Av Roald N. Flemestad.

Idehistoriske perspektiver på kampen for å bevare det bibelske menneskesyn

I kirkens møte med samtidskulturen vil hver epoke ha sin særegne problemstilling. I det nittende århundre var det et særlig fokus på utviklingslæren og spørsmålet om menneskets opprinnelse. I perioden forut var det autoritetproblemet som følge av utfordringen fra den nye rasjonalisme. Linjene fra disse konfliktene fører frem til vår samtids kulturkamp knyttet til familieliv og seksualetikk.

Noen vil straks si at de kristne reagerer "hysterisk" engstelig på alt som har med kjønnslivet å gjøre. "Sex" sier man er noe som har med privatlivet å gjøre og der skal vi la det være. "Valg av livsstil tenker man seg", kan bestløses ut fra Kardemommeloven: " Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill; forøvrig kun gjøre hva du vil."

Det som kompliseres dette er at sex er noe som også inkluderer naturen hinsides mennesket. Blomstenes farver, elgoksens gevir og laksens fossesprang kan nok virke flott på det menneskelig øye, men det er der ikke bare for å gi menneskets muligheten til flott naturopplevelse. Det farverike og staselig er for artens egen skyld og inngår i deres reproduksjon.

Slik er også menneskets seksualliv noe mer enn det at vi skal få oppleve noe "vakkert". Utvilsom består kjønnsakten av subjektive opplevelser av nydelse, men som glede er nydelsen er forbundet md to andre forhold: Den gjensidige utveksling av kjærlighet og muligheten til å skape nytt liv. Slik sprenger kjønnsakten den individuelle lysttilfredsstillelse. Samlivet inngår i en naturens orden og seksualitet får på godt og ondt konsekvenser for samfunnslivet.

Svaret på spørsmålet om hvordan seksuallivet skal utfoldes, søker de kristne dernest i Bibelens forklaring på hva det vil si å være menneske.

Den bibelske skapelsesberetning fremhever for oss at mennesket er Guds ypperste skapning, skapt i hans eget bilde: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: "Vær fruktbare og bli mange,.."

Det vi fortelles her, er to ting: 1) "Mennesket som fenomen, består på to måter: Mannen som er helt og fullt og helt menneske uten derfor å være kvinne. Kvinnen er fullt og helt menneske uten derfor å være mann." Kjønnene forholder til hverandre som en "enhet i forskjell."

2) Den kjønnspolariteten som slik går inn i menneskets grunnleggende vesen, er dernest velsignet av Gud, idet fruktbarheten tjener Guds formål med skapelsen.

Forholdet mellom mann og kvinne er inngår derved i den gudgitte naturs store orden. Den bibelske skapertanke forstår hele kosmos som Guds store skaperverk, satt der av Skaperen for å lovsynge hans pris, slik vi leser i Ps 148:

"Halleluja! Lovsyng Herren fra himmelen,
lovsyng Herren fra himmelen,
lovsyng ham i det høye!
Lov ham, alle hans engler’

lov ham, hele hans hær!

Lov ham, sol og måne,

lov ham hver lysende stjerne!

Lov ham, du høye himmel,

Du vann som er over himmelen!

De skal lovsynge Herrens navn,

for de ble skapt på hans bud.
Han lot dem få sin plass for alltid
og gav dem en lov de ikke bryter.

Det er denne livsfølelse som er gått tapt i vår kultursituasjon. Uten sideblikk til Gud eller naturen skaper "mennesket av idag" selv sin livsorden. I det følgende vil jeg – med bred pensel – søke å skildre hvordan det ble slik. For å kunne begynne et sted, vil jeg ta utgangspunkt i to store franske navn i europeisk åndsliv – René Descartes (1596 – 1650) og Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) I denne periode var Frankrike, hva USA er idag. Kanskje kan vi si at Descartes og Rousseaus betydning den gang er å ligne med Henry Fords og Walt Disneys betydnign for vår kultur situasjon.

