT hvor han så Guds barmhjertighet mot syndere, der så han Kristus! "Klippen som fulgte dem var Kristus", sier han om israelittene i ørkenen (1 Kor 10:4). Å tro som apostlene er å tro at GTs løfter har sitt ja og amen i ham – ikke utenom ham (2.Kor 1:20).

Markion (ca 140 e Kr) argumenterte for en kristendom uten GT. Han samlet en kanon – altså en samling hellige skrifter, en bibel - uten GT og uten de delene av NT som han følte var mest preget av GT. Dette måtte kirken ta et oppgjør med. I motsetning til Marcion fastholdt de at apostlenes skrifter nettopp er utleggelse av GT som Guds ord. GT er riktignok bare den forberedende åpenbaring. Offerordningene og seremonilovene er opphevet i Kristus. Likevel er GT fortsatt Guds ord til oss. Det gir oss helt fra begynnelsen basisforståelsen for vår eksistens som mennesker i denne syndens verden. Senere gir tekst etter tekst oss et møte med Guds dømmende og frelsende gjerninger. Vevd inn i tekstene finner vi moralloven, f.eks gjennom skildringer av mennesker som er lydige mot Gud eller ulydige mot hans bud. Slik foregriper mange GT-tekster det Jesus og apostlene senere gjorde. De radikaliserer og konkretiserer moralloven fra Sinai. De rammer oss i hjertet med en levende lovforkynnelse. Gjennom det hele møter vi Guds hellighet, Guds herlighet og Guds barmhjertighet. Her - i GT - finner vi tekster med håp for alle som omvender seg. Profetene forkynner Gud i hans vrede over synden, men også hans frelsende kjærlighet. Håpet om et nytt fredsrike trer fram for oss. Slik ser vi at profetene forkynner både lov og evangelium. Dette var apostlenes holdning til GT. De leste GT som forpliktende skrifter - og i lys av Jesu person og gjerning. Å tro som apostlene er å tro at Jesus er sentrum for GT, og at GT har autoritet både som lov og evangelium.

De siste årene har vi opplevd en stor kamp om etiske spørsmål innen kirken. Presset fra samtidskulturen og dens individualisme er sterk. Klare bibelske normer som angår det folk mener tilhører privatlivet, avskrives i tur og orden. "Bare etikk" heter det nå. Eller "tidsbestemt".

Men er etikken i NT "bare etikk"? Slett ikke. Da Jesus ga misjonsbefalingen var han helt klar: De skulle gå ut, forkynne og døpe mennesker på det grunnlag som han hadde tilveiebrakt ved sin død og oppstandelse. Så skulle de "lære dem å holde alt det jeg har befalt dere". Hva sikter han til? Han sikter til bergprekenen og andre tekster hvor han hadde undervist om disippel-livet i verden. Jesus radikaliserte og konkretiserte de ti bud. Og dette skal forkynnes for kristne. Det ser vi i praksis når vi leser apostlenes brev. De forkynner Guds bud – nærgående og med stort alvor når de formaner kristne mennesker!

Selv om Kristi verk er sentrum i misjonsbudskapet, kan det altså ikke skilles fra etikken. Forkynnes du Kristus uten at også loven forkynnes, blir det i det lange løp ikke Kristus forkynt. Legg merke til formuleringene når apostlene formaner. I et lengre formaningsavsnitt om å leve annerledes enn hedningene, jamfører Paulus hedensk og kristen livsførsel og sier: "Men dere har ikke lært Kristus slik å kjenne, så sant dere har hørt om ham og er blitt opplært i ham, slik sannhet er i Jesus…" (Ef 4:20f) Å bli "opplært i ham" inkluderer en opplæring i å leve som kristen. Dette er altså, for å bruke Jesu ord, å "lære dem å holde alt jeg har befalt".

I noen av dåpstekstene er dette særlig tydelig. "Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv…." (Rom 6:4) Her tales det både om et nei og et ja. Dette er ikke noe randfenomen i NT. Et radikalt nei til synden – og et ja til Guds bud - finnes overalt.

Kolosserbrevet konkretiserer ved å tale om jordiske lemmer som skal dødes: "Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse." (Kol 3:5) Like radikalt forkynnes et ja til Guds bud og til Åndens kraft. Da taler Kolosserbrevet om nye klær: "Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet…" (Kol 3:12) Vi er forenet med ham som døde og oppsto. Det innebærer både rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Vi er tilgitt i ham, og vi er kalt til å si nei til synden og ja til en hverdag i renhet og hellighet.

