DERFOR ER JEG MOT KVINNELIGE PRESTER

Av Thomas Bjerholt

Innledning

Debatten om kvinnelige prester og forholdet mellom mann og kvinne har igjen forsterket seg. I en kort artikkel er det mange ting jeg kunne ha lyst til å drøfte inngående, men plassen gir ikke anledning til det. For den som ønsker å fordype seg i emnet, med utgangspunkt i det klassiske syn, dvs. et nei til kvinnelige prester, vil jeg få anbefale to bøker. I denne artikkelen vil jeg mer kortfattet gå inn i en liten «duell» med de vanligste argumenter som brukes for kvinnelige prester, og forsøke å møte dem. Gjennom mange år har jeg prøvd å veie for og mot i dette stridsspørsmål. Jeg er i denne prosessen fortsatt ikke overbevist om at de som vil endre kirkens gamle syn har tilstrekkelige argumenter på sin side. Tvert imot, jeg opplever en forsterket uro ved den reform som kirke og organisasjoner heller mot å innføre. Jeg tror at disse spørsmål rører ved vesentlige sider ved bibelsk etikk. Jeg er overbevist om at vi trenger å fornye vår tenkning og teologi med henblikk på et fulltonende «Ja» til en funksjonsfordeling av oppgaver mellom mann og kvinne, ikke til en utvisking av rolletenkningen.

I det følgende vil jeg prøve å tilrettelegge mine tanker i møte med argumentene for kvinnelige prester; - for full likestilling, og så får leserne selv tenke videre. Lykke til i det fortsatte studium av et viktig emne!

1. Argument.

Spørsmålet om mann og kvinne er et perifert emne i Bibelen. Vi har frihet til å forme våre liv som vi vil m.h.t. kjønnsroller. Den kristne samvittighet må ikke bindes i dette spørsmål.

Svar:

Mange vil tenke slik om disse ting. Skal vi stride om noe som ikke hører med til troens sentrale saker?  Dette lyder besnærende. Men hvem avgjør hva som er sentralt og perifert? Skriften selv må besvare dette for oss. Og NT gir oss et viktig svar til akkurat dette: Læren om mann og kvinne hører med til det som kalles «den sunne lære». Dette uttrykket finner vi i 1.Tim 1,10, 2.Tim 4,3, Titus 1,19 og 2,1. Et annet uttrykk er nært beslektet; nemlig uttrykket «det sunne ord». La oss kort se hva som skjuler seg bak dette:

1.Tim 1,10: Dette stedet påtaler en livsførsel som strider mot den sunne lære. Uttrykket handler altså om den kristnes livsførsel.

Titus 1,9: Uttrykket er her ikke direkte knyttet til det kristne liv, men kan omfatte både lære og liv.

2. Tim 4.3: Uttrykket omfatter den sannhet som Timoteus skal forkynne som evangelist, som lærer, som veileder i et nytt liv. Det er tydelig at begrepet «den sunne lære» inkluderer både «lære» og «liv».

Det som er interessant i 2. Tim 4,3 er advarselen til Timoteus: Det skal komme en tid da menighetene ikke vil høre eller tåle den sunne lære. De skal finne seg nye lærere som taler imot den sunne lære. Den sunne lære skal ikke bare bli møtt med motstand, men med en mot-lære! Titus 2,1: Dette er et uhyre viktig vers. For her står «den sunne lære» som overskrift for hustavlen. Den tar for seg formaninger til en rekke forskjellige mennesker. Vi ser her at formaningene til kvinnene om underordning og ansvar for huset («huslige») inngår som en integrert del av den sunne lære.

Altså: Formaningene til mann og kvinne, hvor begrepet underordning hører med, er en del av det som Bibelen benevner «den sunne lære».

Dette må nødvendigvis få være med å styre vår tenkning om dette emnet. Spørsmålet er ikke perifert.