Descartes gjorde gjeldende at sikker kunnskap om tingene ikke kan bygge på vår sanselige forestillingsevne. For å vinne kunnskap om tilværelsen utenfor oss, må vi ta utgangspunkt i vårt indre liv. Vi kan ikke avdekke hva tingene er i seg selv, men vi kan med vår tanke konstruerer en modell av tingene. Fornuften kan objektivere det vi vil forstå ved å anta at den utstrakte verden kan tenkes som mekanismer basert på matematiske modeller. Derved kan fornuften etablere innbyrdes relasjoner mellom tingene ifølge fornuftens egne kunnskapskriterier. Selv det ikke skulle foreligge en meningsfull orden i det ytre verden, kan kausale funksjonssammenhenger etableres. Ved at fornuften nøye følger reglene for hva som samstemmer med fornuftens rette bruk, etableres prosedyral visshet. Riktigheten av hva vi har tenkt oss frem til, kan måles på resultatene av det vi gjør. Descartes begrunner metoden som en praktisk innsikt som kan "gjøre oss til naturens herre og mester" (Om metoden, VI, 1967:72)

Fornuften kan altså ikke trenge inn i tingene, slik de er i seg selv; vi ingen annen til gang til virkeligheten enn tankens evne til å objektivere tingene. Fordi vi altså er tvunget til å forstå verden gjennom våre idéer, er det tenkende menneske selv nøkkelen til å forstå verdens konstruksjon. Vissheten er oss gitt ved at fornuften instruere oss om hva som samstemmer med fornuftens rette bruk. Hva som til slutt er sant og riktig, gir seg så av de resultatene som tankekonstruksjonene makter å produsere for oss.

Den andre store profeten ved inngangen til det moderne er J.-J. Rousseau. Hans nokså usammenhengende tenkning kan vel oppsummeres i påstanden om at mennesket, dersom det bare følger sin naturlige impulser, er godt i seg selv. I mennesket gis det en naturlig trang til å åpne seg for andre, en medfødt godhet som er ødelagt av fornuftens kalkulerende refleksjon. Imidlertid begrenser de gitte samfunnsforholdene menneskets mulighet til å utfolde den umiddelbare impuls til godhet. Ikke minst står familiebåndene veien for menneskets lykke ved å skape ulikhet mellom menneskene.

Et nytt lykkelig samfunn er da målet for Rousseaus politiske tenkning. Den nye stat skal bygge på folkesuverenitetsprinsippet, en samfunnskontrakt hvor alle overlater sine naturlige status til staten slik at alle gjenstår med like rettigheter. (Om samfunnskontrakten, I:6, 1762)

Staten skal så gjøre alle lykkelige ved å oppdra dem til gode samfunnsborgere. Individet kan altså kun søke sin lykke innenfor rammen av samfunnet. Hva som så er godt og ondt i samfunnslivet, avgjøres ikke på basis av personlig preferanse, men ved stemmegivning. Folket i valg uttrykker almenviljen og har alltid rett i moralske spørsmål.

Alle andre former for etisk forpliktelse og sosiale bånd må forkastes. Det individuelle "jeg" oppløses i "kollektiv jeg’et" Det går altså ikke an å argumentere mot den folkevilje som statsmakten forvalter. Likesom familien erstattes av samfunnet, erstattes farsautoriteten av staten som far. Samfunnet er å ligne med et stort barnehjem, hvor vi oppdras til lykke. Rousseau tok konsekvensene av dette på det praktiske plan. Han giftet seg aldri og de mange barn han satte til verden, overlot han ved fødselen uten navngivning til barnehjem.

Descartes forklarte oss altså at mennesket selv er det eneste sikre utgangspunkt for viden om verden. På basis av fornuftens egne forestillinger og regler kan vi metodisk overvinne kaoset i den ytre verden.

Rousseau oppgav den kritiske fornuften som kilde til lykke, men postulere at virkelighet kan gripes i den umiddelbare erfaring, hvis vi bare lar oss absorbere i samfunnslivet. De politiske prosessene i samfunnslivet lar oss forstå hva som rette og kalt.

Som profetene bak den vesterlandske samfunnsutvikling møtes Descartes og Rousseau i det at begge lar menneskets selv være kriterium for hva som er virkelighet. "Det naturlige" defineres ikke ut fra en naturens egen orden, men av tingenes virkning på menneskesinnet, hva enten som tanke eller følelse.

Den franske revolusjon

Slik begrunnet Descartes og Rousseau på hver sin måte at vi ikke har innsyn i naturens egen ordning. Den ytre virkeligheten er gitt oss prosedyralt, hva enten som videnskapelig refleksjon eller politiske prosesser. Snart skulle denne prosedyrale fornuft omsettes til praktisk politikk.

Den franske revolusjon oppstod fra tilliten til at begrensningene i den faktiske livssituasjon ikke kan stanse drømmen om hva fremtiden skal bringe. Fornuften evner å tilfredsstille menneskets krav på et lykkelig liv. Slagordene Frihet, Likhet og Brorskap uttrykker sentralverdiene i et nytt samfunnsliv, hvor den økonomiske og sosiale orden forenes på fornuftige og moralske premisser. Dette radikale oppbruddet betegnet filosofen Immanuel Kant som "menneskets evne til å omforme livsbetingelsene, verden, ja mennesket selv efter sin egen vilje".