Dette dåpslivet står i kontrast til mye av det som kjennetegnet hedenskapet. Å tro som apostlene er å forplikte seg på en livsholdning, en etikk, som blir et tydelig alternativ. En etikk som ikke tilpasser seg verden omkring, men som står i relieff til verdens verdisett og livsstil.

Det gjelder i aller høyeste grad det tema som er særlig i fokus på denne konferansen! De hedenske hustavlene hadde en helt annet syn på kvinnene enn det apostlene gir uttrykk for. Ef 5 er det beste eksempel. Klimaet som beskrives i innledningen – "underordne dere under hverandre" – var nytt og ukjent. Både innholdet i - og omfanget av - formaningen til mannen representerer noe helt nytt. Den selvutgivende agape fra mannens side måtte være like provoserende den gangen som begrepet "mannen er kvinnens hode" er i dag. Paulus holder disse to ting sammen og ser dem ikke som motsetninger. En ekteskapsetikk der selve modellen er hengivenheten i forholdet Kristus/menigheten, måtte løfte det kristne ekteskapet høyt opp over den hedenske standard. De stoiske hustavlene falt igjennom. Det kom inn en radikalt ny måte å tenke på om forholdet mann/kvinne – en tenkemåte som fordømmer all kvinneundertrykkelse og som tar likeverdet på alvor.

Dette har riktignok aldri har vært lett å etterleve. Mannens ansvar som kvinnens hode har blitt realisert uten at Kristusmodellen fikk være normsettende. I nyere tid har hedenskapet dukket opp i andre former. Men det nye hedenskapet er i slekt med det gamle. Når selvrealisering og behovstilfredsstillelse blir det underliggende - og overordnede – prinsipp, er oppløsningskreftene i full sving. Den psykiske smerte i den nye ekteskapsetikkens fotspor er åpenbar for alle.

Kontrasten til hedenskapet var også tydelig i møte med den utsvevende seksualmoralen som kjennetegnet f.eks Korint. Den som ville arve Guds rike, måtte bryte opp fra den hedenske livsstilen. Dette hørte med til den grunnleggende opplæringen i menigheten: "Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike." (1Kor 6:9-10) Denne grunnleggende opplæringen var det nødvendig å minne om. Samtidig minner Paulus dem om det som egentlig skjedde da de ble omvendt: "Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd." (1Kor 6:11) Den grunnleggende renselsen da de tok imot evangeliet, ble døpt og lagt til menigheten, - den renselsen skal prege livsførselen. Det blir en ny vandring, en vandring ikke etter kjødet men etter Ånden. Gjennomsnittsmoralen appellerte til kjødets lyster, men den moralen skulle være fortid.

Mange kristne falt i synd, det aner vi av brevene. Men da måtte de fram for Gud, gi ham rett og erkjenne sine synder som synd. Uten bot kom de til å falle fra den levende Gud. Så alvorlig var det – og er det. Det vi kaller "bare etikk" viser seg ofte å gå like inn i kjernen av botslæren, altså læren om hvordan vi blir frelst. Å forsvare sine synder eller være uenig med Bibelen om hva som er synd - og så regne med aksept hos Gud uansett - er å bygge opp en "kristendom" som ikke er apostolisk. Den apostoliske kristendom åpner Guds rikes dør på vid vegg bare for syndere som erkjenner sine synder, ikke for den som forsvarer sin synd.

Dette er ikke lenger god latin. Dette ser vi tydeligst i homofilidebatten. Tankegangen synes å være: Enkelte har en driftsorientering som gir dem spesielle vanskeligheter og fristelser. Det er sant nok og vel verd å være klar over. Men så er tankegangen videre: Vi vil "stå på kirkens syn", men å tale om at homofile seksuelle forbindelser er syndige handlinger, det høres dømmende ut. Og å kalle teologer som forsvarer homofilt samliv, vranglærere, ødelegger samholdet i kirken. Vi får akseptere at det er to syn.

Denne tankerekken bærer i seg en oppløsning av Skriftens autoritet. Å tro som apostlene er å våge å fremme den lære apostlene hadde.