Dette bekreftes dessuten om en sammenlikner med de steder hvor en finner uttrykket «det sunne ord» o.l.: 1.Tim 6,3, 2.Tim 1,13, Titus 1,13; 2,2.8. Vi ser at på nesten alle disse stedene omtales den sunne lære og de sunne ord som en umistelig del av den arv Timoteus må holde fast på og verne.

KONKLUSJON:

Mann-kvinne-spørsmålet er for «sentralt plassert» i Skriften til at man kan gjøre det til et læremessig adiaforon.

2. Argument.

Paulus var en mann av sin tid. Han ga formaninger som gjaldt for sin tid, for å hjelpe kristne til å leve rett i sin samtid. Vi må finne våre svar i vår tid. Det er kjærligetsbudet som forplikter. Hvordan kjærligheten skal leves ut, vil variere fra tid til tid.

Svar:

Paulus er først og sist en Herrens apostel med absolutt autoritet i spørsmål som har med lære og liv å gjøre. Dette er et trosstandpunkt. Jeg tror at Paulus taler med guddommelig myndighet i alt som har med lære og liv å gjøre. Han ble motsagt i sin egen samtid. Men så ser vi at han roser de kristne som tar imot hans ord - «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds Ord, som virker med kraft i dere som tror» (l. Tess 2,13). Det er dessuten ikke bare Paulus som tar opp mann-kvinnerelasjonen. Peter gir også en utførlig behandling av familien: 1.Pet 3,1-7- Vi er ikke forpliktet på et udefinerbart kjærlighetsbud. Vi er forpliktet på de konkrete formaninger i NT: - formaninger som sier oss hva kjærlighet er. Det betyr ikke at kjærlighetens gjerninger er uttømmende beskrevet med NTs formaninger. Men en «kjærlighet» som kommer i åpenbar motsetning til de konkrete formaninger er ikke bibelsk. Når forholdet mann-kvinne diskuteres innen ramme av «den sunne lære» er det åpenbart en del av det stoff som apostelen vil ha overlevert til senere slekter.

3. Argument.

Paulus lærer at vi skal underordne oss hverandre, Ef 5,21. Derfor kan vi ikke ensidig formane hustruen til å underordne seg. Det må en balanse til her. Innebærer ikke tanken om den gjensidige underordning at Paulus tenker mer i likestillingsbaner?

Svar:

Det er viktig å se at formaningen om å underordne seg omfatter en rekke mennesker: Folket skal underordne seg øvrigheten (Rom 13,1), slavene sine herrer (l.Pet. 2,18 - her gjelder det forresten ikke bare slaver, men alle arbeidsfolk), menighetens yngre, de eldre (l.Pet. 5,5), barn sine foreldre.

Dette handler om de skapelsesmessige relasjoner vi alle er plassert inn i. For vi er alle borgere, arbeidere, menighetslemmer, barn, mann eller kvinne. Hva betyr det at vi skal «underordne oss hverandre»? Meningen med denne formaningen er at vi skal  tjene og elske hverandre, uansett hvilken stand eller stilling vi har. Guds mål med alle sine bud er kjærlighet og tjeneste. I holdning skal vi sette de andre, høyere enn oss selv, sier apostelen (Fil 2,3). Dette er betydningen av den gjensidige underordning. Men vi kan ikke bruke denne ene formaning til å oppheve den konkrete underordning! Øvrigheten kan ikke underordne seg folket på samme måte som folket underordner seg øvrigheten! Foreldrene kan ikke lyde barna slik barna skal lyde foreldrene osv.

Kanskje ser vi dette tydeligst i forholdet mellom Kristus og menigheten; «Liksom menigheten underordner seg under Kristus», så skal hustruene underordne seg under sine menn i alle ting» (Ef 5,23). Menigheten kan aldri bli herre over Kristus! Kristus kan aldri underordne seg menigheten som om den var hode! Apostelen sier at nettopp dette forhold er modellen for mann og kvinne. Dette viser med all tydelighet at partene ikke kan byttes om på tilfeldig måte. Vi ser forresten at formaningen til gjensidig underordning står 1 - en - gang i NT, mens begrepet underordning, rettet til konkrete personer finnes over 30 ganger!