Descartes’ ønske om en fornuftige metode som kunne som kan gjøre mennesket til naturens herre og mester og Rousseaus krav om at samfunnet plikter å gjøre oss lykkelige, møter vi idag i folkestillingen om velferdsstaten som et "folkehjem". I denne metafor uttrykkes drømmen om at hjemmets og familierelasjonenes trygge umiddelbarhet skal kunne overføres på samfunnslivet som sådant. Det sosiale rom erstattes av det politiske. Fornuftens egne prinsipper utfoldet som videnskapelig tenkemåte baner vei for et nytt fellesskap som gir idyll, forsoning og harmoni.

Fra været av en substansiell orden

I "Det kommunistiske manifest" (1847) kritiserer Karl Marx sin samtids fremvoksende borgerlige industrisamfunn med ordene "På mekaniseringen og den moderne industris oppkomst fulgte… et voldsom inntrengen som lignet en lavine.. Alle moralens og naturens, kjønnets og alderens, dagens og nattens bånd brøts ned." Analysen toppes i ordene: "Alles Ständige und Stehende verdampft" - Alt som er fast og solid, smelter og fordamper.

I efterpåklokskapens klarere lys behøver man ikke være marxist, for å se at vårt borgerlige samfunn ikke åpner for en helhetstenkning om menneskelivet. Ingen helhetstenkning er mulig.

Det moderne samfunn er en "legering" av tre ulike områder:

Det økonomiske liv styres av Kravet til effektivitet (teknisk rasjonalitet).

Det politiske liv styres av idealet om alles likhet (rettighetstekningen).

Det kulturelle liv er basert på kravet om personlig selvrealisering (kreativitet)

Det er vanskelig å gjenfinne drømmen om en substansiell orden i samfunnet institusjonelt opprettholdt av staten som garant for at rasjonalitet og likhet i samfunnet leder til lykke. Fraværet av naturlige ordninger og felleskap blir desto tydeligere. Prosedyrer for utjevning og konfliktløsning er institusjonaliser i dagens samfunn gjennom den politiske prosess og rettighetstenkningen, men uten en vertskultur fungerer ikke samfunnet integrerende. Fraværet av et overgripende fellesskap gjør tanken om den samfunnsveven utopisk. Uten en naturlig ordning og en moralsk sentralverdi som basis for et vertskultur går fellesskapet går i oppløsning til fordel hva vi vanligvis kaller "konsumentsamfunnet", dvs borgerne fremstår som "brukere" av varer og samfunnsgoder.

Samfunnet gjenstår som en scene for egeninteressen i form av individers eller gruppers selvrealisering gjennom selvekspresjon. Det moderne samfunn utgjør ingen "etisk helhet, men fremstår som summen av dets individer. Vi kunne kanskje likegodt kalle det et statiske samfunn.

Samfunnsvidenskapene forstår vanligvis samfunnet deskriptivt som summen av statistiske fenomen. Disse relasjonsnettverk kan heller ikke gis status av naturlige, organiske ordninger. I stedet for "det naturlige" kommer mennesket i sentrum, men da ikke som et gitt fenomen med faste, karakteristiske egenskaper. Likesom sannheten om mennesket består i beskrivelsen av individet som statistisk fenomen, er sannheten om samfunnet gitt i form av meningsmålingenes registrering av utbredelse av holdninger. I et samfunn redusert til statistikk erstatter analytisk abstraksjon forestillingen om substansiell sannhet.

Utviklingen mot et flerkulturelle samfunn oppløser av bit for bit hva som tidligere gavs av felles overlevering utmyntet som felles kultur. Slik gis det heller ingen felles forestilling om hva som er normal adferd. Hva som er rett og riktig, må reformuleres som et spørsmål om hva som er sosialt akseptabelt i en gitt situasjon. Kjendiser og media gir livsfortolkning og adferdsnormer. De eldre forklares "trendene" for riktig mote, interiør, matlagning og ferieavvikling, men særlig ungdomsprogrammene på TV blir rettledning for livsmestring, hvor tenåringer lærer hvordan man skal møte uønskede svangerskap, takle en homofil storebror eller komme til rette med foreldrenes skilsmisse.

Uten en felles verdier som visjon for samfunnsutviklingen, må tanken om fremskritt og frigjøring overføres fra fellesskapet til individet. Den sammenbindende ideologi i dagens vestlige samfunn er visjonen om frigjøring i form av individuell selvrealisering. Blant alle sosialt konstruerte "verdier" i dagens samfunnsdebatt en høyeste menneskerett friheten til selv å velge sin livsstil.