At apostlenes lære inkluderer både det vi kaller troslære og etikk ser vi også av begrepet "den sunne lære" i pastoralbrevene (1-2 Tim og Tit). Den sunne lære er apostlenes lære, og den forplikter oss på begge plan, både for det vi kaller lære, og det vi kaller liv! Som i Bibelen for øvrig, møter vi noen ganger denne læren gjennom apostlenes behandling av konkrete forhold i menighetene. Vårt ansvar blir å trekke konklusjoner inn i våre liv og vårt menighetsarbeid. De prinsippene - eller skal vi heller si den etiske referanserammen - som apostlene anvender, forplikter oss. Apostelen forutsetter respekt for sin lære – også for etikken. I 1 Kor 4:17 omtaler han Timoteus og sier: "Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt i hver eneste menighet." "Mine veier" gjelder både læren om frelsen og læren om å leve som kristen i verden og i menigheten.

Det vi nå har gjort rede for, sier oss dypest sett en ting:

Med begrepet Skriften alene er det nettopp dette vi mener. All forkynnelse og lære innen kirken skal til syvende og siste testes på en instans. Skriften alene. Dermed kommer et sett avgrensninger:

Det katolske tradisjonsprinsipp har både ført til at kirken i sin lære hevder ting som strir mot Skriften og ting som ikke kan begrunnes i Skriften. Et reformatorisk skriftsyn må avvise dette.

Karl Barth skrev engang om "Die Theologie des und", "Og-ets teologi". Med det mente han den teologien som blir resultatet når en sidestiller Skriften og noe annet. Da har dette andre, dette "og", tendens til å filtrere bort det som ikke passer. Reformatorenes formalprinsipp ble i opposisjon til dette: "Skriften alene". Og Skriften er klar nok til å svare på alt vi trenger svar på om tro og liv. Andre instanser kan vi riktignok lytte til, men alt må underordnes Skriften. "Schrift Gottes im Lehrstreit" – i lærestrid er bare argumenter fra Den Hellige Skrift endegyldige argumenter.

Det mangler ikke på fornuftsargumenter mot Skriftens lære. Opplysningstidens rasjonalisme og - hundre år senere – den liberale teologi, hadde problemer nettopp med å forene Skriftens tekster og lære med tidens dominerende livssyn. Hva skjedde? Jo, "Die Theologie des "und"" slo til og undergravde den bibelske troslære. Niebuhr uttrykte det slik: De vil ha en Gud uten vrede som bringer mennesker uten synd inn i sitt rike uten noen dom ved hjelp av en Kristus uten kors.

Men oppgjøret med dette kan like gjerne også uttrykkes i formuleringen

I vår tid er det kanskje her kampen står. Enkeltindividets opplevelse av tilværelsen er utgangspunktet. Realiseringen av selvet skal ikke – i alle fall ikke i privatlivet – møte for mange moralske sperrer. Teologien har fått et nytt orienteringspunkt: Mennesket selv. Denne nyorientering blir fort en teologi hvor følelser og opplevelser overtar funksjonen som avgjørende norm. Skriftens budskap tilpasses eller underordnes folks følelse av hva som er en "rimelig" religion. Med dette utgangspunkt har forkynnelsen til syndserkjennelse fått dødsstøtet. Evangeliet blir et budskap om bekreftelse av menneskeverdet, ikke om rettferdiggjørelse av synderen.

Innen teologien er det nå en sterk tendens til å la kulturen og samtiden spille inn når sannhetsspørsmålet skal avgjøres. Sannheten avklares i diskurs med samtidskulturen, og når kirken kommer til enighet ut fra denne dialogen. Dette gjelder især i etiske spørsmål.

Ingen er uenig i at vi skal være i dialog med samtiden. Dialogen kan gi oss innsikt i hvilke problemstillinger vi må arbeide med osv. Men sannhetsspørsmålet avgjøres ikke der, det avgjøres i studiet av Skriften. Kirkens mål er ikke å være mest mulig i samklang med samtiden. Kirken må riktignok kjenne sin samtid for å nå fram til den med Guds ord. Men sannheten vil utfordre løgnen i denne verden, lyset vil utfordre mørket. Vårt budskap skal stilles i kontrast til alt som strider mot Guds ord, ikke tilpasses det. Vi skal ta enhver tanke til fange i lydighet mot Kristus – og ikke la massemediene jage oss inn i hulene og anklage oss for et håpløst tidsuriktig budskap.