Paulus tenker ikke innen rammen av det moderne likestillingsideal. Hans tanker er grunnet på bibelsk likeverdsprinsipp. Vi er ulike: har forskjellige oppgaver, men er alle like verdige.

4. Argument.

Underordning er en følge av syndefallet. Kristus er kommet for å oppheve konsekvensene av fallet.

Svar:

Dette argumentet er allerede motsagt av det foregående. Det ville være utenkelig at Herrens apostler skulle formane til underordning, hvis dette var en ond ordning. Vi ser at Jesus levde i underordning under sine foreldre (Luk 2,51), som uttrykk for en forbilledlig handling. Tekstene i 1. Mos 3 innfører ikke underordningen som noe ondt i og for seg. Det som domsordet antyder er at det skal komme en ny smerte, noe hardt og vondt inn i de naturlige ordninger, noe som ikke var der før: Barnefødselen blir smertefull, men fødselen i seg selv er fra Gud! Mann og kvinne kommer inn i et spent forhold til hverandre, men ekteskapets ordning er fra Gud! (l.Mos. 3,16-19) Vi skal være varsomme med å lese for meget ut av 1.Mos 3 i dette spørsmål. Alle tolkninger må prøves på hva NT sier, den endelige åpenbaring. Der ser vi at underordningen begrunnes i skapelsen (1. Tim 2,11.13.) og i frelsens orden også! (Ef 5,23ff.) Sammen med alt det som ellers sies til kvinnene om å underordne seg i NT innebærer dette at det blir umulig å anse underordning som en syndefallsstruktur.

5. Argument.

Hvorfor skal vi holde på formaningene til mannen, og særlig kvinnen, når vi ikke vil opprettholde slaveriet. Paulus formante jo slavene. Men vi vil jo bekjempe slaveriet!

Svar:

Forholdet mellom mann og kvinne er noe som er gitt i og med skapelsen. Det vil alltid være mann og kvinne. Derfor er formaningene til mann og kvinne fortsatt gyldige. Bibelen lærer ikke at det skal være slaveri. Tvert imot sies det at slavene skal prøve å bli frie, hvis de kan det (1.Kor. 7,21). Vi ser også at slavehandel fordømmes (1. Tim. 1,10).

Ordene i NT til slavene er ikke et ord om at Gud vil slaveriet. Men på den tid var mange av de kristne som arbeidet i yrkeslivet slaver. Formaningene til slavene og deres herrer er derfor ord som gjelder partene i arbeidslivet. De har derfor fortsatt sin fulle gyldighet, og er ikke opphevet! Vi ser dessuten at disse formaningene rettes til de kristne som er frie arbeidere også (Ef 6,8, 1.Pet 2,18).

6. Argument.

Det kan være at Pau1us formaner hustruene til å underordne seg sine menn. Men ordene om kvinnene i menigheten dreier seg om hva som var sømmelig eller ikke, altså om skikk og bruk. Det som er sømmelig vil skifte fra kultur til kultur. Poenget er ikke at kvinnen ikke kan lære, men at de skal opptre sømmelig.  

Svar:

Vi ser for det første at NT omtaler en rekke tjenester for både kvinner og menn, f.eks. kvinnelige diakoner. Men det ble bare valgt menn til eldste. I de tekster som danner bakgrunn for debatten om kvinnelige prester er underordningen uttrykkelig nevnt (1.Kor. 14,34, 1.Tim. 2,12). Det kan bare bety at apostelen vil gjennomføre det samme prinsipp i menigheten som i familien. Menigheten sammenliknes jo ofte med en familie, forøvrig (Matt 12,50, Ef 2,19). Hvis en innfører en kvinne i menighetens lederstilling vil dermed underordningen de facto være opphevet. En kan ikke ha en kvinne som hyrde og leder, og samtidig si at underordningen er intakt. En nærmere undersøkelse av 1.Kor 14 og 1.Tim 2 viser dessuten at det  dreier seg om noe mer og annet enn bare ytre sømmelighet. I 1.Kor 14,35 brukes begrepet «sømmelig». Det heter på gresk «aiskjros». Det brukes ikke så ofte i NT. Men noen av de andre stedene er svært tankevekkende: I Ef 5,4 og 5,12 brukes det om en livsførsel som er i absolutt strid med kristen etikk; vi kunne nærmest oversette det med «skammelig»: «forkastelig». Noe liknende er bruken av ordet i Titus 1,11. Ordet brukes også 1. Kor 11,6: noe som viser at det også har tilknytning til en mer allmenn sømmelighetsfølelse. Men nå skal vi huske følgende: For korinterne føltes det ikke som usømmelig å la kvinnen få en lederposisjon som lærere! Skulle Paulus ha ment at de kunne følge omgivelsenes sømmelighetsfølelse trengte han ikke ha formant dem!

Men så formaner han kvinnene til å underordne seg fordi loven (=Guds vilje) sier det (l.Kor. 14,34), fordi det er Herrens bud (v.37), fordi dette gjelder overalt i urkirken (v.34), fordi det er usømmelig/skammelig (v.35). Det kan være enkeltheter i denne teksten som er vanskelig å tolke, men ett er sikkert; kvinnene skal underordne seg i menigheten.

I 1.Tim 2,9-15 har også noen prøvd å tilrettelegge det som sies, som om det bare skulle dreie seg om en rett ytre orden. Ordet som kan oversettes med «sømmelig» i 2,9 og 2,15 oversettes mange steder i NT med «sindig», «sunn». Det karakteriserer en livsstil som samsvarer med det nye livets standard: Tim 12,3, 1.Pet 4,7, Titus 2,12 m.fl. I så måte er ordets plassering i 1.Tim 2,15 typisk: Der sees det som en del av den kristne helliggjørelse. Begrepet (sofrosyne) knyttes ikke i forhold til hva «folk flest» opplever sømmelig, men hva som står i stil med det nye livet Herren kaller til.

I 1. Tim 2,10 finner vi et annet uttrykk som ofte oversettes med det som «sømmer seg». Det er et verb som på gresk heter «prepein». En leksikalsk undersøkelse viser oss at også dette begrep kan brukes i klart kvalifisert mening, lik det som er absolutt rett: i overensstemmelse med Herrens absolutte vilje.

I Matt 3,15 sier Jesus at det er «prepon» å fullbyrde all rettferdighet. Samme ord som i 1.Tim 2,10!

I Ef 5,3 «sømmer det seg» («prepei») for kristne å avstå fra hor, urenhet osv. Da har vi med meget mer enn ytre sømmelighet å gjøre! Når Paulus omtaler kvinnens underordning, gjør han altså dette i en sammenheng hvor ulike begreper for «sømmelighet» forekommer. Men jeg har vist at ordene på gresk ikke må forlede oss til å tenke om denne sømmelighet som om det kun gjaldt noe ytre. Ordene på gresk kan brukes om handlinger som er absolutt forkastelige!

1. Tim 2 og 1.Kor 14 handler om hva som er rett og galt i Kristi menighet - bl.a. hva angår kvinner som lærere. Hun tillates ikke å ta et lederansvar som lærer i menigheten.

7. Argument.

Motstanderne av kvinnelige prester er ikke konsekvente. De vil håndheve læreforbudet i 1.Tim 2,12, men lar allikevel kvinnene få undervise og lære. Overholdelse av forbudet blir rent symbolsk.

Svar:

Dette er kanskje det argumentet som er vanskeligst å svare tilfredsstillende på. Uansett hvordan vi tolker 1.Kor 14 og 1.Tim 2 blir det noen ubesvarte spørsmål.

Jeg vil nærme meg et svar langs disse tankene: Vi ser at NT ikke kjenner til kvinnelige eldste; hyrder, menighetsforstandere. Men vi ser at kvinnene var diakoner, opptrådte som profeter, kunne delta i undervisning av andre kvinner (Titus 2,3), kanskje var de også evangelister (Rom 16,1-3). Priskilla underviste Apollos sammen med sin mann (Apg 18,26).

