Av Hans Bovim

Sjefredaktør i Dagen, Odd Sverre Hove, markerte i Dagen 30.07.02 et behov for en ny kvinneprestdebatt:

I stadig stigende grad betjener våre kristelige organisasjoner seg nå av kvinneprester, – i Normisjon og i Frikirken er det "grasrota" som ønsker denne utvikling.

Som eneste dagsavis i Norge har Dagen i alle sine år gjennomført en bibelsk begrunnet motstand mot kvinnelig prestetjeneste. – Med stor tyngde har Odd Sverre Hove hevdet at kvinneprestreformen manglet positiv hjemmel i Bibelen. – Men ikke bare det: Hove, – og mange med ham, – er overbevist om at Bibelen med apostolisk myndighet sperrer kvinners vei til presteembetet. Derfor blir det blant troens folk aldri ro om denne saken. Og problemet er internasjonalt.

På denne bakgrunn blir Odd Sverre Hoves behov for en ny kvinneprestdebatt påtrengende. Han har kommet med et rop i nød: Vil noen nå komme med en alternativ tolkning av 1. Kor. 14, 33-38 og 1. Tim. 2, 11-15 som åpner kvinners adgang til presteembetet, så må den nye løsning ikke bare følge de tradisjonelle problematiseringsargumenter, men den må tilfredsstille fortolkningsmessige krav som bibelsk kan etterprøves.

24. og 26.08.02 kom professor Ole Øystese med sin dobbeltkronikk i Dagen, og siden er det kommet mange fyldige innlegg, også teologisk solide. – Bare få går inn på alternative tolkninger, de fleste angriper Øysteses løsning – og befester Bibelens aktive Nei til kvinneprester.

* * *

Jeg er ikke teolog, men når jeg nå tillater meg et innlegg i den pågående kvinneprestdebatt, så har dette to grunner: 1. "Mine" bibeltro kristne organisasjoner, – Laget, Santalmisjonen, Indremisjonen (Normisjon), - som tidlig "åpnet skriftene" for meg (Luk. 24, 25-32), de herjes nå av "den gamle list": "Har Gud virkelig sagt?" – nei til kvinnelige prester?

Litt etter litt har lederne i disse organisasjoner sviktet sin læreforpliktelse (1. Tim. 4, 16) – og usikre ledere som "Hyrder" skulle være, de spør nå (ved såkalte Høringer) sine ulærte "får" om veien videre. Da ordner den gamle slange resten, – godt hjulpet av Vårt Land. –

2. I følge sin ordinasjon har norske prester en offentlig læreforpliktelse, men Bibelen, Den Hellige Skrift, åpner ikke denne tjeneste for kvinner. Nettopp her står kampen i dag. Dagsorden er satt av den sanne kirkes motstandere, på det tidspunkt disse mener mulighetene for seier er tilstede. "Tiden er moden", – de fleste kristne sover. –

Men Gud sover ikke! "Guds Ord er levende og virksomt, skarpere enn noe tveegget sverd!" (Heb. 4, 12) – Våre motstandere bryr seg ikke om Guds Ord. Men det er fortsatt "mer enn 7 000 i dette land som ikke har bøyd kne for Ba’al" (Rom. 11, 4). Det er disse som nå må få sine øyne åpnet så de får se Skriftens klarhet i denne sak. Mitt vitnesbyrd består i å vise vanlige troende hvor grunnleggende klart Skriften taler, – overbevisende ord som kan etterprøves av alle.

* * *

Jeg starter med en kort historikk: I 1938 fikk kvinner adgang til alle statens embeter, men med en tilleggsbestemmelse om kirkelig selvstyre i denne saken. I 1956 ble den siste lovhindring for kvinners adgang til presteembetet fjernet. I 1961 ble den første kvinnelige prest ordinert i Norge.

Under denne utvikling var Menighetsfakultetet en klar motstander: I årene 1917, 1921 og i 1955 fattet MFs lærerråd enstemmige vedtak mot ordinasjon av kvinner til presteembetet, helt fra 1917 teologisk begrunnet. Men i 1972 delte MFs lærerråd på ni personer seg i et flertall på fem som åpnet for ordinasjon av kvinner til prester, og et mindretall på fire som gikk klart imot.