Johannesprologens ord om at lyset skinner i mørket og mørket tok ikke imot det, må ikke få oss til å sette lyset under en skjeppe så mørket lettere kan ta imot oss. Forkynnelsen må ikke bli glatt og la samtidens forventninger bestemme profilen. Forkynnelsen skal la "knutene på tråden" får være der, knuter som Gud ønsker skal skape uro i tilhørerne, ikke bare tale dem etter munnen.

I dag er det ikke uvanlig å stille enkeltord og tekster i Bibelen opp mot andre ord og tekster, eller kanskje oftere: Opp mot hovedtanker i Skriften. Kirken må holde seg til de bærende hovedtankene, heter det. Smitten fra denne tankeføringen ser vi et tidstypisk eksempel på i forbindelse med det som er denne konferansens tema. Gal 3:28 er det store Magna Charta, sies det: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Denne "hovedtanken" ville - som tiden gikk - med nødvendighet måtte fortrenge eller radere bort tanker om en forskjell mellom mann og kvinne. Uttrykk som "mannen som kvinnens hode" kan ikke betraktes som normative i ekteskapsetikken. Og tekster som avspeiler at det særlige hyrde- og eldsteansvaret tillegges menn, avskrives – selv om de er forankret i skapelsesteologien. Hvorfor? Årsaken ligger svært ofte i at de strider mot den gjengse likestillingsideologien. Denne ideologien mener en å finne forankring for i likeverdstanken i Bibelen. Da får det ikke hjelpe om den er på kollisjonskurs med noen Paulustekster. Paulus var tross alt barn av sin tid. Og hans begrep "underordning" passer bare der det er tale om gjensidig underordning, ikke der det brukes i den særlige formaningen til kvinnen.

Denne logikken er ganske vanlig i kirken.

Paulus tenkte åpenbart ikke slik. Gal 3 dreier seg riktignok om et Magna Charta! Det dreier seg om troens rettferdighet og om vår status som Guds barn av nåde. Den er fundamental og forpliktende for enheten i den troende forsamling og for kjærligheten oss imellom. Likeverdet ligger implisitt i verset. Men tjenestedifferensiering og kjønnsdifferensiering som tas opp i andre tekster, skal ikke settes opp imot Gal 3:28. Det er å sette Paulus opp mot Paulus. Når han begrunner forskjellen mellom mann/kvinne, henviser han til forhold som ikke er gyldige bare i Korint og Efesus år 55. Begrunnelsen har ikke tidsbegrensning. Paulus forener enhet og mangfold, likeverd og tjenestedifferensiering. Å sette bibelske "hovedtanker" opp mot konkrete apostelformaninger er brudd på reformatoriske prinsipper for fortolkning.

I en tid hvor vårt kristne kulturgrunnlag har slått sprekker og klassisk bibelsk teologi undergraves i kristendommens navn, kan vi fort bli motløse og tenke: Vi er noen få igjen, nå får vi parkere alle erobringsforsøk og nøye oss med å verne oss selv. Bekjennelsesbevegelser kan bli oss selv nok-bevegelser.

De som bekjente troen i den første kristentid, var erobrende. De hadde et kall til å vinne verden. De visste at den eneste måten å bli frelst på, er å høre og tro evangeliet. De kunne ikke slå seg til ro med en "religion for oss og våre barn" – slik f.eks samaritanerne tenkte. Nei, alle som trodde som apostlene, hadde ved troen del i et hellig kall: Å sprenge alle slags grenser for å nå mennesker. Apostolisk kristendom står under Jesu ordre om å gå til folkeslagene. Apostlenes gjerninger er første akt. Vil vi følge i deres fotspor og tro som dem, må vi gjøre som dem: I lydhørhet for Åndens ledelse gå til medmennesker, bryte barrierer, våge å sette troen på dagsorden, våge å ta belastninger. Evangeliet er det eneste budskap som både gir virkelig mening til livet og et virkelig håp for evigheten. Begge deler.

Paulus anvender et GT-sitat som viser forholdet mellom tro og tale: Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi. (2Kor 4:13) Å tro som apostlene er avgjørende. Men troens Ånd gir oss ikke ro. Den setter oss i bevegelse.

Vi skjelver ved oppgavene. Men Jesus er den samme i dag som på Paulus` tid. Vi kommer til å gjøre samme erfaringer som ham: Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap. (2Tim 4:17)

Amen.

Egil Sjaastad er rektor på Fjellhaug skoler.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.