Vi må derfor søke å være tro mot begge de linjer vi finner i NT: Vi må respektere det som kalles «læreforbudet», og vi må respektere kvinnens rett til vitnetjeneste, profetisk virksomhet, diakonalt virke osv. Noen absolutt konsekvens kjenner altså heller ikke NT!

Dermed blir jeg stående ved kirkens gamle tolkning av disse stedene: Det dreier seg primært om at en kvinne ikke skal ha hovedansvaret for menighetens lære og undervisning; dvs. inneha det som gjerne kalles hyrde- og læreembetet.

8. Argument.

Motstanderne av kvinnelige prester er ikke tro mot alt det som Paulus sier. Også de velger ut hva de vil adlyde. F.eks. formaner Paulus kvinnene til å bære slør på hodet under gudstjenesten (1. Kor. 11). Men det har vi gått bort fra. Hvorfor skal vi da holde på det som står om underordning?

Svar:

Det er riktig at alle til en viss grad foretar en skjelning mellom noe som er tidsbetinget og noe som er tidløst i NTs formaninger. Jeg kan ta noen flere eksempler på noe liknende:  følge 1. Tim. 5,10 virker det som man praktiserte fotvasking i urkirken, etter Jesu forbilde i Joh 13. Paulus formaner menigheten til å hilse hverandre med et «hellig kyss» (2.Kor. 13.12). Han sier at kollekten skal skje den første dag i uken 1.Kor 16,2. Han omtaler en egen stand for såkalte menighetsenker (1. Tim 5,9), hun må ha fylt 60 år. Jeg tror vi kan regne påbudet om sløret sammen med denne typen formaninger. De er alle forskrifter som de færreste kirkesamfunn oppfatter bokstavelig bindende. Og hvorfor ikke det?

Jeg tror grunnen er enkel: Man har intuitivt følt at en kan være tro mot saken, uten å følge den konkrete forskrift. For her dreier det seg ikke om etiske prinsipper, men om tidsbestemte forskrifter som har sin basis i grunnleggende normer: Fotvaskingen, enkestanden og det hellige kyss vil alle, hver på sin måte, konkretisere kjærlighetens prinsipp. Kollektforskriftene har sin basis i givertjenestens prinsipp. Vi kan være tro mot prinsippet, uten å følge forskriften bokstavelig. For vi trenger diakoni, kjærlighet, ofringen - til alle tider! Forbausende få formaninger i NT er slike «forskrifter». Den som leter vil finne svært få av denne karakter! Vi ser at de etiske formaninger i NT stort sett er tidløse, jeg har kalt dem «transkulturelle»: Det vil si at de er forståelige i enhver kultur, i enhver tid, uten at man trenger å omforme dem/forklare dem så nye. Ordet taler i seg selv! Men noen formaninger har slike karakter av å være tidsrelaterte forskrifter. Jeg  tror avgjort at sløret hører til denne kategori. For sløret i 1.Kor. 11 var et tegn for den gifte kvinne. Det var et «signal» om at hun var gift.

Noe liknende har vi i vår giftering. En kan være gift, og leve i troskap uten ringen. Ekteskapet og troskapen er fundamental, ringen et sekundært tegn. «Underordningen» er et nytestamentlig prinsipp. Det er et normbegrep. Underordningen er ikke tegn for noe annet. Det er selve handlingen som mange formanes til å etterleve. Sløret, kysset, fotvaskingen osv. er derimot ytre tegn på det prinsipp som skal gjelde til alle tider.

9. Argument.

Hvorfor kan ikke kvinner være eldste/pastorer når Jesus valgte ut kvinner til å være de første vitner om oppstandelsen? Viser ikke dette at Jesus ville bruke kvinner som forkynnere?