I 2002 utdanner MF flere kvinner enn menn til prester. Den norske kirke ordinerer nå kvinneprester på løpende bånd, og mannlige biskoper ordinerer kvinnelige biskoper og erklærer samtidig at disse forvalter sakramentene og evangeliet rett, etter Guds Ord og den norske kirkes bekjennelse.

Som nevnt er det folket (ofte med sterke kvinnelige grupperinger) som gjennom sine politikere og lovgivende myndigheter har presset kvinneprestspørsmålet på kirken. Av og til bruker statsmakten også økonomiske virkemidler i åndskampen, og vi må med sorg erkjenne at de som vaktmenn skulle være, ofte sviktet sitt kall: Under budsjettdebatten i Stortinget høsten 1975, stilte således mange stortingsmenn som forutsetning for økonomisk støtte til Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar at dette skulle åpne sin undervisning for kvinner. Dessverre handlet MF fortvilet galt i denne sak: I stedet for å belære stortingsmennene om at de prinsipielt ingen rett har til å bruke pengemakt til å presse åndelige synspunkter på en institusjon som rettslig har full åndelig frihet i sitt samfunnsmessige arbeid – så åpnet MF sitt praktisk-teologiske seminar for kvinner FØR støttespørsmålet kom opp i Tinget.

Mens Helge Kjøllesdal var sjefredaktør i Vårt Land, skiftet avisen syn i kvinneprestspørsmålet fra Nei til Ja. Og når i dag et flertall av Frikirkens menigheter ønsker at kvinner skal kunne ordineres til eldste eller pastor, rykker Jon Magne Lund ut og minner synodemøtet om at lekfolket ikke bare må være til pynt (VL 02.08.02). – Hans beste argument var at biskop Odd Bondevik i 1996 skiftet fra Nei til Ja.

Vårt Land er aktiv forsvarer av nyordningen. Se VL 24.09.02 ved Reidar Kristiansen, en propagandapreget billedreportasje hvor stipendiat Kristin Norseth, Menighetsfakultetet, ivrer for at våre kristne organisasjoner nå bør åpne sitt marked for kvinneprester, sokneprest Åslaug Elvebakk hevder at troskapen mot Skriften ikke har noe med mann og kvinne å gjøre, og generalsekretær Anfin Skaaheim uttaler: "Det viktigste er at biskopen står rett plassert i forhold til Bibelen." Det markeres sterkt at alle er tidligere Lagsfolk.

Når nå en strøm av kvinneprester rykker inn i kirker, kristne institusjoner og organisasjoner, - og det altså er et ubestridelig faktum at det ikke i Bibelen finnes hjemmel for denne utvikling, ligger konklusjonen nær: "Dette har en fiende gjort" Mt. 13, 28. Og han er vel kjent med strategien: "Gå veien om kvinnen" 1. Mos. 3, 1.

De som kjenner vår samtidshistorie, husker med hvilken intensitet debatten om likestillingsloven fylte alle våre medier fra start i 1976 og til lov ble gitt 15. mars 1978. – 12. januar 1978 ble lovforslaget drøftet på "Geilomøtet" hvor formenn og generalsekretærer fra elleve landsomfattende kristne organisasjoner var samlet. Professor em. Erling Danbolt (fra Norsk Lærerakademi) holdt et ypperlig foredrag og dokumenterte kristenfolkets nødvendige kamp mot angrep på Gudgitte skaperordninger. Drøftelsene munnet ut i en resolusjon som ble sendt til Presidentskapet for Norges Storting.

Gjennom loven av 15. mars 1978 møtte kristenfolket og vår kirke et kjønnsrollemønster i åpenbar strid med hva Bibelens skapelsesberetning kunngjør om forholdet mellom mann og kvinne. Begge skapt i Guds bilde, altså likeverdige for Gud, men med forskjellige tjenesteoppdrag. I 1. Mos. 2, 20 omtales kvinnen som "en medhjelp som er hans like".

Fra de krefter som hadde utløst likestillingsloven, kom så 9. juni 1978 lov om "fri abort" (morsbestemt fosterdrap). 5. februar 1993 ordinerte biskop Aarflot Norges første kvinnelige biskop, og erklærte henne som rett hyrde for forsamlingen av de hellige, hvor evangeliet blir lært rett og sakramentene blir forvaltet rett, og 1. april 93 fikk vi Partnerskapsloven. Dermed er Norge rykket inn i det lovordnede hedenskap, og konsekvensene innhenter oss nå på løpende bånd.