Lykken er å finne seg selv i et livsprosjekt frikoblet fra institusjonell tvang og sedvane. For å være tro mot sitt eget jeg vender man seg til de emosjonelle livskrefter i "personligheten", hva Rousseau i sin selvbiografiske skisse – "Den ensomme vandreres drømmerier" - kalte "å svømme i henrykkelsens brusende bølger".

Den egentlige sannheten om meg selv uttrykker jeg da ved å erklære: "Jeg føler at…." Til syvende og sist er kommunikasjon intet annet enn opplevelsesformidling. Tilsvarende legitimeres "kultur" som symbolske stimuli som kan foranledige opplevelsestilstander. Prosessen kan bli vanskelig i møtet med "moderne kunst" og som den enkleste form for opplevelsesformidling er underholdningsindustrien - musikk og sport - kulturens grunnelementer.

Jakten på opplevelser er så viktig at mangelen på et spennende liv, fratar oss selvtillit. Det neste spørsmål blir da hva som skal skje med et kjedelig ekteskap hvor følelsen av kjærlighet er stivnet. Svaret er at der hvor det ikke oppleves kjærlighet, legitimerer fraværet av følelser også bortfallet av de inngåtte forpliktelsene. Fordi det er den skapende vilje som frigjør, må viljen til å leve i ekteskap, hentes fra lysten, dvs min vurderingen av hva jeg får igjen av samlivet i min selvrealiseringsprosess.

Ekteskapet altså ikke gitt som en "naturens egen ordning" mellom mann og kvinne eller en samfunnsinstitusjon med egenverdi – for ikke å snakke om som et sakrament, et livsform hvor samlivet skal bygges på Guds kjærlighet. Valget mellom ulike samlivsformer er redusert til et spørsmål om livsstil. Formiddagsbryllup legges til rådhuset; bryllup i kjole og hvit til kirken. Det pragmatiske valg av former for ekteskapsinngåelse avspeiler at moralske valg begrunnes som emotive uttykk for erfaringen av å være et "jeg", men lykken blir gjerne kortvarig. Frivillighetsaspektet ved ekteskapsforpliktelsen undergraver nødvendigvis stabile familierelasjoner og derved emosjonell stabilitet hos individet.

Det store spørsmålet reiser seg da: Hvem er til syvende og sist det "jeg" som skal oppleve lykken? Har man først erklært av virkeligheten som sådan er en sosial konstruksjon, er det vanskelig å tale om "jeg’et" som noe naturlig gitt. Fraværet av forestillingen om en naturens orden gjør det vanskelig å forutsette karakteristiske egenskaper hos mennesket. Uten holdepunkt i en gitt virkelighet fremstår også mennesket som substansløs; den menneskelig person er selv blitt redusert til en flytende sosial rolle.

Som en siste konsekvens bortfaller til slutt kjønnsidentitetens betydning for menneskets livsutfoldelse. Også "det mannlige" og "det kvinnelige" fremstår som blotte "kjønnsroller" i et omskiftelig samfunnsliv.

Ut fra den påstand at kjønnsvirkeligheten er i stadig endring, gjør progressive sexologer gjeldende at begrepet "kjønn" må dekonstrueres. Et ord som "kjønn" betegner kun "kjønnsopplevelsen" hos den enkelte: "En persons kjønn er ikke noe gitt… en enhetlig biologisk egenskap,… men snarere en sosial konstruksjon som fortolker våre biologiske og sosiale potensialer innen en gitt kulturell sammenheng.." I ulike sosiale spill kan kjønn kan gi seg forskjell kjønnsuttrykk – kjønnscruising mellom heterofile og homofile samt "intersextilstander" som androgynister og hermafroditter, forklarer Else Almås og Esben Benestad (i Impuls, nr 3. 1999:6ff)

Den egosentriske seksualitet i det postmoderne samfunn karakteriseres av filosofen Jean Baudrillard - og da med popstjernen Michael Jacksons fremtoning som kronvidne - som en form for transvestittisme. I stedet for polariteten mellom mann og kvinne står vi overfor "et spekter av individuelle kjønn som bare henviser til seg selv, idet enhver forvalter selv som et autonomt foretak." Ved å søke seg selv også i kjønnsrelasjonen utestenger denne hybride seksualitet individet fra "befruktningen" i all sann kommunikasjon.