Svar:

En kan ikke si at «Jesus valgte ut» kvinner til å være de første vitner om oppstandelsen. De var de første som oppdaget den tomme graven, og det ville være utrolig om noe menneske hadde tiet om det! Men det er langt fra dette historiske faktum til å påstå at dermed skulle kvinner være innviet til eldste og hyrder!

Ingen bestrider at ikke kvinner som menn skal være vitner om at «Jesus lever!» Det kan oppstandelsesvitnene illustrere for oss. Men en kan ikke bygge noen lære om kvinnens roller i menigheten ut fra denne fortellingen. Da kunne en med like stor rett si at bare menn skulle delta i nattverden, for ingen kvinner deltok da Jesus innstiftet den. Noen har foreslått at alle kristne burde ha eiendomsfellesskap, slik menigheten i Jerusalem praktiserte det (Apg 2,44). Men NT pålegger ikke alle kristne å leve slik.

Historiske beretninger kan si oss noe, men kan i seg selv ikke være normative for oss. I debatten om kvinnelige prester har mange understreket at Jesus bare valgte menn til apostler. Dette kan være et støtteargument til fordel for dem som er imot kvinnelige prester. Men noe avgjørende argument kan dette ikke være. Når dette burde veie mer enn kvinnene ved graven, så er mine grunner for det følgende: Til forskjell fra det som skjedde - at kvinnene var de første vitner - så er apostelgruppen en følge av et bevisst utvalg. Det er mange kvinner i Jesu følge, men han valgte bare menn til apostler.

For det andre ser vi at eldstetjenesten sees i forlengelsen av apostlenes tjeneste. Peter omtaler nemlig seg selv som «med-eldste» i 1.Pet 5,1. I Apg 15,1-16,4 ser vi at apostlene og de eldste opptrer sammen og fatter avgjørelse i et lærespørsmål. Selve lærespørsmålet ble nemlig avgjort av «apostler og de eldste» (15,2, 6; 16,4) - mens menigheten var med å bestemme hvem som skulle reise (15,22). Vi ser både her og f.eks. i Apg 20,17-28 at de eldste tiltales og omtales som en gruppe menn med et særskilt hyrde- og læreansvar.

10. Argument.

Det er ikke mulig å oppdra kvinner til en rolle i menigheten, og en helt annen rolle i samfunnslivet. Hvordan kan vi lære at kvinnene skal  være underordnet i menigheten, og samtidig ha lederstillinger i samfunnslivet? Motstanderne av kvinnelige prester sier dessuten at dette er en skaperordning, men da burde jo kvinnene være underordnet også utenfor hjemmet og menigheten. Men ingen vil hevde det. Igjen ser vi en inkonsekvens.

Svar:

Det er selvsagt fullt mulig for oss mennesker å gå inn i ulike roller. De fleste av oss gjør det. En direktør i det private næringsliv, en leder i militæret f.eks. er ikke nødvendigvis en leder i sin lokale menighet. Et menneske kan være overordnet ett sted, underordnet et annet. En toppidrettsmann vil kanskje følge «slavisk» sin treners ordrer, som idrettsutøver, mens han i det sivile liv kanskje selv er sjef innen sin bransje. Som mennesker er vi alle enten sønner og døtre, og opptrer: delvis i en «barnerolle» i forhold til våre foreldre livet ut. En person kan ha en klart underordnet stilling på jobben, og samtidig ha et  ledende verv i politikken.

Det skulle ikke by på noen problem for en kvinne å gå inn i litt ulike roller. Det må vi nesten alle gjøre, på ulike måter. Ellers er begrepet «skaperordning» et misvisende begrep. Det finnes ikke i Bibelen(!), men er et laget teologisk begrep. Selv synes jeg ikke at begrepet er tjenlig. Det står ingen steder i Bibelen at «alle kvinner skal underordne seg alle menn». Men vi finner følgende: Den gifte kvinne skal underordne seg sin ektemann. Og: En kvinne skal ikke gå inn som hyrde og lærer i Kristi kirke. Vi finner altså at mannen er gitt hovedansvaret i hjem og menighet.