Som ytterligere dokumentasjon på likestillingskampens konsekvenser ville det her være vesentlig å beskrive situasjonen i Sverige da den første kvinneprest ble ordinert i 1958. Plassen tillater ikke dette nå – men min kilde er den domprost i Linköping som i 1958 var med i det svenske kirkemøtets komité for kvinneprestsaken, og som i et forseglet dokument ga en meget fyldig og interessevekkende beskrivelse av denne embetsdebatten. Den er nå frigitt, og offentliggjort i organet "Kyrka och Folk" nr. 10, 12, 13 og 16 (2001), i alt åtte helsider i A4-format. Der er alle personer nevnt med navn. Jeg henter følgende, sterkt forkortet:

Domprosten hadde holdt fram 1. Kor. 14, 37 som et forbud mot kvinneprester. I komitéen var også den forhenværende kirkeminister, og denne betrodde seg nå til domprosten: "Jeg kan ikke bli ferdig med den tanke at vår Frelser har forbudt kvinneprester. Men dette er jo blitt en partisak, og mitt parti har sterke kvinneorganisasjoner som kjører denne saken meget hardt. Det parti som nå ikke går inn for kvinneprester, kommer uten tvil til å tape stemmer, og intet frykter partiet mer enn å tape stemmer. – Du tror vel ikke at jeg vil gjøre noe som min Frelser kan ha forbudt?" – Nei! Det trodde domprosten ikke. – Så fortsatte han: "Da det var vedtatt at jeg skulle reise hit, tok jeg kontakt med Svea Rikes erkebiskop og spurte: Det finnes vel intet i den hellige Skrift som forbyr kvinnelige prester? På dette svarte han et bestemt Nei! Dette har jeg handlet etter. Hadde jeg fått motsatt svar, var jeg kommet i stor nød!" – En situasjonsbeskrivelse som avdekker krefter og samvittigheter i kamp.

* * *

Som innledning til min uttalelse må jeg tydelig markere Øysteses uttalte forpliktelse til troskap mot Skriftens utsagn. – Her vil jeg være nøyaktig: Øystese sier følgende ang. det sentrale ord 1. Kor. 14, 37: "Hvis noen mener at han er profet eller åndsfylt, så skal han vite at det jeg skriver er Herrens bud":

Dette er tindrende klart! Men samtidig hevder altså Øystese at dette skriftstedet – etter hans tolkning – ikke er ment av Paulus som et forbud.

Så til kravet om at et Ja til kvinneprester krever positiv hjemmel i Skriften. Da svarer Øystese slik:

Som lekmann vil jeg ikke gå inn på alle Øysteses tolkninger, men stanser bare ved hans konklusjon: Vi kommer til rette med alle Paulus-ordene – "om vi forstår alle hans formaninger til kvinnene som råd om å praktisere sin kristne frihet på en slik måte at det gagner evangeliets sak." – Tolkningens fyrlys skal altså være det som gagner evangeliet.

Paulus kunne nok fritt bruke dette fyrlys i sitt pedagogiske formaningsarbeid overfor kvinnene i Korint. Fordi han hadde hele Apostolatet innebygget i sitt eget sinn, var skrifttroskapen sikret. – Men om vi i dag vil bruke dette fyrlyset hvor slik indre styring mangler, vil de raskt finne ut at det er jo så godt å høre kvinner utlegge evangeliet for oss. – Til og med kvinnelige biskoper er jo nå så tro mot Skriften – at ethvert argument mot kvinneprester oppleves irrelevant. Hvis også sant troende ytrer seg slik, er disse ennå ikke klar over med hvilket alvor Jesus, vår Herre, har talt i denne sak. Se senere.