Siden den franske revolusjon har vi stått overfor en gigantisk politisk prosjekt basert på tiltroen til "menneskets evne til å omforme livsbetingelsene, verden, ja mennesket selv efter sin egen vilje", for å låne Kants formulering. Ved å heve "det fornuftige" over begrensningene i "det naturlige" kan det sosiale livs ordninger, organisasjoner og institusjoner omskapes for å nå de nye mål som vi setter opp. Gjennom politiske vedtak, utfoldet som målrettede rasjonelle prosesser, kan det skapes et lykkelig samfunn.

Problemet skulle imidlertid vise seg å være at når fornuft og natur reduseres til funksjonelle kategorier uten feste i "virkeligheten", vil også det den tenkende selv uvegerlig rammes av den samme substansløse skjebne. Allerede på seksti-tallet ble denne livserfaring programmatisk uttrykt av sanggruppen "The Beatles" i sangen "Strawberry fields" med strofen: "Nothing is real, nothing to get hung up about" - Intet er virkelig; det gis ikke noe å holde fast ved.

Tilværelsens uutholdelige letthet tynger livet til det tenkende og følende mennesket i vår postmoderne samtidskultur. Tomrommet er ikke tilfeldig oppstått. Ved å frasi seg naturens og fornuftens orden til beste for en begrepsverden som forholder seg funksjonelt, manipulativt til omverdenen, tapte "det moderne menneske" samtidig forestillingen om en større symbolsk orden som kan avtegne rammen om menneskelivet. Men all den stund ikke gis noen "felles virkelighet" som kan tjene som holdepunkt for menneskets livsorientering, vil mennesket i neste omgang tapte seg selv. Som motvekt til den formoppløsende subjektivisme gjenstår kun ideologienes tyranniske løfte om lykken i idealsamfunnet.

Kampen for det humane består da i å avklare et humanitetsideal som kan gi oss klarhet i hva som tjener mennesket.

Den kristne vil søke svaret på hva det vil si å være mennesket i Bibelens beretning om skapelse, synd og frelse, men denne beretning skal leves ut i livets skole og i dialog og samhandling med mennesker av annen tro.

Tydeliggjøring av dette vårt felles humanum kan nok undertiden være kronglete og vanskelig, men dialogen kan kanskje begynne i kjønnspolariteten mellom mann og kvinne. Den erotiske kjærlighet minner meg tydelig om at jeg ikke er alene verden, men søker min glede hos en annen samtidig som jeg fortelles at menneskelivet er underlagt naturlige ordninger. Den muligheten for nytt liv som kjønnsrelasjonen innbyr til, lar meg se en større virkelighet enn egen selvrealisering som livsmål.

Avslutningsvis vil jeg vise til poeten Stein Mehrens ord i så måte. Han gjør gjeldende at vår værensform som mann og kvinne er bærer av et "forseglet budskap", en lengsel efter å bli hel og fullstendig. Ulikhetene passer sammen. Gjensidigheten i kjønnsrelasjonen skal tydeliggjøre at jeg ikke er overgitt til meg selv. Mitt møte med det annet kjønn gir meg mitt jeg. Jeg slipper å fange min identitet som en selvbevisst klargjøring av summen av mine sosiale roller, men jeg finner tilfredsstillelse i den gjensidighet som oppstår når jeg overgir mitt liv til "den annen". Ved sin anderledeshet i kjønnspolariteten viser den annen meg ikke bare meg min egenart som menneske, men kaller meg også til ansvar, idet jeg står overfor "en annen" som jeg gir min kjærlighet, forenes med og formes av.

Kjønnet som slik former våre liv er "ingen sosial rolle" skriver Mehren: "Det er en virkelighet, en avgrunn, en ufravikelige skjebne, et mysterium". "Splittelsen mellom kjønnene går som en ulegelig rift gjennom hele kosmos", fortsetter Mehren og konkluderer: "Denne splittelse og den lengsel mot det annet kjønn som dette medfører, er et mysterium der den enkelte knyttes til skapelsens krefter og sitt medmenneske, til fruktbarheten og det kollektive, til jeg-identitet og samliv." (Det forseglede budskap, Oslo 1992:63f)

Roald N. Flemestad er generalvikar i Den nordisk katolske kirke.

Epost: post@mannogkvinne.info.  Kontonummer til "Skapt til mann og kvinne": Skapt til mann og kvinne v/Jorunn Hovland Hermansen, Hovland, 1640 Råde. : 1638.18.65359. 
Vevmester: Torleiv M. Haus. Rosselandsvegen 49, N-4340 Bryne.  Copyright: Artikler kan fritt brukes ved kilde- og forfatterangivelse. Under ingen omstendighet må det gjøres endringer i artiklenes innhold.