Bibelen overfører dette ikke på større samfunnsplan. Også der tales det om ordninger, om ledelse, om underordning. Men da er relasjonene ikke bestemt av kjønn: Folket skal underordne seg øvrigheten (Rom 13), arbeiderne skal underordne seg arbeidsgiverne. Isteden for å tale om skaperordninger, velger jeg å tale om Gudgitte relasjoner: Dem som er omtalt i Bibelens hustavler.

Det eksisterer ingen inkonsekvens i dette spørsmål fra motstanderne av kvinnelige prester. Begrepet skaperordning har nok villedet noen. Ordet har fått noen til å konstruere en slags «konsekvens» som Bibelen selv er fremmed for. Om noe kunne kalles en skaperordning, så måtte det være at Gud, både i det åndelige og verdslige regimente vil en viss hierarkisk struktur hvor noen er mer ledere, andre mer ledes.

11. Argument.

Motstanderne mot kvinnelige prester bygger på noen vers i 1.Kor 14 og 1. Tim 2. Men disse versene er uklare og vanskelige å tolke. Er det ikke et for spinkelt grunnlag å bruke disse avsnittene til å avvise kvinnelig prester?

Svar:

Det er et faktum at NT omtaler kvinner i en rekke funksjoner. Til forskjell fra praksisen i den jødiske synagoge er de kristne kvinnene aktive med bønn, profeti; og vi ser at kvinner har hatt ledende stillinger som nære medarbeidere til apostlene og til Jesus. Men vi kjenner overhodet ikke til at kvinner opptrådte som menighetsforstandere (eldste), verken i nytestamentlig tid eller i de påfølgende århundrer. Det kan være klokt å ha dette i tankene når vi leser de to tekstene som så ofte diskuteres når det blir snakk om kvinnelige prester: 1.Kor 14 og 1.Tim 2. Jeg har tidligere nevnt at flere ting er usikre ved tolkningen av disse to tekstene. Men jeg ser det slik at den mest nærliggende forståelse av disse to stedene er å se det som sies som et forbud mot kvinner i eldste- og hyrdetjenesten. La meg kort utdype dette noe.

a) 1.Tim. 2,11-15

Vi har tidligere sagt at en ikke kan bruke uttrykkene for sømmelighet i v.9f. til å avsvekke disse versene. (Se svaret til argument 6). Med v.11 synes dessuten et nytt avsnitt å bli innledet. Det som er viktig når vi leser denne teksten er å tolke best mulig det som står. Vår tolkning må ikke basere seg på en usikker rekonstruksjon av de historiske forhold «bak» teksten, selv om slike forhold er interessante og delvis nyttige. Det vil allikevel alltid knytte seg mye usikkerhet til slike historiske rekonstruksjoner. Det er selve teksten som er «norma normans» (bindende norm) for oss. Hva finner vi da skrevet? Jo, dette:

v.11: En kvinne skal ta imot læren. Hun skal underordne seg. Dette må bety at hun i menigheten skal være primært i en mottakerposisjon i forhold til læren, ikke en giverposisjon. Underordningen betyr i menighetssammenheng for en kvinne å være den som læres, ikke den som lærer. Vi merker oss at det står «en kvinne»; verken her eller i neste vers som reserverer det som sies for de gifte kvinnene.

v.12: Forbudet i v.11 gjentas. Vekten ligger ikke på Paulus «Jeg», men på forbudet mot å lære (ifølge grunnteksten). Paulus «Jeg» er forøvrig det apostoliske «Jeg» som lærer sannhet for menneskene - se v.7. Vi legger også merke til at forbudet gjelder det å lære som sådan. Det er ikke en bestemt lære som avvises, men det at kvinner lærer. Avvisningen av bestemte vranglærer kommer forøvrig senere i brevet, i 4. 1 ff. Videre sies det at kvinner ikke skal være hevet over mannen, men opptre i stillhet. Det første uttrykket er vel en annen måte å uttrykke underordning på. Vanskeligere kan det være å innholdsbestemme hva som ligger i dette med «stillhet».