* * *

Men så til hovedsaken. Mitt vitnesbyrd:

Noen markeringer til lesningen: I begynnelsen – før noe begynte – er det noe som var! Det bøyer jeg meg for. – Ordet, Kristus, – Jesus var hos Gud – og var Gud. – Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinte i mørke – også i det Gamle Testamente – men mørket tok ikke imot ham. – Hva gjorde Gud da? Det fremsto en mann, sendt av Gud, hans navn var Johannes – han kom for å vitne – om lyset. Verden er blitt til ved Ham (Jesus) – men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. MEN: Alle dem som tok imot ham – ble født på ny – av Gud! – Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. –

I tidens fylde utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. Gal. 4,4. –

I disse dager skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be, og han ble der natten over i bønn til Gud. – Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv – som han også kalte apostler. – Luk. 6, 12-13. Dette er et valg av Gud selv – med sikte på gyldighet i en hel epoke fram til Jesu gjenkomst.

Så begynte den treårige utdannelse som Gud selv – på jorden – ville gi de tolv utvalgte apostler med sikte på en læreforkynnelse som tidløst og uforandret skulle stå fram til Jesu gjenkomst. En unik begivenhet i menneskeslektens historie.

Guds – Jesu – pedagogiske metode er nøye beskrevet i Mt. 9, 35-38. –

Etter tre år kom så avslutningsfesten: Mt. 26, 20: Da det var blitt kveld, satte han seg til bords med de tolv. – Nattverden ble innstiftet.

Mt. 26, 30: Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Her starter det viktigste avsnitt i min framstilling. To ting skal skje, sier Jesus:
v. 31: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: "Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt" (Sak. 13, 7).
v. 32: Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. –
Heretter blir nøkkelordet Galilea.

– Nå flytter vi fram til Mt. 28, 1: Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria til graven. v. 2: Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. – Det bemerkes her at "Herrens engel" er engelen til den oppstandne Jesus, på samme måte er det i vårt hovedord: 1. Kor. 14, 37.

Så skjer ting av største læremessige betydning. Engelen tok til orde og sa til kvinnene: v. 7: Skynd dere nå av sted og si til hans disipler: "Han er oppstått fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette." – Legg her merke til med hvilke oppmerksomhetsvekkende ord Engelen taler. Og: Hva han sier til hvem! – En overflatisk lesning kan her lede til den store misforståelse at det er kvinnene som skal gå til Galilea for å se Jesus der, aldeles i strid med det som faktisk sies. En slik forvillende løgn blir til og med formidlet gjennom salme 170 i vår salmebok, jeg har nevnt det for rette vedkommende i vår kirke, men man synger fortsatt denne løgn i vår kirke. –

Men hva skjer så? v. 8: De løp av sted for å fortelle dette til hans disipler. v. 9: Og se: Jesus kom i møte med dem og sa: Vær hilset. - - - v. 10: Da sier Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg. Jesus hadde jo her den beste anledning til å si til kvinnene – dit kan dere også komme med. Det gjorde han ikke.

v. 16: Men de elleve disipler dro til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. v. 17: Men da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham. Men noen tvilte. v. 18: Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! - - -

Helt avgjørende for vårt emne: v. 20: … og lærer dem å holde alt det jeg har lært dere! Apostolatet fikk sitt mandat! Tidløst og uforanderlig inntil Jesus kommer igjen. Apostlene fikk sin lærebemyndigelse. Men kvinnene skulle ikke til Galilea, og helt avgjørende: De var ikke der! – De har ingen lærebemyndigelse fått. Men: Med Jesu komme til jord – og ved hans forkynnelse – fikk kvinner en helt ny status, både i samfunnsliv og i Gudsrikets tjeneste. Et mangfold av tjenester kaller på de kvinner som frivillig innordner seg den plass som Apostolatet gir dem.

Jeg viser til den foran nevnte uttalelse av Ole Øystese ang. 1. Kor. 14, 37 (Dagen 14.10.96):
Det er ikke bare tradisjonen som hevder at Paulus bygger på et ord av "Herren".

Som ovenfor påvist – med 1. påskedags bibeltekster som grunnlag – vitner både Gud i Himmelen og den oppstandne Jesus på jorden, at kvinnene ikke skulle være tilstede når apostlene fikk sin lærebemyndigelse i Galilea. – Kvinnene har ingen lærebemyndigelse fått. Denne avgjørende realitet er

Denne bibelske sperre for kvinneprester er absolutt. Den kan etterprøves av alle.
Hvor denne sperre brytes, der brytes enheten i Kristus.

Vennlig hilsen Hans Bovim

Artikkelen ble publisert som leserinnlegg i Dagen.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.